Til dere som har dødfødt/mistet et barn

Clique

Tvillingmamma
Desemberglede 2015
Hei, jenter.

I dag har jeg hørt på sangen "Precious Child" av Karen Taylor Good over og over igjen.

Det får meg til å tenke. Jeg ser på barna mine og sukker i forelskelse. Det har alltid manglet noe med meg, og jeg fant den biten i mine barn.

Sangen jeg har hørt på får meg til å tenke på dere som har mistet barnet sitt.. Det river i hjertet å tenke på dere.

Jeg kan ikke forstå smerten dere må ha gått igjennom, men jeg kan forestille meg det, i og med at jeg tross alt er mamma.

Min beste venninne ble myrdet i 2010. Mammaen hennes kommer aldri til å klare å fylle det hullet som ble dannet.

Jeg vil bare si hvor medfølelse jeg har for dere. Det er slett ikke meningen å røske i gamle sår, men jeg vil bare bruke denne tråden til å hylle dere. Dere har gått igjennom det mest unaturlige som finnes, nemlig å miste et barn.

Dere er sterke og vakre. Barnet deres er med dere og ser over dere. De er i luften du puster, de er i tårene du gråter, de er i energien i smilet ditt, de er i refleksjonen i vannet og lyset fra solen. De bor for alltid i dere.

Jeg har lyst å gi dere alle en klem. Det er så urettferdig og sårt.

Dere mistet det mest dyrebare her i livet, men dere er sterke og fortsetter å følge deres drømmer. Dere har hevet hodet og tatt de tunge skrittene videre.

Dere er beundringsverdige, sterke og vakre. Jeg ønsker dere en lys fremtid der dere kan se tilbake på hendelsen uten å gråte av sorg, men å smile av glede fordi dere hadde det vakreste som finnes.
 
Takk for omtanken. Jeg vil gjerne legge til en ting: Jeg har oppdaget at det er veldig mange som ikke vet hva de skal si eller hvordan de skal oppføre seg rundt mødre som har mistet barna sine. Og noen ganger er det ekstra vanskelig med de som har mistet i dødfødsel eller rett etter fødsel, for det var ingen andre som rakk å bli kjent med barnet, så det kan være vanskelig å forholde seg til. Det kan bli veldig ensomt mange ganger, fordi mange raskt går over til å handle som om ingenting har skjedd, som om alt er som før. Mange blir redd for å nevne barnet, for de vil ikke rippe opp i noe, eller minne en på om det.

Tro meg, du kan ikke "minne dem på" om noe som helst, de har det nært i tankene sine hele tiden uansett, aldri glemt, aldri langt unna. Så når noen nevner barnet som var der, selv om det bare var der for en ørliten stund, så er det en bekreftelse på at man husker, at man ikke har glemt og at man anerkjenner dets eksistens. Selv synes jeg det er utrolig koselig når noen nevner Mikael og viser at de fremdeles tenker på ham!
På 1 årsdagen hans f.eks. Alle på min side av familien ringte og snakket med oss, fortalte at de tenkte på oss, og at Mikael var i tankene deres den dagen. Ingen fra min manns familie ringte, og mannen min syntes det var veldig sårt. Det er nok en kulturell forskjell her - han er fra Ungarn, og der er det mer vanlig å fortie slike ting, man skal ikke snakke om de døde. Men for foreldre er det viktig at barnet blir husket, at dets liv blir anerkjent, uansett hvor kort det var.

Mitt poeng er: ikke vær redd for at du ripper opp i ting om du snakker om barnet som er borte med de det gjelder. Bruk navnet på babyen om du vet det! Alle ser selvfølgelig forskjellige, så man må jo føle seg litt frem, men jeg er sikker på at veldig mange tenker som jeg, at det vil bare bli satt uendelig stor pris på!
 
Takk for fine ord og gode tanker <3 Det som hjalp meg videre i sorgen var å snakke om det...jeg snakket om den altoppslukende sorgen som reiv meg opp fra innsiden, de tøffe valgene vi måtte ta, skuffelsen over alle forventningene man hadde som brått blei knust til støv og hvordan veien tilbake til livet virket så ufattelig lang...etterhvert dukket hverdager opp i samtalene, så lettelse over at vi fikk svar på hvorfor vi mistet vår lille engel..det var en grusom tilfeldighet og behøvde ikke skje igjen..hele tiden lot venner og familie oss prate om det når og hvor mye vi ønsket..og etterhvert blei nummenheten mindre, sorgen blei endel av oss, men ikke hele livet. På termindatoen fikk jeg meldinger og varme tanker...et år etter jeg mistet var en helt surrealistisk dag...jeg gråt over lillemann samtidig som fødselen til vår kommende lille prins ble igangsatt...han kom til verden dagen etter. Vi har med oss lillemann i hjertet, og jeg snakker fortsatt om han..noen ganger fordi vi trenger, noen ganger for å prøve og hjelpe andre i sorg, og noen ganger bare fordi. Jeg ville heller at folk skulle spørre enn og bare være tause, og det vil jeg fortsatt :)

Sent from my GT-I9000 using BV Forum mobile app
 
Åh. Dette var så utrolig godt å lese i dag. Takk, tvillingmamma.
Jeg føler meg så uendelig alene.
 
Takk for omtanken! <3 ❤️ Det er uvirkelig og en evig sorg, og det er bare godt at noen snakker om det eller føler med oss når vi ellers føler at alle rundt oss glemmer etterkvart!
 
Takk for omtanken. Jeg vil gjerne legge til en ting: Jeg har oppdaget at det er veldig mange som ikke vet hva de skal si eller hvordan de skal oppføre seg rundt mødre som har mistet barna sine. Og noen ganger er det ekstra vanskelig med de som har mistet i dødfødsel eller rett etter fødsel, for det var ingen andre som rakk å bli kjent med barnet, så det kan være vanskelig å forholde seg til. Det kan bli veldig ensomt mange ganger, fordi mange raskt går over til å handle som om ingenting har skjedd, som om alt er som før. Mange blir redd for å nevne barnet, for de vil ikke rippe opp i noe, eller minne en på om det.

Tro meg, du kan ikke "minne dem på" om noe som helst, de har det nært i tankene sine hele tiden uansett, aldri glemt, aldri langt unna. Så når noen nevner barnet som var der, selv om det bare var der for en ørliten stund, så er det en bekreftelse på at man husker, at man ikke har glemt og at man anerkjenner dets eksistens. Selv synes jeg det er utrolig koselig når noen nevner Mikael og viser at de fremdeles tenker på ham!
På 1 årsdagen hans f.eks. Alle på min side av familien ringte og snakket med oss, fortalte at de tenkte på oss, og at Mikael var i tankene deres den dagen. Ingen fra min manns familie ringte, og mannen min syntes det var veldig sårt. Det er nok en kulturell forskjell her - han er fra Ungarn, og der er det mer vanlig å fortie slike ting, man skal ikke snakke om de døde. Men for foreldre er det viktig at barnet blir husket, at dets liv blir anerkjent, uansett hvor kort det var.

Mitt poeng er: ikke vær redd for at du ripper opp i ting om du snakker om barnet som er borte med de det gjelder. Bruk navnet på babyen om du vet det! Alle ser selvfølgelig forskjellige, så man må jo føle seg litt frem, men jeg er sikker på at veldig mange tenker som jeg, at det vil bare bli satt uendelig stor pris på!
Helt enig!! Min far var på besøk 6 uker etter dette skjedde oss(han bor i England), og han spørte meg ikke om noe... Og der ble jo mye rarere enn om vi hadde snakka om det! Han var nok bare redd jeg sku reagere... Men det gjorde egentlig bare ar jeg fikk en større knekk etter de dro! Jeg personlig synes det bare er godt å snakke om det..! Hjelper mye!
 
Hei, jenter.

I dag har jeg hørt på sangen "Precious Child" av Karen Taylor Good over og over igjen.

Det får meg til å tenke. Jeg ser på barna mine og sukker i forelskelse. Det har alltid manglet noe med meg, og jeg fant den biten i mine barn.

Sangen jeg har hørt på får meg til å tenke på dere som har mistet barnet sitt.. Det river i hjertet å tenke på dere.

Jeg kan ikke forstå smerten dere må ha gått igjennom, men jeg kan forestille meg det, i og med at jeg tross alt er mamma.

Min beste venninne ble myrdet i 2010. Mammaen hennes kommer aldri til å klare å fylle det hullet som ble dannet.

Jeg vil bare si hvor medfølelse jeg har for dere. Det er slett ikke meningen å røske i gamle sår, men jeg vil bare bruke denne tråden til å hylle dere. Dere har gått igjennom det mest unaturlige som finnes, nemlig å miste et barn.

Dere er sterke og vakre. Barnet deres er med dere og ser over dere. De er i luften du puster, de er i tårene du gråter, de er i energien i smilet ditt, de er i refleksjonen i vannet og lyset fra solen. De bor for alltid i dere.

Jeg har lyst å gi dere alle en klem. Det er så urettferdig og sårt.

Dere mistet det mest dyrebare her i livet, men dere er sterke og fortsetter å følge deres drømmer. Dere har hevet hodet og tatt de tunge skrittene videre.

Dere er beundringsverdige, sterke og vakre. Jeg ønsker dere en lys fremtid der dere kan se tilbake på hendelsen uten å gråte av sorg, men å smile av glede fordi dere hadde det vakreste som finnes.

Takk for hyggelige ord, sånt varmer! Som de andre skriver - det er bedre å snakke om barnet enn å tie. Vi vil at vårt barn skal anerkjennes av andre, ha en betydning. Jeg er så glad for at familien min var en del av Balders bortgang, og at mamma også bruker navnet hans når vi snakker om ham. De på jobben også nevner ham ved navn. Til og med barna på avdelingen jeg jobber på vet navnet hans, og de spør om ham - barn er nysgjerrige. Og jeg er glad for hver mulighet jeg får til å kunne snakke om ham. Så man kan aldri "rippe opp" i noe man ønsker å bevare. Og gode tanker og ord fra andre er i noen stunder alt man lever av... Og for. Ja tårene triller mens jeg leser det du skriver, Clique. Men tårene kommer ikke bare fra et knust hjerte, men også av omsorg og gode tanker, å bli sett for den sorgen man er i. Så takk enda en gang.
 
Takk for vakre ord!

Jeg er ikke der at jeg vil at andre skal prate med meg om det uoppfordret.
Men så har ikke jeg klart å bli gravid igjen heller, og en del av meg tenker at jeg kan forbli barnløs. (Er passert 40 nå)

Jeg fortalte om opplevelsen min til en gammel venninne i forrige uke, og resten av dagen kjente jeg meg rar og tungsinnet. Rippet opp i alt.
Og da kjente jeg at jeg ikke ønsker å prate om det med andre enn mannen min fra nå.
 
Heh, ironisk innlegg. Jeg mistet sønnen min i Juli..
 
Huff så trist!
Hvordan går det med deg?
Det går. Jeg er trøtt og bitter på livet rett og slett. Har enda ikke funnet en måte å leve med det på. :(
 
Det går. Jeg er trøtt og bitter på livet rett og slett. Har enda ikke funnet en måte å leve med det på. :(
Skjønner følelsen! Jeg var sint og bitter i starten. Må holde meg unna ene venneparet vårt, for da kjenner jeg alle de vonde følelsene våkner.
 
Back
Topp