La babyen ligge alene?

R

Ransua

Gift med forumet
Hei dere,

Mini er 5 måneder gammel, og har siden fødsel vært klistrebaby. Sover sammen med meg.

De siste ukene har vært slitsomme og vi har fått litt hjelp av en ammeveileder til å sette opp en dagsplan for mating og soving. Hun nevnte at barn i denne alderen begynner å skjønne at hvis de gråter så kommer mor/far løpende for å løfte meg. Fikk beskjed om å slutte med det og heller la babyen gråte litt. Nå er jeg litt usikker på hvor grensen for "litt" går.
Har vært hos fastlege for å sjekke ørene. Og da fikk jeg beskjed om at babyen må flyttes inn på eget rom. Og at jeg bare skal la babyen gråte. "Det har mellom 1-2 uker før barn i denne alderen skjønner at de må ligge litt alene".

Jeg må helt ærlig innrømme at jeg ikke skjønner hva jeg skal gjøre. Fastlegen la også til at det som funker for den ene ikke nødvendigvis fungerer for en annen, og den ene metoden er ikke mer riktig enn en annen.

Hva er deres erfaringer? Hvordan gjorde dere det når deres barn rundt denne alderen (5 måneder) sutret/gråt?
 
Sutring kunne han ligge alene litt men gråt han gikk vi alltod bort til han
 
Jeg kommer nok til å prøve å la babyen ligge med mindre det er storgråt for å venne h*n til at vi ikke kommer springende med en gang.
 
Jeg ville nok ignorert litt sutring, men ville ikke latt babyen gråte alene. Håper dere finner en god løsning som fungerer for dere :)
 
Avhengig av hvor god tålmodighet du har ville jeg forsøkt opp/ned metoden. Dvs du løfter opp barnet om/når det skriker men gjør minst mulig for å roe det ned. bare er der for det. Så når det roer seg så legger du ned igjen. En klistrebaby vil da sikkert begynne å skrike igjen for den vil ikke ligge alene. Men holder du på slik med opp på skrik og ned igjen når babyen er rolig så kan du få en unge som sover søtt alene etter en del forsøk.

Det er en strategi som selvsagt er slitsom for både deg og babyen. Babyen vil jo våkne til igjen hver gang du legger ned til å begynne med. Så vil trolig ta lengre tid for å få den til å sovne de første dagene. Men resultatet er en unge som etter hvert vil lære seg å finne roen på egen hånd i senga uten at man trenger å ha dårlig samvittighet for den har ikke skreket seg i søvn alene.

Prøv alltid med minste form for trøst.. stryk f.eks på barnet i senga for å se om det fungerer før du løfter opp.
 
Ville ikke latt han gråte når han er så liten.. bare 5 mnd!?
De har jo behov for å ha oss i nærheten når de er så små, så jeg hdde ikke klart å ignorere det..

Det høres ut på måten du skriver at du føler dette er feil for deg, da skal du lytte til den følelsen!!

Det meste går seg til etterhvert, 5 mnd er tidlig.. :)
 
Dette er det som ble anbefalt på 50-tallet, fordi de mente babyer ble bortskjemt om de ble tatt opp når de gråt. Dette vet vi er feil i dag. Og alle som veileder foreldre burde vite dette.

Det stemmer forsåvidt at babyer lærer å slutte å gråte etterhvert når de ikke blir tatt opp. Og det er jo praktisk for foreldrene. Men barna har ikke "tatt til fornuft", de har da resignert/gitt opp. Den eneste kommunikasjonsmetoden babyer har for å si i fra om egne behov er gråt. Hvis de ikke får respons lærer de at det ikke nytter å si i fra om egne behov, fordi ingen tilsynelatende bryr seg. De lærer at egne behov ikke er viktige for omsorgspersonene og at ingen bryr seg om å dekke deres behov. De lærer også å undertrykke egne behov og de lærer å ikke be om hjelp når de trenger det. De lærer å lide i stillhet. Det er målt nivåer av stresshormon i spyttet til babyer og det viser at babyene som har sluttet å gråte har like høyt stressnivå som da de gråt. Økt nivå av stresshormoner hindrer vekst og utvikling.

Barn som opplever at deres følelser blir møtt og får sine behov dekket får økt selvfølelse. Å motta omsorg utvikler barnets evne til empati.

Babyer har ikke bare behov for mat, ren bleie og varme. De har behov for nærhet til mammaen for å føle seg trygg. Dette er et instinkt som er medfødt. At sprinkelsengen er et trygt sted å sove er ikke med i biologien og evolusjonen. Spedbarn er fra naturens side laget slik at de skriker om de blir lagt ned - for i jungelen er dette farlig. De er totalt avhengig av å være nær moren for beskyttelse og mat. Babyer er laget med den forsvarsmekanismen at de skriker og varsler dersom de blir lagt alene. Noen barn skriker mer enn andre, så hos noen er dette overlevelsesinstinktet sterkere enn hos andre (som med alt annet er babyer forskjellige).

Du kan lære babyen din å bli trygg ved å ligge alene. Ikke tvinge til å resignere, men gjøre han gradvis trygg. Dette gjør du ved å respondere hver gang han gråter. Da lærer han at det er ikke farlig, for du er rett i nærheten. Du kan øve på dagtid utenom soving å legge han slik at han ser og hører deg. Berøring og øyekontakt innimellom ved behov. Sutring kan gå greit, men ikke gråt. Speil barnets følelser i ansiktsutrykk og lyder. Du kjenner ditt barn best og vet hva babyen er komfortabel med og ikke. Dra det så langt babyen er komfortabel med det, men ikke lenger. I sengen kan du prøve å stå over og stryke, synge el hvis det hjelper. Det er en mellomting mellom å sove inntil og å sove helt alene, dersom babyen er trygg og fornøyd med det. Så går det litt og litt. Etterhvert som babyen blir eldre vil den skjønne mer og mer, og samspillsevnene øker. Enn så lenge, kos deg med kroppskontakt til babyen din og vit at det er bra for helsen til både deg og sin baby :)
 
Leger sier sånt til alt. Min hadde reflux og hadde store smerter. Fikk da beskjed av en lege at det ikke var farlig om babyen gråt litt. Min gråt omtrent døgnet rundt. Og hu gjorde ingenting for å hjelpe oss. Måtte få tak i fastlegen min som er far selv for å få hjelp.
 
Hva med å la en baby være baby? ;) Ikke ta opp ved den minste lyd, men en kan ikke forvente så mye av en baby på fem måneder. Jeg kjenner jeg blir veldig oppgitt av legen din. At du har er klistrebaby betyr vel det at barnet ditt trenger ekstra nærhet eller er det du som syns det bare blir for mye, men at ungen egentlig er helt normal? Bare spør. :)
 
Løvemor2014 skrev:
Avhengig av hvor god tålmodighet du har ville jeg forsøkt opp/ned metoden. Dvs du løfter opp barnet om/når det skriker men gjør minst mulig for å roe det ned. bare er der for det. Så når det roer seg så legger du ned igjen. En klistrebaby vil da sikkert begynne å skrike igjen for den vil ikke ligge alene. Men holder du på slik med opp på skrik og ned igjen når babyen er rolig så kan du få en unge som sover søtt alene etter en del forsøk.

Det er en strategi som selvsagt er slitsom for både deg og babyen. Babyen vil jo våkne til igjen hver gang du legger ned til å begynne med. Så vil trolig ta lengre tid for å få den til å sovne de første dagene. Men resultatet er en unge som etter hvert vil lære seg å finne roen på egen hånd i senga uten at man trenger å ha dårlig samvittighet for den har ikke skreket seg i søvn alene.

Prøv alltid med minste form for trøst.. stryk f.eks på barnet i senga for å se om det fungerer før du løfter opp.
Klikk for å utvide …
Tusen takk! Denne metoden har jeg hørt litt om og tenker å teste ut i påsken (da er hun syv-åtte måneder).
 
Veslejenta88 skrev:
Leger sier sånt til alt. Min hadde reflux og hadde store smerter. Fikk da beskjed av en lege at det ikke var farlig om babyen gråt litt. Min gråt omtrent døgnet rundt. Og hu gjorde ingenting for å hjelpe oss. Måtte få tak i fastlegen min som er far selv for å få hjelp.
Klikk for å utvide …
Blir litt overrasket over at legen og helsesøsteren ikke veileder i forhold til meg og "min situasjon".
 
Cosacita skrev:
Hva med å la en baby være baby? ;) Ikke ta opp ved den minste lyd, men en kan ikke forvente så mye av en baby på fem måneder. Jeg kjenner jeg blir veldig oppgitt av legen din. At du har er klistrebaby betyr vel det at barnet ditt trenger ekstra nærhet eller er det du som syns det bare blir for mye, men at ungen egentlig er helt normal? Bare spør. :)
Klikk for å utvide …
Neida, er ikke bare jeg som syns det blir for mye. Hun er sånn som vil ha nærhet hele tiden. Det var verre helt i starten, da begynte hun å skrike mens hun var på vei ned... Eller så våknet hun så fort vi forsøkte å legge henne ned. Det siste fungerer fortsatt ikke, men det første går heldigvis bedre.
 
Lutzern skrev:
Dette er det som ble anbefalt på 50-tallet, fordi de mente babyer ble bortskjemt om de ble tatt opp når de gråt. Dette vet vi er feil i dag. Og alle som veileder foreldre burde vite dette.

Det stemmer forsåvidt at babyer lærer å slutte å gråte etterhvert når de ikke blir tatt opp. Og det er jo praktisk for foreldrene. Men barna har ikke "tatt til fornuft", de har da resignert/gitt opp. Den eneste kommunikasjonsmetoden babyer har for å si i fra om egne behov er gråt. Hvis de ikke får respons lærer de at det ikke nytter å si i fra om egne behov, fordi ingen tilsynelatende bryr seg. De lærer at egne behov ikke er viktige for omsorgspersonene og at ingen bryr seg om å dekke deres behov. De lærer også å undertrykke egne behov og de lærer å ikke be om hjelp når de trenger det. De lærer å lide i stillhet. Det er målt nivåer av stresshormon i spyttet til babyer og det viser at babyene som har sluttet å gråte har like høyt stressnivå som da de gråt. Økt nivå av stresshormoner hindrer vekst og utvikling.

Barn som opplever at deres følelser blir møtt og får sine behov dekket får økt selvfølelse. Å motta omsorg utvikler barnets evne til empati.

Babyer har ikke bare behov for mat, ren bleie og varme. De har behov for nærhet til mammaen for å føle seg trygg. Dette er et instinkt som er medfødt. At sprinkelsengen er et trygt sted å sove er ikke med i biologien og evolusjonen. Spedbarn er fra naturens side laget slik at de skriker om de blir lagt ned - for i jungelen er dette farlig. De er totalt avhengig av å være nær moren for beskyttelse og mat. Babyer er laget med den forsvarsmekanismen at de skriker og varsler dersom de blir lagt alene. Noen barn skriker mer enn andre, så hos noen er dette overlevelsesinstinktet sterkere enn hos andre (som med alt annet er babyer forskjellige).

Du kan lære babyen din å bli trygg ved å ligge alene. Ikke tvinge til å resignere, men gjøre han gradvis trygg. Dette gjør du ved å respondere hver gang han gråter. Da lærer han at det er ikke farlig, for du er rett i nærheten. Du kan øve på dagtid utenom soving å legge han slik at han ser og hører deg. Berøring og øyekontakt innimellom ved behov. Sutring kan gå greit, men ikke gråt. Speil barnets følelser i ansiktsutrykk og lyder. Du kjenner ditt barn best og vet hva babyen er komfortabel med og ikke. Dra det så langt babyen er komfortabel med det, men ikke lenger. I sengen kan du prøve å stå over og stryke, synge el hvis det hjelper. Det er en mellomting mellom å sove inntil og å sove helt alene, dersom babyen er trygg og fornøyd med det. Så går det litt og litt. Etterhvert som babyen blir eldre vil den skjønne mer og mer, og samspillsevnene øker. Enn så lenge, kos deg med kroppskontakt til babyen din og vit at det er bra for helsen til både deg og sin baby :)
Klikk for å utvide …
Å, nå fikk jeg lyst til å gi deg en stor klem. Tusen takk for innlegget!!
Blir til tider oppgitt over at vi ikke får veiledning på helsestasjon i forhold til oss og vår situasjon. Rådene er for det første helt generelle; ett forslag og det skal ALLE få.

At hun sover i min seng gjør ikke meg noe, bortsett fra at hoftene mine ikke er helt fornøyde. Har også funnet meg i at jeg må legge meg sammen med henne hver kveld (lenge leve mobilen!). Skjønner at dette er bare for en kort tid, men jeg må helt ærlig innrømme at det hadde vært greit om hun kunne sove i sin egen seng og kanskje ikke våkne så fort jeg hopper ut av sengen fordi jeg må tisse... Men det kommer vel etterhvert antar jeg.

Øver hver dag på å ligge alene på lekematten i stuen. Noen dager er vi heldige og kan spise frokost uten å stresse, mens andfe ganger må vi bare kaste i oss maten. Mannen er nok flinkere til å spise rolig enn meg...

Både helsesøster og fastlege sier gang på gang at barn må lære å ligge alene - uansett om det er på lekematten i våken tilstand eller i sengen mens de sover. Jeg må helt ærlig innrømme at jeg syns det er vanskelig å vite hvordan jeg skal gjøre det for min baby. Har vanskeligheter med å skjønne hvordan jeg skal begynne... Og med hva:-/
 
La morsinstinktet styre og gjør det babyen din gir signaler om:)
Dersom du ønsker å prøve å få henne til å ligge alene så er mitt råd å gjerne øve på det, men da gradvis og stopp med en gang babyen gråter. Hva som akkurat er rett for din baby er vanskelig å vite.

Min eldste likte best å trilles i søvn. Etterhvert som han ble vant til å sovne til samme klokkeslett hver dag på første duppen, så sovnet han av seg selv i vognen uten vugging. Men max 20/40 min så måtte jeg ut å trille FØR han våknet. Trillet i et par timer. Etterhvert som har ble vant til å sine 2-3 timer i strekk til samme tid, kunne han sove lengre og lengre etter at jeg kom hjem fra trilletur og satt vognen i ro. Gradvis kortere og kortere trilletur.

Yngste måtte bysses. Brukte bæresjal og etterhvert bare armene. Ved legging bysset jeg i søvn ca 45 min til hun hadde sovnet ordentlig og da kunne jeg legge henne forsiktig ned i egen seng og hun sov deretter. Før det så våknet hun ofte idet jeg la henne ned og jeg stod å holdt på henne og sang. Lenge. Sovnet til slutt.
 
Ville aldri falt meg inn å la noen av barna mine ligge å gråte, heller ikke ligge å sutre for den saks skyld. Barn som blir tatt på alvor når de gråter, og som får den omsorgen de ber om, blir uansett mye mer trygge og selvstendige på sikt. Det er vissheten om at mamma alltid hjelper når det trengs som gir barn tryggheten de trenger for å kunne slippe taket og utforske selv innimellom. Å la babyen ligge alene når den signaliserer at den trenger mamma kan kun "virke" om den til slutt gir opp, når den innser at ingen bryr seg om hvordan den har det.

Deler de ikke ut plansjen til "trygghetssirkelen" på din helsestasjon? Den illustrerer på en måte hva som skal til for at barn på en fin måte skal starte med, og fortsette med, selvstendig utforskning. Er mamma alltid tilgjengelig som trygg base og trygg havn er det lettere å slipe taket for babyen. At barnet etterhvert begynner å gradvis slippe taket i mamma for å utforske lengre og lengre vekk, mer og mer alene, er en helt naturlig del av utviklingen. Ingen trenger å tvinges til det, det er bare å gi den omsorgen babyen vil ha til den blir stor helt av seg selv. Plutselig en dag har du et skolebarn som så vidt er hjemom for litt middag før det løper ut igjen med venner.:p Bare nyt den korte tiden der mamma er alt i verden.:)
 
nawsaa skrev:
Neida, er ikke bare jeg som syns det blir for mye. Hun er sånn som vil ha nærhet hele tiden. Det var verre helt i starten, da begynte hun å skrike mens hun var på vei ned... Eller så våknet hun så fort vi forsøkte å legge henne ned. Det siste fungerer fortsatt ikke, men det første går heldigvis bedre.
Klikk for å utvide …

Mine har også våknet så fort de ble lagt ned. Det er slitsomt og en får lite tid til å gjøre annet, men det går heldigvis over. :) En må bare innfinne seg med at slik er det og at sånn må det gjøres ellers kommer man til å slite.
Men det høres jo ut som at det er på vei å bli bedre da, at hun ikke skriker på vei ned hver gang enda. :)


Jeg vet, det er vanskelig å finne ut hva man skal gjøre. :/ Styrkeklem <3 Bare ikke gjør noe som strider totalt imot mammahjertet ditt for babyen kan føle usikkerheten din og dermed bli utrygg på situasjonen. Ikke la deg stresse av lege og helsesøster, de vil gjerne at man har A4-babyer. Mange av dem, i hvert fall. De kommer med mye generelt snakk og setter seg iblant ikke inn i hvordan DIN baby er.
 
Lutzern skrev:
La morsinstinktet styre og gjør det babyen din gir signaler om:)
Dersom du ønsker å prøve å få henne til å ligge alene så er mitt råd å gjerne øve på det, men da gradvis og stopp med en gang babyen gråter. Hva som akkurat er rett for din baby er vanskelig å vite.

Min eldste likte best å trilles i søvn. Etterhvert som han ble vant til å sovne til samme klokkeslett hver dag på første duppen, så sovnet han av seg selv i vognen uten vugging. Men max 20/40 min så måtte jeg ut å trille FØR han våknet. Trillet i et par timer. Etterhvert som har ble vant til å sine 2-3 timer i strekk til samme tid, kunne han sove lengre og lengre etter at jeg kom hjem fra trilletur og satt vognen i ro. Gradvis kortere og kortere trilletur.

Yngste måtte bysses. Brukte bæresjal og etterhvert bare armene. Ved legging bysset jeg i søvn ca 45 min til hun hadde sovnet ordentlig og da kunne jeg legge henne forsiktig ned i egen seng og hun sov deretter. Før det så våknet hun ofte idet jeg la henne ned og jeg stod å holdt på henne og sang. Lenge. Sovnet til slutt.
Klikk for å utvide …
Jeg hadde fått til en kjempefin rutine på sovingen fra hun var litt over to måneder frem til hun ble 4,5 måneder. Målet var å få henne til å sove i vognen (enten ute eller inne) uten at den var i bevegelse. Men det fungerte aldri, og nå er sovingen bare rene kaos her! Sover halvtime på morgenen som vanlig, men trilleturen midt på dagen har blitt kortet fra 2-3 timer til bare en time (hjelper ikke å trille når hun har sovet "ferdig" - da er hun bare urolig og gråter). Samm på kvelden - legger henne til vanlig tid og så er vi flere timer på rad hvor hun er lys våken:-(
Og så blir det ikke lettere når hun er klistrebaby i tillegg resten av dagen. Nå for tiden er det mye mer sutring enn hva som har vært vanlig for henne.
*sukk*
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp