Vi har vært ute å tatt noen familie bilder med fotograf i dag.
Jeg, samboeren og han sine to barn på 8 og 10 år, ja og lille i magen min.
Når hun spurte hvordan bilder vi tenkte å ta sier mannen <Noen med oss alle sammen og en del med meg og barna alene, sånne familie bilder vet du>.
Jeg ble litt satt ut, ganske såret og følte meg veldig utenfor og utilpass når han sa det, for jeg føler meg jo som en av familien.
Var vel helst måten det ble sagt på som såret veldig, det at de aller fleste bildene som ble tatt var av han og barna, og noen få av meg og han alene og enda færre av oss alle sammen.
Det er jo meg og han som vi har minst bilder av generelt da jeg er den eneste som tar bilder her i huset..
Kanskje er det bare hormoner som får meg til å reagere slik?
Jeg, samboeren og han sine to barn på 8 og 10 år, ja og lille i magen min.
Når hun spurte hvordan bilder vi tenkte å ta sier mannen <Noen med oss alle sammen og en del med meg og barna alene, sånne familie bilder vet du>.
Jeg ble litt satt ut, ganske såret og følte meg veldig utenfor og utilpass når han sa det, for jeg føler meg jo som en av familien.
Var vel helst måten det ble sagt på som såret veldig, det at de aller fleste bildene som ble tatt var av han og barna, og noen få av meg og han alene og enda færre av oss alle sammen.
Det er jo meg og han som vi har minst bilder av generelt da jeg er den eneste som tar bilder her i huset..
Kanskje er det bare hormoner som får meg til å reagere slik?