Det er tungt å skrive dette, fingrene henger ikke helt med og magen knyter seg. Faktisk så knyter magen seg og jeg blir fysisk kvalm og uvel hver gang jeg gjør ting som har med graviditeten å gjøre. For bare noen uker siden var jeg superaktiv her på forumet, men så måtte jeg slutte, for jeg ble så sykt dårlig av bare å tenke på å sjekke varslene på forumet og skive ting som 7+3 i dag, nei jeg har ingen symptomer, jeg tror vi skal kjøpe en vugge denne gangen, osv, ting som det. Og for bare litt siden var jeg superivrig på å titte på søskenvogner til ungene, for det kommer vi til å trenge. Datteren vår kommer til å være rundt 20 mnd når lillemann kommer. Jeg leste opp og ned på hele internett og på flere språk for å prøve å bestemme meg. Vi landet på emmaljunga double viking 735, som vi også testet i butikken og begge var frelst. Nå i det siste har jeg spurt meg selv om det er vits å betale rundt 7000 kr mer for en vogn som er noen få cm smalere enn d andre, som selges for en slikk og ingenting på jollyoom. Men jeg orker ikke tenke på vogn eller noe som helst, for som sagt blir jeg fysisk dårlig og må unngå det. For å slippe å tenke så tror jeg valget faller på emmaljungaen, den var jo kjempefin og vi likte den godt. Vi prøvde med ungen i også, både med og uten vognpose og det gikk glatt.
Jeg er ikke særlig glad i dette svangerskapet. Jeg sliter med å se lyset i tunellen. Ser ikke hvordan dette skal ordne seg. Nå i desember startet jeg på skolen igjen (vernepleie) etter ett år hjemme, snuppa er nå 11 mnd. Termin er en gang i august, så jeg rekker akkurat å føde før jeg begynner et nytt skoleår. Men jeg kan ikke være hjemme med småtten. Vi har ikke råd. Jeg jobber litt ved siden av skolen på et bofellesskap, men det er ikke nok penger til å samle opp til mammaperm for meg. Og hvis jeg er hjemme, mister jeg stipendet på over 7000 kr i mnd. Mannen min har fast jobb 100 %, så det er han som må være hjemme med begge barna. Jeg syntes det er så sårt å bli revet vekk fra en nyfødt så tidlig, det er jeg som er mammaen og som har båret på den lille i 9 mnd, jeg som er varmen og nærheten til babyen. Det føles rått og brutalt. Mannen min er en super far på alle måter, og jenta vår elsker ham og hopper og sprudler og sier pappa! når han kommer. Han er innstilt på å være et år hjemme, og støtter meg og trøster meg i dette svangerskapet. Han sier at det kommer til å ordne seg, at alt vil gå bra, når jeg gråter og er lei meg. For jeg gråter mye, av ingenting, og klarer ikke helt å glede meg. Gruer meg til fødsel og resten av svangerskapet. For jeg er jo på skolen. Jeg kan ikke sykemelde meg hvis jeg får bekkenløsning eller lumbago som jeg fikk sist. For å bestå så må jeg være tilstede og bestå eksamen. Det er mye tøffere å gå på skole enn å jobbe når man er gravid. Man trenger ikke å anstrenge seg og prestere så mye i jobb. Man kan få sykemelding, og man trenger ikke sitte og pugge og lese vanskelig pensum.
Jeg prøver å tenke positivt, at jeg har korte skoledager og kan komme tidligere hjem og studere hjemme med barna sammen med pappaen. Og for så vidt kan jeg ta med babyen på skolen og la den sove på brystet mitt under et par forelesninger. Det kommer nok til å ordne seg. Men byrden er så tung og jeg er så lang nede at jeg ser ikke de lyse punktene.
Det var ikke planlagt, så jeg føler meg litt tatt på sengen. Vi prøvde i over et år på jenta vår, det er som et hardt slag i trynet at vi er gravide nå uten å ha prøvd, uten å ha villet det på forhånd. Tenker ofte: Det var ikke sånn det skulle bli.
Abort er ikke aktuelt, selv om jeg har tenkt tanken mange ganger. Hvis Rannveig Heitmann klarer å bli trebarns- alenemor, og 16- åringer klarer å bli mammaer, da klarer jeg det og. Det er så utrolig tøft det de gjennomgår, og jeg har ikke forstått det før nå, nå som jeg selv sitter med en overraskelse i magen.
Måtte få ut litt tanker rundt dette, kanskje det blir lettere. Skal snakke med jordmor når jeg skal på min første svangerskapskontroll.
Flere som føler det likt? Håper ikke det
Jeg er ikke særlig glad i dette svangerskapet. Jeg sliter med å se lyset i tunellen. Ser ikke hvordan dette skal ordne seg. Nå i desember startet jeg på skolen igjen (vernepleie) etter ett år hjemme, snuppa er nå 11 mnd. Termin er en gang i august, så jeg rekker akkurat å føde før jeg begynner et nytt skoleår. Men jeg kan ikke være hjemme med småtten. Vi har ikke råd. Jeg jobber litt ved siden av skolen på et bofellesskap, men det er ikke nok penger til å samle opp til mammaperm for meg. Og hvis jeg er hjemme, mister jeg stipendet på over 7000 kr i mnd. Mannen min har fast jobb 100 %, så det er han som må være hjemme med begge barna. Jeg syntes det er så sårt å bli revet vekk fra en nyfødt så tidlig, det er jeg som er mammaen og som har båret på den lille i 9 mnd, jeg som er varmen og nærheten til babyen. Det føles rått og brutalt. Mannen min er en super far på alle måter, og jenta vår elsker ham og hopper og sprudler og sier pappa! når han kommer. Han er innstilt på å være et år hjemme, og støtter meg og trøster meg i dette svangerskapet. Han sier at det kommer til å ordne seg, at alt vil gå bra, når jeg gråter og er lei meg. For jeg gråter mye, av ingenting, og klarer ikke helt å glede meg. Gruer meg til fødsel og resten av svangerskapet. For jeg er jo på skolen. Jeg kan ikke sykemelde meg hvis jeg får bekkenløsning eller lumbago som jeg fikk sist. For å bestå så må jeg være tilstede og bestå eksamen. Det er mye tøffere å gå på skole enn å jobbe når man er gravid. Man trenger ikke å anstrenge seg og prestere så mye i jobb. Man kan få sykemelding, og man trenger ikke sitte og pugge og lese vanskelig pensum.
Jeg prøver å tenke positivt, at jeg har korte skoledager og kan komme tidligere hjem og studere hjemme med barna sammen med pappaen. Og for så vidt kan jeg ta med babyen på skolen og la den sove på brystet mitt under et par forelesninger. Det kommer nok til å ordne seg. Men byrden er så tung og jeg er så lang nede at jeg ser ikke de lyse punktene.
Det var ikke planlagt, så jeg føler meg litt tatt på sengen. Vi prøvde i over et år på jenta vår, det er som et hardt slag i trynet at vi er gravide nå uten å ha prøvd, uten å ha villet det på forhånd. Tenker ofte: Det var ikke sånn det skulle bli.
Abort er ikke aktuelt, selv om jeg har tenkt tanken mange ganger. Hvis Rannveig Heitmann klarer å bli trebarns- alenemor, og 16- åringer klarer å bli mammaer, da klarer jeg det og. Det er så utrolig tøft det de gjennomgår, og jeg har ikke forstått det før nå, nå som jeg selv sitter med en overraskelse i magen.
Måtte få ut litt tanker rundt dette, kanskje det blir lettere. Skal snakke med jordmor når jeg skal på min første svangerskapskontroll.
Flere som føler det likt? Håper ikke det
Last edited:
