Når er reprisen?
Torsdager 22.30Når er reprisen?
Jeg og samboer (barnefar til vår sønn), gir deg en stor tommel opp for dette innlegget.
Som noen med generalisert angst sa til meg,
"Den største frykten du har opplevd kan kanskje ikke måle seg med nivået jeg opplever, men vi kan ha helt lik reaksjon. Din livskrise kan være barnemat for meg, mens min kan være triviell for deg. Menneskets følelsesspekter brer seg så vidt til alle kanter i ulike grader, at det å måle meg selv opp mot deg og ditt, det blir bare feil.. ergo, reagerer vi ulikt i stressede situasjoner, og selv om reaksjonen kan være uønsket, så bør man tenke på nettopp dette. Vi er viktige alle sammen. Du og følelsene dine, er like viktige som mine. Vi kan alle si noe på en feil måte, som ender med å såre. Vår oppgave er å si ifra når dette skjer, så har vi muligheten til å rette opp i situasjonen før den eskalerer."
Datteren min holdt på å dø under fødselen. Jeg ville ikke ha henne i det hele tatt inntil meg, og syns hun var ekkel. Hun var et DET som jeg ikke ville knytte til meg, en klump av noe materie som jeg ikke ville forholde meg til. Faren fikk henne på brystet mens jeg snudde meg vekk. Fødselslegen og jordmødrene fortalte meg i ettertid at min reaksjon var normal. Mannen min hadde skammet seg over meg, og tatt det opp selv med helsepersonell på et annet rom. Vet du.. når man føder noe som holder på å dø, snakker man ikke lenger om en tøff eller dramatisk fødsel. Det er en livskrise på lik linje som et traume. Heldigvis vet de på føden dette.HAHA, jeg må faktisk le.
Du leser helt klart ikke hva jeg skriver og har laget deg opp en mening som er langt fra virkelighetsnær.
La meg oppklare
1. Jeg forteller deg at jeg har ingen magiske fødsler. Jeg ville heller ikke holde mitt første barn umiddelbart.
Jeg sa i fra til jordmor på en pen måte at jeg ikke ønsket dette før fødslen ble intens. Det blir respektert.
2. Jeg har to barn og min andre fødsel var veldig dramatisk for meg.
Jeg vet av erfaring hvordan barn kan se ut når de kommer til verden.
Og jeg er helt med på at alle reagerer forskjellig.
Men når man begynner med æsj og snakker om et nyfødt lite liv som "det" så er det langt fra hyggelig sagt, det er faktisk slemt. Stakkar lille gutten som ligger der og ikke får puste.
Så for å bruke dine ord. Hun snakket om barnet som om han ikke betød noe som helst. Det er jo nettopp derfor pappaen ber henne hysje og ikke si sånn.(ikke ti stille som du sier).
Så sånn du sier det er det helt okey at moren snakker nedlatende om sønnen som ligger å kjemper for livet, mens det ikke er greit at faren til barnet ber sin parter om å ikke si sånn fordi han vet hun ikke mener det? Det synes ikke jeg er greit. Barnet fortjener like mye respekt.
Og som jeg påpekte tidligere oversettelsen er dårlig. Det vet jeg fordi en av mine beste venner er Rumensk og jeg spurte en hva som ble sagt.
Jeg reagerer forsåvidt ikke på far her heller. Han har sett på det fra utsiden, fått med seg alt. Klart han også føler ting. Men hans følelser er ikke mer riktige enn konas!
Enig med flere her. Folk har forskjellige reaksjoner på ting. Når Vær sønn skulle opptre 8 uker gammel så grein jeg utrolig mye i tiden før og etter. Hjerter mitt knuste. Min mann derimot tok avstand. Han distanserte seg fra vår sønn som en mekanisme for å ikke bli for såret. Jeg er ett følelse menneske så sånt ligger ikke for meg. Men ikke noe galt I at andre får den reaksjonen med å distansere seg. Jeg gråt så mye og hadde det helt forferdelig så skulle ønske jeg også greide det.
Dette er jo litt håpløst å diskutere, for alle mennesker reagerer forskjellig, spesielt når det er snakk om liv og død. Kroppen går i forsvar, og handler deretter. Noen ler, noen gråter, andre sier ting, osv. Det finnes ingen fasit! Selv holdt jeg på å dø etter fødsel, og lå flere døgn på intensivavdelingen, og min første reaksjon da jeg kom tilbake og kunne være med min datter var at jeg skulle ønske at det ikke gikk bra. Rett og slett bare en reaksjon. Det ble en lang vei å gå, man er sårbar, forvirret, forstår ikke. Det betyr ikke at jeg ikke brydde meg, eller ikke ville være der for min datter. Men kroppen er rar, og den kan spille oss noen puss.
Du sier det veldig bra her og jeg er helt enig. Det er et traume. Mors reaksjon her er helt normal, og det er ikke det jeg reagerer på. Som du sikkert leste ville ikke jeg heller holde mitt første barn og det fantes ingen feil på henne. Jeg bare klarte ikke, jeg måtte summe meg litt.
Og helt riktig, hans følelser er ikke viktigere enn konas.
Det jeg reagerte på var at mange går så hardt ut mot far uten å vite hva som ble sagt eller evner å sette seg inn i hva han kanskje tenker.
Krösa Maja
Forumet er livet
Du skriver litt mot deg selv, i ett innlegg over sier du at det er direkte slemt av mor å reagere slik.
Og nå er det normalt?
Om du leser svarene her så skriver vi som reagerer på far at om oversettelsen er riktig så er dette ikke greit å si til en kvinne som omtrent ikke er ferdig med sin siste ri. Vi alle tar forbehold om at det er oversatt feil
Men respekt for partneren sin skal man ha selv om man er redd mener jeg. Jeg hadde ikke funnet meg i å bli behandlet slik av partneren min selv om han var redd og jeg vet at min mann hadde heller ikke syntes det var greit at jeg snakket slik til han.
Tja, har ikke sett episoden. Men etter min delvis traumatiske fødsel, da babyen endelig var ute, så var mannen min enda mer emosjonelt ute og kjøre enn meg. Så man kan ikke si at pappaene og medmødrene ikke får ha noen merkelige reaksjoner i hvertfall 
Du skriver litt mot deg selv, i ett innlegg over sier du at det er direkte slemt av mor å reagere slik.
Og nå er det normalt?
Om du leser svarene her så skriver vi som reagerer på far at om oversettelsen er riktig så er dette ikke greit å si til en kvinne som omtrent ikke er ferdig med sin siste ri. Vi alle tar forbehold om at det er oversatt feil
Neida. Jeg har evnen til empati og mors reaksjon er jo normal, like så fars. Han prøver jo å si at hysj det kan du ikke mene (på godt norsk) for å roe henne. Han blir jo både redd og forskrekket han og. Naturlig reaksjon og han prøver jo å roe/trøste henne, men det er lost in translation og det har jeg forsøkt å få fram.
Hvis du ser på hva mor sier, så ja, det er en slem ting å si i seg selv, men vi vet jo alle som har født at man er ikke helt tilregnelig, av mangel på bedre ord. Fyll gjerne inn en bedre beskrivelse. Det er jo ikke tvil om at mor her er redd.
Men jeg mener det er feil å gå hardt ut mot far som prøver på sin måte når det mor faktisk sier er verre, som jeg prøvde å forklare 2+2 something, hva enn hun kaller seg (beklager jeg er dårlig på navn og ligger med rier)
Æsj, nei ta det vekk, kontra
Nei, hysj ikke si sånn. Se på meg heller, du kan ikke mene det, det er jo sønnen din. Shhh, se nå, vi ser hva de sier.
Slik burde det vært oversatt. Og folk legger til kroppspråk og tonefall som reelt ikke var der.
Og forøvrig er jeg helt enig om at Ti still er ikke noe man sier
Haha jeg og. Så irriterende. *ler*