På skolen hvor jeg jobber nå har vi nettopp innført "leksefri skole". Systemet hos oss er at de bestandig skal øve hjemme på leselekser i norsk og spesielt engelsk, de har gjerne en diktat i uka som skal øves til, kanskje en gloseprøve av og til, og i forkant av matteprøver eller andre prøver blir det opp til elevene om de syns de trenger å øve ekstra.
Elevene har arbeidsplaner, og hvis det er noen som bruker tiden dårlig på skolen, så må de gjøre arbeidet ferdig hjemme. (altså ikke elever som ikke rakk å komme gjennom arbeidet til tross for god innsats, men elever som dagdrømte eller gjorde helt andre ting)
Vi gjør muntlige avtaler fortløpende.
Det som har skjedd i år i forhold til i fjor, er at noen av de elevene som jobbet veldig lite på skolen og gjerne heller ikke gjorde lekser, er veldig motiverte for å bli ferdige på skolen for å slippe lekser.
Men de elevene som allerede brukte tiden på skolen godt, og som også hadde gode lekserutiner og fikk god oppfølging hjemme, de lider et tap i år. Det er vanskelig å få igjennom at de som har behov for mer mengdetrening enn det er mulig å få til på skolen, skal bli straffet med mer hjemmearbeid når de andre slipper. Jeg sier jo selvsagt hele tiden til dem at det er LOV å jobbe mer hjemme, og i samtaletimer nevner jeg jo nettopp dette, at leksene skal jo ikke være en straff fordi det var vanskelig eller tok tid på skolen, men kanskje er det nettopp da man har behov for mer oppfølging hjemme, og få brukt mer tid på arbeidet samt en til en-tid med en som kan hjelpe dem.
Så jeg er ganske splittet i hva jeg tenker om lekser. Jeg liker godt å ha et innblikk i hva mitt eget barn driver med på skolen, og hvis mengden er "riktig" tar det ikke så lang tid, i tillegg til at vesla får den individuelle oppfølgingen og opplever at vi viser interesse, syns også det er gøy å kunne snakke om faglige ting. Men nå er vesla mi veldig kunnskapstørst og reflekterende, selv om hun som regel sukker veldig tungt når vi ber henne finne fram ukeplanen.
Så for de som får god oppfølging hjemme og har gode rutiner er leksene uvurderlige. For andre blir det mer motiverende å kutte det ut. Det er vanskelig å skulle forene de to, uten at det føles urettferdig eller vanskelig.
Men nå sier jeg IKKE at de som kjemper en hard kamp for å komme gjennom leksene gjør en dårlig jobb, eller at de har dårlige rutiner eller noe. Det jeg tenker, er at kanskje har de for mye lekser, for vanskelige lekser, feil type oppgaver, eller den typen elev som hadde blitt mer motivert av å slippe hjemmearbeid og slik kunne brukt mer energi på skolen. Jeg skjønner godt at man da vil ønske seg leksefri skole. Det er bare det at elevene har ulike behov, og det kan være vanskelig å tilpasse. Ikke alle lærere er flinke nok til å skjønne at leksene burde tilpasses i større grad enn det mange opplever.
Når det gjelder alternativet med kortere ferier eller lengre dager, så kan ikke det løses uten å øke lærertettheten noe helt sinnsykt. Det er ikke realistisk med den mangelen på lærere det er i dag, selv om man begynner å hive penger inn i systemet. Det krever mye forarbeid å planlegge en undervisningsøkt, og flere økter vil bety flere planleggingstimer. Ser for meg det da må inn mange ufaglærte for å fylle opp en del skoler. I tillegg tror jeg ikke den delen av dagen som blir forlenget vil være særlig mer produktiv enn det en del foreldre opplever leksesituasjonen. Jeg merker jo at elevene er slitne, de blir støyete og mer uproduktive den siste økta fram til klokka 14 allerede. Det skal ikke mye til før det forstyrrer veldig for selv de elevene som enda hadde vært på hvis de fikk jobbe i fred. De fleste har vel mulighet til å "garantere" arbeidsro hjemme i større grad enn man kan i et klasserom.
Det ble mange tanker gitt. Men det er altså et interessant og engasjerende tema!
