Sint og sur 1 1/2åring!!!

Nornene:)

Elsker forumet
Nå holder vi på å gå på veggen her hjemme.. Vi har en liten gutt på 1 1/2 år som i det siste (hele sommeren omtrent) er sint og sutrete dagen lang. Samme hva vi gjør eller finner på så er det feil, og han hyler og hyler og tårene spruter. Ikke vil han pusse tenner, ikke sitte i stolen sin ved matbordet, ikke spise maten sin, ikke være inne, ikke lese bok, ikke legge seg... Og sånn går dagene. Vondt å se han så frustrert hele tiden også:( men borte hos andre er han ofte blid som en sol. Til og med vært hos lege for å sjekke at han ikke har noen vondter. Flere som har vært gjennom sånne perioder? Er det bare en fase? Hvor lenge opplevde dere i så fall at det varte?
 
Sånn har vi også hatt det litt... I kortere eller lengere perioder, gutten vår er nå 2,5 og vært litt sånn av og på siden ca 1,5...

Tenker at det er helt vanlig, noen barn oppdager selvstendighet og egen vilje før andre, og noen uttrykker det mer. Samtidig tenker jeg at selv om det er slitsomt er det bra at han føler seg trygg nok til å få utløp for frustrasjonen hjemme :)
 
Vi har en gutt som også kjenner litt på det å ha egen vilje som ikke alltid passer med vår :p
Merker at innskrenkning av valg, god forberedelse og avledning funker veldig bra.
I tillegg har vi gått noen runder med oss selv, MÅ vi si nei til dette? Hvorfor skal han ikke få lov til dette? Osv. Det har hjulpet mye =)
 
Vi har det også sånn! Han har vært sånn en god stund egentlig. Han skal ha viljen sin HELE tiden :S Mye surving, skriking og grining. Han er kjent for temperamentet sitt for å si det sånn. Gudskjelov for barnehager :) Hadde klikka for meg om jeg skulle vært hjemme med han. Heldigvis har vi ingen problemer ved legging, så fra kl 19 er det stille og rolig her :)
 
Godt å høre at det finnes flere i samme situasjon, føler oss ikke så alene da. Føler bare at fra en dag til en annen så gikk han fra å være en fornøyd og glad gutt, til å bli et sinna rasende lite vesen! Bra med temperament, og bra med litt motstand, men det må da være måte på, hehe.. Føler litt på det å ikke strekke til, å føle at man ikke gjør det bra nok! Men veit innerst inne at det ikke er slik..
 
Vi har en gutt som også kjenner litt på det å ha egen vilje som ikke alltid passer med vår :p
Merker at innskrenkning av valg, god forberedelse og avledning funker veldig bra.
I tillegg har vi gått noen runder med oss selv, MÅ vi si nei til dette? Hvorfor skal han ikke få lov til dette? Osv. Det har hjulpet mye =)
Gode tips, det kan sikkert vi også bli bedre på! Orker ikke at hele dagen skal være en kamp om noe.. :)
 
Vi har det også sånn! Han har vært sånn en god stund egentlig. Han skal ha viljen sin HELE tiden :S Mye surving, skriking og grining. Han er kjent for temperamentet sitt for å si det sånn. Gudskjelov for barnehager :) Hadde klikka for meg om jeg skulle vært hjemme med han. Heldigvis har vi ingen problemer ved legging, så fra kl 19 er det stille og rolig her :)
Starter i barnehagen nå, og kjenner at det skal bli litt godt for alle parter ja:)
 
Her hjelper det nesten alltid å gå ut å leke. Andre ganger har han lavt blodsukker merker jeg, for da blir alt bedre etter at god mat er fortært.
Har også blitt kreativ på avledningen (et bad/dusj er favoritt), samtidig som jeg velger mine kamper med omhu.
Men noen ganger må man bare stålsette seg på at det blir noen maktkamper, for han KAN ikke stå med hodet i do, og han KAN ikke løpe med filetkniv, og han KAN ikke bite eller slå :p
 
Helt likt her og.

Hun trenger mye stimulering, vil at det skal skje noe hele tiden. Sitter vi for mye inne så kjeder hun seg. Og da blir det veldig mye sutring hele dagen.

Hun stortrives i bhg da. For der har hun andre barn å leke med og det skjer ting hele tiden :-)
 
Med oss ble det bedre etter at vi foreldre begynte å begrense spørsmålsbruk og valg... Når vi reflekterte rundt det fant vi ut at vi stiller ALTFOR mange spørsmål til poden som han må ta stilling til. Feks så sa vi "skal vi gå og spise middag da?" Eller "er du klar for barnehagen?" Heller enn bare å si at nå er det middag, og nå drar vi i barnehagen. Og i realiteten var det jo ikke et valg, bare en måte å snakke på...
 
Med oss ble det bedre etter at vi foreldre begynte å begrense spørsmålsbruk og valg... Når vi reflekterte rundt det fant vi ut at vi stiller ALTFOR mange spørsmål til poden som han må ta stilling til. Feks så sa vi "skal vi gå og spise middag da?" Eller "er du klar for barnehagen?" Heller enn bare å si at nå er det middag, og nå drar vi i barnehagen. Og i realiteten var det jo ikke et valg, bare en måte å snakke på...
Det har vi også snakket om at vi må bli bedre til. Men det faller så lett å stille ting vi skal gjøre som spm; skal vi spise middag, skal vi gå opp på badet, skal vi finne en bok?? osv osv.. Prøver å være bevisst det, men vanskelig. Hatt et par dager som har vært litt bedre nå, og det trengtes. Fått litt mer energi, og lettere å stå i det da:)
 
Helt likt her og.

Hun trenger mye stimulering, vil at det skal skje noe hele tiden. Sitter vi for mye inne så kjeder hun seg. Og da blir det veldig mye sutring hele dagen.

Hun stortrives i bhg da. For der har hun andre barn å leke med og det skjer ting hele tiden :-)
Kan nok være noe av problemet her også, at det MÅ skje noe hele tiden. Så barnehagestart nå tror jeg passer bra:)
 
Deilig å se at det ikke bare er her i huset det er sånn:p her har det plutselig skjedd en stor forandring i forhold til trass, hyling og sutring iløpet av de siste 3 ukene, hun har alltid vært blid og alle har kalt henne for blidfisen og sola, men det har forandret seg nå for å si det sånn:p veldig frustrerende :( hun er 15mnd
 
Deilig å se at det ikke bare er her i huset det er sånn:p her har det plutselig skjedd en stor forandring i forhold til trass, hyling og sutring iløpet av de siste 3 ukene, hun har alltid vært blid og alle har kalt henne for blidfisen og sola, men det har forandret seg nå for å si det sånn:p veldig frustrerende :( hun er 15mnd
Frustrerende ja! Hva skjedde med blide, fornøyde tullekoppen vår? Han glimter heldigvis til i blant;) Merker at jeg til tiden blir veldig sliten av det her, og noen ganger blir jeg så sint. Da er det bare å komme seg litt vekk og prøve å puste rolig, psyke meg selv opp litt, hehe..
 
Hun står og peker på koppen på bordet... Og vil ha den. Så gir jeg den til henne, og da er det totalt meltdown.

Det er ikke alt man skal skjønne seg på :P
 
Vi hadde også den perioden, Gud man får testet seg da :P Tror rett og slett de begynner å skjønne at de kan si nei og mene noe annet enn oss voksne og det må jo prøves ut på alt og ingenting :P Gikk over like fort som det kom. Nå er det tre års traseen som har overtaket her i stedet :P
 
Vi hadde også den perioden, Gud man får testet seg da :P Tror rett og slett de begynner å skjønne at de kan si nei og mene noe annet enn oss voksne og det må jo prøves ut på alt og ingenting :P Gikk over like fort som det kom. Nå er det tre års traseen som har overtaket her i stedet :P

Hvordan er tre års trassen i forhold? Må forberede meg psykisk :P
 
Jada. Nå er jenta vår to år og fire måneder, og hun har en sterk vilje og vil veldig gjerne bestemme alt selv. Sånn har det vært en stund. Leste at det er et tegn på trygg og god tilknytning til foreldrene at de tar ut alt sånt hjemme og oppfører seg pent borte, så det er jo bra! :)

Vi har funnet ting som funker for oss. Klare beskjeder, bare to valg, masse fokus på det positive. Det blir verre hvis vi må si mye nei, vær forsiktig, ikke gjør det osv, så vi gjør det så enkelt som mulig for oss selv og unngår sånne situasjoner. Avledning fungerte bra før, nå må vi liksom anerkjenne følelsene hennes, for hun blir først sint, så lei seg. Jeg syns det blir bedre nå som hun er flinkere til å uttrykke seg og hun faktisk klarer mer selv. Med mindre det bare er stille før stormen da. Hørte rykter om treårstrass...? :p
 
Back
Topp