Ja det kan du jo lure på.. jeg har aldri følt meg så svikta og forlatt,og nedprioritert..
Ikke fikk vi familierom på sykehuset heller,og jeg var ganske sliten etter 20 timer med rier og så ks..
Og så fikk jeg ikke ha han der,han måtte hjem kl.10 hver kveld og kom i 10-11 tiden neste dag.
Joda,han trodde ikke det var sånn på jobben hans at han hadde 2 uker. Jeg fikk da endelig overbevist han om ALLE har krav på 2 uker uansett,men at det er opp til arbeidsgiver om man får lønn for det eller ikke. Han sjekka litt med folk og trodde ikke det var sånn på jobben hans at de fikk lønn,så da skulle han dra på jobb..
Jeg prøvde å si at kunne vel klare det. Og at han hvertfall kunne bli hjemme en uke,eller noe dager i det minste. (Var på sykehuset fra tirsdag kveld til søndag formiddag,så første dag hjemme var en mandag,altså arbeidsdag).
Jeg sa at vi kunne da klare det,hvertfall noen dager med ubetalt, og at jeg ikke ville være helt alene,at dette var helt nytt for meg og at jeg trengte han hos meg.. men nei,han måtte da på jobb...
Og det var da bare noe timer,han skulle jo være hjemme etter jobb..
Jeg følte han prioriterte jobben foran meg,og at penger var viktigere. Jeg vet at han bare tenkte praktisk og var redd for å ikke ha penger til regninger,og jeg skjønner det,men allikevel..
Og da han kom hjem fra jobb den mandagen sa han at det visstnok hadde kommet endringer så de hadde faktisk betalt permisjon på jobben hans! Gjett om jeg ble glad! "Så bra da,da kan du jo bli hjemme !

"
Men det kunne han ikke... han hadde jo allerede gått på jobb den dagen,og de 2 ukene er jo fra fødsel,så når han hadde vært på jobb da så var det for seint.. det kan da umulig stemme???
Jeg ba han å sjekke det opp,for da kunne han jo kanskje bli hjemme allikevel.
Men nei,det gikk ikke. Han hadde begynt på jobb igjen og da var det for seint..
Fy fader jeg følte meg svikta..
Men mannen min er jo verdens snilleste og et typisk ja-menneske som alltid stiller opp for alle,så det var ikke noe trøst å få hos noen (mamma f.eks) om jeg klaga nei.
Han kunne jo ikke noe for at reglene plutselig hadde blitt endra,og jeg måtte jo ikke være sint på han for det da..
Han hadde sikkert helt rett i det at han ikke kunne ta permisjon når han hadde vært tilbake på jobb,så det skulle jeg da hvertfall ikke henge meg opp i..
Jeez..