Enkefalos
Forumet er livet
VIP
Assistert-jentene
Aprillykke 2017
Septemberbarna 2019
Oktoberlykke 2019
Jeg kan virkelig se for meg hvor vondt det må være å ha graviditet og babyer rundt seg overalt. Det er en fryktelig vond påminner om hva ens egen kropp ikke får til.. Jeg forstår også at det er en skummel tanke at IVF er siste sjanse og at man ikke er garantert noe som helst med det heller. Jeg håper så inderlig at din litt kompliserte livmor klarer å beholde spira når dere får litt hjelp. Det er lov å være pessimistisk. Jeg tror vi trenger det fra tid til annen. Vi kan umulig gå og klistre på oss smilet dag ut og dag inn uten å knekke sammen en gang i blant. Jeg tror det er sunt. Men det er fryktelig fryktelig vondt når man er i en slik bølgedal. Snart er du oppe igjen og håper igjen, det er jeg sikker på. Og frem til da er det bare å...holde ut. Vi er her for deg og hører på all eder og galle du trenger å bli kvitt. Atter en klem ♥Tusen takk for klemmen.Jeg kjenner at det liksom ikke er noe jeg helt klarer å legge vekk. Jeg drømmer om det om natten, og som nevnt, altfor mange rundt meg som er opptatt av dette for tiden, både familie, venner og på jobb. Det føles av og til ut som det bare er her hjemme hos oss det ikke er babyer/gravide, og den følelsen er liksom egentlig ikke så bra den heller (her føles det jo tomt). Nei, jeg er utrolig glad for at vi har påskeferie nå snart, og jeg er i gang med nye strikkeprosjekter, og skal komme i bedre form utover våren. Men jeg tror det er altfor sårt til at det forsvinner fra hodet. Jeg synes jo fortsatt IVF er skummelt. For på den ene siden kan det være vinnerloddet, men hva hvis det heller ikke fungerer? Det er liksom siste sjanse-følelsen. Og det før man i det hele tatt er i gang?!? Jeg tror jeg er pessimistisk for tiden. Skal jobbe med det. Håper du finner mye du kan kose deg med i pausen du og. Jeg skal hvert fall drikke vin i påsken.
Takk for klemmen!
Pause er sikkert like greit, og det føles (foreløpig hvert fall) ikke like kjipt ut som pausen i fjor - for i fjor håpet jeg jo fortsatt at kroppen min var frisk og abortene var uflaks. Nå derimot har jeg egentlig begynt å gi opp kroppen min. Uten IVF. Så pause er ikke så tungt. Jeg er nesten mest utålmodig etter brev i postkassen (og det kan fortsatt være rundt 1-2 måneder til det kommer). 
)
