Alene med lille

meg&lille

Elsker forumet
Septembermødre <3
Da var jeg alene med lille på fem måneder. Flyttet fra bf/forloveden/kjæresten i går, for godt. Det er 100% sikkert at dette er det rette, men det er alikevell tungt. Bor foreløpig hos min far, til vi venter på at min leilighet er ledig. Har leieboere der nå.

Helt siden jeg traff han har dette vært en karusell uten like. Det kunne gå fra himmel til helvete på en dag. Noen perioder var kjempe gode, og andre perioder et mareritt. Jeg ble selvfølgelig advart når jeg møtte han, men lyttet ikke da jeg allerede var inni i hans boble. Men det ble i alle fall verdens fineste jente ut av det og mange erfaringer rikere og klokere.

Tenkte å opprette en dagbok nå for å få ut tanker om fortiden med han. På godt og vondt. Og fremtiden, hva den bringer. Regner med det blir noen tøffe kamper å ta fremover.

Alt i alt, nå er hovedpoenget å skape et trygt og godt hjem for verdens fineste prinsesse:Heartpink
 
Masse lykke til!
Dette kommer du til å klare strålende :)
 
Lykke til! Det kommer til å gå helt fint! Bare det at du har tatt det steget nå viser at du er tøff nok til å ta de kampene som kommer.:)
 
Som ikke dette var nok, leieboeren nekter å betale og nekter å flytte ut!:confused:
Er liksom lenge nok å bo oppi noen frem til 1 april. Nå tar det sikkert enda lenger tid.
Off, at noen kan være så onde!
 
Grunnen til at jeg flyttet fra samboeren min er pga at han blandt annet har psykopatiske trekk. Rett over tre år har jeg levd med en mann som manipulerer, er voldelig, finner på løgner, beskylder og skriver fra seg ansvaret for hans handlinger. Mange er nok forundret over at det går ann å velge å være sammen med en slik person. Det er jeg forsovet selv og. Man blir rett og slett dratt inn i en egen verden, som det er utrolig vanskelig å komme seg ut av. Det er aldri langt fra himmel til helvete og tilbake igjen. Han er "desverre" en veldig attraktiv og karismatisk mann som lett trekker til seg kvinner. Det er vondt å tenke tilbake på alle de vonde minnene, til tider kan jeg ikke forstå at jeg har orket. Samtidig så er det som om alt det vonde forsvinner av og til og jeg savner de gode sidene ved han. Det har blitt et tomt rom, et savn, men og masse hat.
Er så spent på tiden fremover. Vil han kjempe for tid med lille, blir det rettsak, får jeg ansvarsretten, vil han være verdens største fiende eller vil det på noe vis gå fint? Tiden vil vise..
 
Off. Første møte med BF etter vi flyttet. Skikkelig kleint i begynnelsen. Han så nesten ikke på meg. Han holdt lille, og de to var så skjønne sammen. Ble helt varm i hjertet. Så spurte han "hvordan går det med deg?" Og da kom det selvfølgelig en tåre. Off. Følelsene er så blandet. Jeg elsker og hater han. Elsker de gode sidene, men de dårlige er så mange. Det gjør vondt. Var litt rart en stund, før han begynte å gi meg masse komplimenter. Plutselig kysset vi offentlig, flere ganger. Han er verdens beste til å snu på situasjoner. Jeg går fem på hver gang.
Har sendt meldinger i dag og i kveld. Har sagt at det er slutt, men håpet er liksom der for begge uansett. Og der kom elsker deg uansett-meldingen...
Off, hvordan være sterk, når jeg føler meg svak?
 
Huff, det blir nok en tung tid før du har lagt forholdet helt bak deg. Det siste forholdet jeg var i (før jeg møtte samboer altså), var mye likt det du beskriver her. Jeg prøvde å gå mange ganger, men ble sugd inn igjen like fort av sjarmen hans. Også gikk det ikke lang tid før han viste den stygge siden igjen. Sånn holdt det på i et år før jeg klarte å komme meg ut.

Det som hjalp meg var å bryte tvert av. Jeg slettet numret fra mobilen min, når han ringte eller sendte melding lot jeg vær å svare. Når vi skulle snakke om fordeling av ting snakket vi kun om det, og hver gang han skiftet tema (snakket om at han savnet meg, elsket meg, osv), så svarte jeg at jeg kun ville snakke om det praktiske. Når jeg møtte han på gata sa jeg hei, men ingenting mer. Det hjalp veldig å bare blokkere ute alt han kunne si eller gjøre for å gjøre meg ubesluttsom.

Jeg ser jo at det vil være umulig for deg siden dere har et barn, men kanskje du burde prøve å kun snakke om barnet når dere er sammen? Å når han sender melding, sjekk og det handler om dere eller lille, og svar kun om det handler om babyen. Om du ser at det handler om dere, legg fra deg mobilen og ikke les videre.

Har du noen som kjenner situasjonen din? Eller kjenner til hvordan han/forholdet deres var? Det kan hjelpe mye å snakke ordentlig ut om det tøffe tidene med noen. Og å reflektere høyt med noen om hvorfor du alltid vil tilbake. Og snakke om nøyaktig hvilke ting det er som får deg til å savne han. Selv om du egentlig vet alt dette, hjelper det virkelig å sette ord på det.

Prøv også å kom deg ut. Det er vanskelig når du har en liten, men prøv om så å ta med deg babyen å dra på kafe. Jeg vet ikke om du er med på f.eks. babysvømming, men de fleste steder har i alle fall et varmebasseng hvor man kan ha med baby å svømme i vanlig åpningstid. Prøv å gjøre hva som helst for å få tankene over på noe annet. Jeg tok opp igjen trening, og det var fantastisk. Føles godt å vite at du gjør noe for deg selv.

Oi, det ble langt. Jeg vet bare at det var veldig tøft for meg da jeg gikk gjennom mitt brudd, og jeg var ikke en gang i samme situasjon som du er i. Jeg føler virkelig med deg. Håper ikke jeg overtok tråden din for mye, jeg ville bare gi de få tipsene jeg har. Selv om det så klart blir noe helt annet når det er et barn i bildet.
 
Har så lyst å bryte sammen akkurat nå. Har lyst å legge meg ned og grine! Men jeg kan ikke. Har verdens fineste å ta vare på. Jeg er sint og irritert!! Føler jeg har gått rundt og latet som ingenting de siste dagene. Later som jeg er sterk. Gjør alt som jeg "burde" gjøre. Shopper, går turer, er med venner, familie og viser meg sterk. Er trist inni meg og synes dette er tøft. Har lyst å gi opp og legge meg i armkroken til bf. Han er et evig mysterium for meg. Egentlig hater jeg han, eller missliker han sterkt. Men jeg klarer alikevell ikke helt å legge vekk følelsene. Har akkurat provosert han til de grader, pga at jeg er sur og ikke takler mine egne følelser. Gjort er gjort. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle og håndtere dette..
 
huff! Bra du har kommet deg vekk fra han! og aldri ALDRI flytt sammen med han igjen, regner med du ikke har planer om det. men da er det ikke sikkert du og lille kommer hekskinnet ut av denne boblen av en verden sånne mennesker lager.. (var sammen med en psykopat da jeg var 16år.. kom meg heldigvis ut av det, i tide..)
Tenk på barnet ditt og framtiden så går det så bra så. :)
Sender deg masse styrke :)
Er på mange måter mye lettere å være alene med et barn enn å ha en partner som egentlig bare laller rundt å gjør som han vil... Var alene med mitt eldste barn fra han var 8mndr til nesten 6år :) Så dette klarer du helt fint :)
 
Huff, det blir nok en tung tid før du har lagt forholdet helt bak deg. Det siste forholdet jeg var i (før jeg møtte samboer altså), var mye likt det du beskriver her. Jeg prøvde å gå mange ganger, men ble sugd inn igjen like fort av sjarmen hans. Også gikk det ikke lang tid før han viste den stygge siden igjen. Sånn holdt det på i et år før jeg klarte å komme meg ut.

Det som hjalp meg var å bryte tvert av. Jeg slettet numret fra mobilen min, når han ringte eller sendte melding lot jeg vær å svare. Når vi skulle snakke om fordeling av ting snakket vi kun om det, og hver gang han skiftet tema (snakket om at han savnet meg, elsket meg, osv), så svarte jeg at jeg kun ville snakke om det praktiske. Når jeg møtte han på gata sa jeg hei, men ingenting mer. Det hjalp veldig å bare blokkere ute alt han kunne si eller gjøre for å gjøre meg ubesluttsom.

Jeg ser jo at det vil være umulig for deg siden dere har et barn, men kanskje du burde prøve å kun snakke om barnet når dere er sammen? Å når han sender melding, sjekk og det handler om dere eller lille, og svar kun om det handler om babyen. Om du ser at det handler om dere, legg fra deg mobilen og ikke les videre.

Har du noen som kjenner situasjonen din? Eller kjenner til hvordan han/forholdet deres var? Det kan hjelpe mye å snakke ordentlig ut om det tøffe tidene med noen. Og å reflektere høyt med noen om hvorfor du alltid vil tilbake. Og snakke om nøyaktig hvilke ting det er som får deg til å savne han. Selv om du egentlig vet alt dette, hjelper det virkelig å sette ord på det.

Prøv også å kom deg ut. Det er vanskelig når du har en liten, men prøv om så å ta med deg babyen å dra på kafe. Jeg vet ikke om du er med på f.eks. babysvømming, men de fleste steder har i alle fall et varmebasseng hvor man kan ha med baby å svømme i vanlig åpningstid. Prøv å gjøre hva som helst for å få tankene over på noe annet. Jeg tok opp igjen trening, og det var fantastisk. Føles godt å vite at du gjør noe for deg selv.

Oi, det ble langt. Jeg vet bare at det var veldig tøft for meg da jeg gikk gjennom mitt brudd, og jeg var ikke en gang i samme situasjon som du er i. Jeg føler virkelig med deg. Håper ikke jeg overtok tråden din for mye, jeg ville bare gi de få tipsene jeg har. Selv om det så klart blir noe helt annet når det er et barn i bildet.
Åå, takk for fint og langt svar:) Skal svare når jeg har litt mer tid!;)
 
Huff, det blir nok en tung tid før du har lagt forholdet helt bak deg. Det siste forholdet jeg var i (før jeg møtte samboer altså), var mye likt det du beskriver her. Jeg prøvde å gå mange ganger, men ble sugd inn igjen like fort av sjarmen hans. Også gikk det ikke lang tid før han viste den stygge siden igjen. Sånn holdt det på i et år før jeg klarte å komme meg ut.

Det som hjalp meg var å bryte tvert av. Jeg slettet numret fra mobilen min, når han ringte eller sendte melding lot jeg vær å svare. Når vi skulle snakke om fordeling av ting snakket vi kun om det, og hver gang han skiftet tema (snakket om at han savnet meg, elsket meg, osv), så svarte jeg at jeg kun ville snakke om det praktiske. Når jeg møtte han på gata sa jeg hei, men ingenting mer. Det hjalp veldig å bare blokkere ute alt han kunne si eller gjøre for å gjøre meg ubesluttsom.

Jeg ser jo at det vil være umulig for deg siden dere har et barn, men kanskje du burde prøve å kun snakke om barnet når dere er sammen? Å når han sender melding, sjekk og det handler om dere eller lille, og svar kun om det handler om babyen. Om du ser at det handler om dere, legg fra deg mobilen og ikke les videre.

Har du noen som kjenner situasjonen din? Eller kjenner til hvordan han/forholdet deres var? Det kan hjelpe mye å snakke ordentlig ut om det tøffe tidene med noen. Og å reflektere høyt med noen om hvorfor du alltid vil tilbake. Og snakke om nøyaktig hvilke ting det er som får deg til å savne han. Selv om du egentlig vet alt dette, hjelper det virkelig å sette ord på det.

Prøv også å kom deg ut. Det er vanskelig når du har en liten, men prøv om så å ta med deg babyen å dra på kafe. Jeg vet ikke om du er med på f.eks. babysvømming, men de fleste steder har i alle fall et varmebasseng hvor man kan ha med baby å svømme i vanlig åpningstid. Prøv å gjøre hva som helst for å få tankene over på noe annet. Jeg tok opp igjen trening, og det var fantastisk. Føles godt å vite at du gjør noe for deg selv.

Oi, det ble langt. Jeg vet bare at det var veldig tøft for meg da jeg gikk gjennom mitt brudd, og jeg var ikke en gang i samme situasjon som du er i. Jeg føler virkelig med deg. Håper ikke jeg overtok tråden din for mye, jeg ville bare gi de få tipsene jeg har. Selv om det så klart blir noe helt annet når det er et barn i bildet.
Ååå, nei! Er bare kjempe glad for tips og innspill:) Så takk for at du kom med det.
Det har heldigvis gått litt bedre nå. Har lest i en bok om psykopater. Om hvordan man skal svare de, forholde seg til de og gå ifra de. Så det har heldigvis hjulpet. Pluss jeg har snakket med eksen hans. Godt, som du sier, å snakke med noen som forstår. Man kan liksom ikke helt forstå det før man har levd med en slik person.
Jeg har også vært oversosial omtrent, som du tipset om:) Er med venninner hver dag.
Har veldig lyst å ta opp trening jeg og. Elsker trening, så burde kanskje begynt. Det var faktisk et av tipsene i den boken og. Bygge opp seg selv, ved å gjøre ting man liker. Er jo en del ting jeg ikke har gjort så mye pga eks.

Prøver også som du sier å kun forholde meg til praktiske ting med han. Har gitt han klar beskjed at det er helt slutt og at jeg ikke ønsker å starte noen krig. Krysser fingrene for at det går fint fremover.
Tusen takk for godt innspill:)
 
huff! Bra du har kommet deg vekk fra han! og aldri ALDRI flytt sammen med han igjen, regner med du ikke har planer om det. men da er det ikke sikkert du og lille kommer hekskinnet ut av denne boblen av en verden sånne mennesker lager.. (var sammen med en psykopat da jeg var 16år.. kom meg heldigvis ut av det, i tide..)
Tenk på barnet ditt og framtiden så går det så bra så. :)
Sender deg masse styrke :)
Er på mange måter mye lettere å være alene med et barn enn å ha en partner som egentlig bare laller rundt å gjør som han vil... Var alene med mitt eldste barn fra han var 8mndr til nesten 6år :) Så dette klarer du helt fint :)
Tusen takk for det!
Jeg er helt enig om at ting er lettere alene. Da slepper man i alle fall å irritere seg over at han bare ser på og kommer med stygge/irriterende kommentarer.
Skal aldri, aldri tilbake. Bra du kom deg så fort ut! Er ikke lett å forstå slike mennesker. Har vært helt opphengt i å hjelpe og forstå han og. Men det er jo klin umulig:)
 
Tusen takk for det!
Jeg er helt enig om at ting er lettere alene. Da slepper man i alle fall å irritere seg over at han bare ser på og kommer med stygge/irriterende kommentarer.
Skal aldri, aldri tilbake. Bra du kom deg så fort ut! Er ikke lett å forstå slike mennesker. Har vært helt opphengt i å hjelpe og forstå han og. Men det er jo klin umulig:)
huff ja, bra du har det bedre uten han :) Umulig å hjelpe sånne mennesker dessverre.. Lykke til videre :)
 
Back
Topp