Hei! Jeg ser at denne tråden er noen år gammel nå, men velger likevel å svare i fall det skulle være flere der ute som har lignende spørsmål.
Først vil jeg bare si at jeg synes det er helt fantastisk at dere ikke bare ønsker å påta dere en slik oppgave, men også at dere er oppriktig interessert i å høre hva biologiske foreldre ønsker.
Jeg har hatt mitt barn plassert i beredskapshjem (med tanke på at de skulle bli fosterhjem) i noen uker. Da min sak var basert på misforståelser i utgangspunktet (ja, det skjer - dessverre. Barnevernspedagoger er nok bare mennesker de også), ble det tilbakeføring ganske raskt, men jeg rakk likevel å gjøre meg noen erfaringer.
Vi var svært uheldige med valg av plasseringssted, da vi allerede hadde kjennskap til de som ble valgt som fosterforeldre for vårt barn. Dessverre var det slik at selv om barnet kun hadde vært "plassert" i underkant av 12 timer, og fortsatt var på sykehuset, ville ikke barneverntjenesten gjøre om på plasseringen og finne et nytt beredskapshjem. Beredskapsmor var søster av en klassekamerat som hadde mobbet meg i 3 år, mens beredskapsfar var bekjent av min familie og hadde en historie (bygdesladder) med at han hadde forlatt sitt barn fra tidligere alene hjemme om natten for å feste selv. Dette er noe vi har fått hørt fordi vi har felles bekjente som også har kjennskap til fosterfar fra før.
Selvfølgelig var vi bekymret. Vi hadde ikke en gang fått mulighet til å vise at vi var gode foreldre.
Tilbake til tema ---
Beredskapshjemmet hadde en klar holdning om at dette var deres barn, og at han skulle vokse opp der. Vi har i ettertid fått høre at de ble forespeilet adopsjon, som kan være en medvirkende årsak til deres arrogante holdning hva gjelder oss foreldre.
På grunn av allergi i familien, hadde vi inngått en avtale med barnevernstjenesten om at gutten skulle få morsmelk, og derfor hadde vi med en hel fryseboks full på første samvær. Familien tok i mot dette, men fortsatte å gi morsmelkerstatning. På neste samvær får vi beskjed av beredskapsmor om at jeg bare kan slutte å pumpe meg fordi de skulle ikke ha mer av melken min. Barnet er da 3 uker gammel, og har vært innlagt på sykehuset pga manglende vektøkning, og hadde fortsatt ikke tatt igjen fødselsvekten sin.
Under første samvær forteller også beredskapsmor at hun pleier å kalle barnet "lille griseunge". Dette føltes enormt krenkende for meg som mor, som synes at barnet mitt er det mest perfekte mennesket i hele verden. Jeg ble rett og slett så satt ut at jeg ikke svarte på det. Vet ikke om det var ment som en spøk eller hva det var, men det føltes ikke godt der og da, og det gjør det fortsatt ikke.
I ettertid kommer det frem at beredskapsmor har overlatt barnet på 3 uker til beredskapsfar for å feste, noe jeg personlig ser på som riv ruskende galt. Selvfølgelig er det bra at "far" stiller opp, men hallo?? Hvem tar seg en fest når man har en så liten baby?
Som sagt ble plasseringen kortvarig, så jeg har ikke så mye mer å fortelle. Barnet kom hjem etter litt over en måned, og hadde fortsatt ikke tatt igjen fødselsvekten sin. Jeg begynte å amme og vekten økte raskt.
--- Dette er en opplevelse som har preget meg for livet, og jeg håper virkelig at ikke flere foreldre blir behandlet på samme måte. Det er selvfølgelig enda mer som har skjedd, men det velger jeg å utelate av hensyn til personvern.
Tips til dere som fosterforeldre -
- Ha et åpent sinn. Jeg vet ikke hvor mye informasjon fosterforeldre får av barnevernstjenesten hva gjelder årsaken til plasseringen, men vær så snill og tenk litt selv. Fordi om foreldre mister omsorgen for barnet sitt, så trenger de ikke være dårlige mennesker. Ja, du har de som slår barna sine og ruser seg, men det finnes også sånne som meg - som ba om hjelp, men ikke fikk sjansen til å prøve fordi barneverntjenesten ikke ville revurdere saken.
- Fortell om hvordan barnet har det, hva dere gjør og sånt. Dette er noe jeg virkelig savnet.
- Send bilder til foreldrene. Har du e-post addressen, facebook eller mobilnummer - del bilder og gjerne litt kort tekst.
Her er selvfølgelig plasseringene individuelle og ikke alle typer plasseringer gir rom for dette, men dette er noe som betyr enormt mye for foreldre som av en eller annen grunn ikke kan ta seg av egne barn.
- Spør GJERNE om hva foreldrene mener i forhold til ting. Inkluder dem i avgjørelser som gjelder barnet. Ja, spørsmål som omhandler den daglige omsorgen er opp til dere, men det gjør samarbeidet enklere dersom foreldrene får være med å ihvertfall si sin mening - for det skjer ikke hos barnevernet. Straks barnet er plassert, blir vi ikke hørt.
- Se barnet, og vær fleksible.
- Respekter foreldrene og barnets identitet. Ja, dere er fosterforeldre, men barnet har også andre foreldre. Ikke tving barnet til å kalle dere mamma og pappa. For meg personlig ville det føltes bedre dersom vi ble omtalt som mamma og pappa, men fosterforeldrene mor og far, for eksempel. Eller som noen før her har sagt - mamma kari og pappa ole.
- La foreldrene gi gaver til barnet, og gi gjerne bursdags og julegave tilbake fra barnet (ting barnet lager selv er veldig fine gaver).
- Husk at selv om dere blir glad i barnet, så har barnet andre foreldre som elsker det også. Derfor er det kjempeviktig med et godt samarbeid.
Foreldrene har nettopp mistet ALT, så tålmodighet er alfa omega. De kan være både sinte og bitre, og det er en stor mulighet for at de vil hate dere. Men gi dem tid. Lytt til dem, inkluder dem. Prøv å snu på situasjonen.
- Gjør samværene så fine som mulig. Gi dem rom til å få være foreldre den lille stunden de har sammen med barnet. De trenger det.
- Og når foreldrene drar, og barnet får en reaksjon - ikke automatisk tenk at barnet ikke har godt av å se foreldrene. Dette er en normal reaksjon. Barnet er glad i foreldrene sine, så selv om det er vanskelig å bare få se dem en kort stund, så betyr ikke det at barnet ikke vil se foreldrene sine eller at det ikke har godt av det.
Hvis foreldrene kunne kommet på besøk som enhver annen, tror jeg kanskje reaksjonene ville blitt mindre etterhvert og. Men det er som regel ikke mulig, så det trenger dere ikke tenke på.
Til slutt vil jeg bare si at jeg gjerne svarer på flere spørsmål.
Hilsen tidligere barnevernsmamma, som nå er mamma på heltid.
babler og vil leke med han hele tiden ) og hver gang vi kommer og han er tilstedet kommer fosterfar alltid med kommentarer som inndikerer på hvor mye bedre deres familie er og alt skal være pedagogisk riktig.. når vi skal skille lag så pleier alltid lillebror å bli litt 'rar'' litt vanskelig å suttrere, da kommer han alltid med kommentarer som ,ja nå e han nåkk litt trøtt rett og slett Og diverse sånn , hallo er det så vanskelig å si og forstå at lillebror har en tilknytting til oss og faktisk reagere litt på at vi går og etter vi har gått , barn forstår mer en vi tror!
