Det var enda 15 dager igjen til termin, som var 10.09.12, så ble rimelig tatt på senga for å si det sånn 
Spiste en yoghurt og mannen pakka sykehusbagen min ferdig i all hast, var jo to uker igjen til termin så jeg hadde ikke pakka den klar enda Hadde heldigvis lagt ei liste oppå den hvor det sto hva som mangla, så han vimsa rundt, halvpanisk, og pakka i hop det som mangla. Så da heiv vi oss i bilen og kjørte inn til en sjekk!
Fikk lystgass og la meg i badekaret, det var deilig! Riene tok seg fort opp og kom som haggel, var fryktelig intenst så jeg ropte på epidural...da var klokka blitt 11.30, blei undersøkt og var kommet til 9cm så noe epidural fikk jeg ikke 
Pressriene begynte da å komme, men fikk ikke presse siden det mangla 1cm, og jeg ble argsint 
Kl 13 fikk jeg imidlertid klarsignal og på 3 pressrier og 15 minutter var snuppa ute! Kl 13.15, 7 timer etter at vannet gikk og jeg merka første tegn til fødsel var hun ute, 3434gr, 48cm og 36cm hodeomkrets! 
Fikk to pyntesting til slutt, og kl 13.30 fikk jeg spise frokost 
Ble sydd en halvtimes tid etterpå. Vet ikke riktig hvor mange sting.
Skjønner godt du har skrekken fra å føde på nytt jeg! Jeg hadde en "lett" fødsel, men kommer heller aldri til å savne den første måneden med baby! Husker jeg ville gråte hver gang folk sa at jeg måtte nyte nyfødttida, for jeg syntes ikke det var noe å nyte. Var så innmari utslitt i 4 uker, plagdes med amminga og var ikke vant til å være oppe på natta så var konstant i ørskeAlt bra med barnet, men jeg var så utfattlig sliten to døgn uten søvn. Ikke ble det noe søvn etterpå heller så klart.
den første månden med Anette kommer jeg aldri til å savne.
Neste gang vil jeg ha planlagt ks, tror bekkenet kan være for trangt. Men jeg tar aldri sjangsen på en vanlig fødsel.
Ingen informerte oss underveis på hvordan det stod til med henne, vi var overlatt mye for oss selv, ingen veiledning på smertelindring. Følte meg bare i veien egentlig.
Premien var heldigvis fantastisk
Skjønner godt du har skrekken fra å føde på nytt jeg! Jeg hadde en "lett" fødsel, men kommer heller aldri til å savne den første måneden med baby! Husker jeg ville gråte hver gang folk sa at jeg måtte nyte nyfødttida, for jeg syntes ikke det var noe å nyte. Var så innmari utslitt i 4 uker, plagdes med amminga og var ikke vant til å være oppe på natta så var konstant i ørske
jeg også! Elsker den alderen her, er jo nesten bare kooos joHehe nei vil ikke kalle det å nyte jeg heller, men tia nå derimot, den nyter jeg
jeg også! Elsker den alderen her, er jo nesten bare kooos jo
Får håpe det går bedre å ha nyfødtbaby neste gang når man er vant til å ha barn, natteoppvåkning og å aldri få hvilt seg ut
Satser på at det går lettere denn første tia med nr 2 ja, det gjør der foreløpig for venninna mi i hvertfall
) Får ekstra god oppfølging i neste svangerskap (som jeg allerede har begynt å tenke på), og jeg gruer meg ikke for det.
oioioioi, det var dramatiske saker ja! Enda godt det blei en god slutt!Min fødselshistorie; *langdrama*
Hadde termin 4.oktober og hadde et normalt svangerskap uten for store plager. 1.september fikk jeg vedvarende magesmerter i høyre costalbue, og nevnte dette til jordmor når jeg var på kontroll 3. september. Bt og urin ble sjekka, og alt såg fint ut. Ble ikke kvitt smertene, og hørte med mamma som er sykepleier/helsesøster, som mente at det kunne være babyen som pressa opp mot ribbeina. På fødselskurs 10.september nevnte jeg nok en gang plagene til jordmor og ble bedt om å kontakte lege (ei anna jordmor som var der mente at det var sure oppstøt jeg plagdes med.. Dumme dama!!) Kom meg ikke til lege pga bilmangel, og smertene var nå blitt så intense og kom med kvalme og oppkast, og knaspring av paracet, varmepute eller en varm dusj hadde null effekt. På kvelden 11.september klarte jeg ikke mer, og ble liggende naken i fosterstilling på baderomagulvet i gråt og fortvilelse. Jonathan ringte legevakta og vi dro på sjekk 22.30. Jepp! Høyt bt, protein i urinen og innleggelse med misstanke om sv.skapsforgiftning. Var på ul med gynekologen, og alt stod fint til med babyen. Han trodde ikke det var noe alvorlig for jeg var så oppegående.. Ble plassert på fødestue med CTG,og etter flere misslykkede forsøk på å få lagt inn en veneflon, kommer leger, jordmødre og gynekologer brasende inn på rommet med beskjed om at det må tas hastesnitt NÅ!! Jeg haw sv.skapsforgiftning med HELLP-utvikling (alvorlig tilstand hos mor, hvor jeg hadde påbegynt morkake-og leversvikt, lite blodplater som ga økt blødningsfare osv..)
Etter 5min kom jeg ferdig preppa til operasjonsstua, og 10min etter (01.18) var Jenny ute, 2130g/44cm/32cm om hodet.
Jeg fikk besøk av mann og datter mens jeg lå på intensiven, noe som gjorde godt for et nybakt mammahjerte. Fikk komme til fødeavdelingen på morgenkvisten, men fikk pusteproblemer og store smerter utpå dagen, så jeg måtte ned igjen på overvåkinga. Der fikk jeg morfin, antibiotika, oksygen, og ble målt bt på hvert 20min , og ble tatt blodprøver av annenhver time. (Slitsomt.) Prøvene måtte stabilisere seg innen 48timer, hvis ikke stod lunge-og nyresvikt for tur.
Long story short; (hoho...
Jeg lever, så det stabiliserte seg i siste liten, men det var på hengende håret. Til tross for at det gikk dramatisk for seg, sitter igjen med en helhetlig positiv opplevelse. Jeg ble godt ivaretatt og fikk ei lita, men velskapt datter.
Ja, jeg sier at det er godt jeg er så dum at jeg ikke skjønner hvor alvorlig det var fatt.oioioioi, det var dramatiske saker ja! Enda godt det blei en god slutt!
Min fødselshistorie; *langdrama*
Hadde termin 4.oktober og hadde et normalt svangerskap uten for store plager. 1.september fikk jeg vedvarende magesmerter i høyre costalbue, og nevnte dette til jordmor når jeg var på kontroll 3. september. Bt og urin ble sjekka, og alt såg fint ut. Ble ikke kvitt smertene, og hørte med mamma som er sykepleier/helsesøster, som mente at det kunne være babyen som pressa opp mot ribbeina. På fødselskurs 10.september nevnte jeg nok en gang plagene til jordmor og ble bedt om å kontakte lege (ei anna jordmor som var der mente at det var sure oppstøt jeg plagdes med.. Dumme dama!!) Kom meg ikke til lege pga bilmangel, og smertene var nå blitt så intense og kom med kvalme og oppkast, og knaspring av paracet, varmepute eller en varm dusj hadde null effekt. På kvelden 11.september klarte jeg ikke mer, og ble liggende naken i fosterstilling på baderomagulvet i gråt og fortvilelse. Jonathan ringte legevakta og vi dro på sjekk 22.30. Jepp! Høyt bt, protein i urinen og innleggelse med misstanke om sv.skapsforgiftning. Var på ul med gynekologen, og alt stod fint til med babyen. Han trodde ikke det var noe alvorlig for jeg var så oppegående.. Ble plassert på fødestue med CTG,og etter flere misslykkede forsøk på å få lagt inn en veneflon, kommer leger, jordmødre og gynekologer brasende inn på rommet med beskjed om at det må tas hastesnitt NÅ!! Jeg haw sv.skapsforgiftning med HELLP-utvikling (alvorlig tilstand hos mor, hvor jeg hadde påbegynt morkake-og leversvikt, lite blodplater som ga økt blødningsfare osv..)
Etter 5min kom jeg ferdig preppa til operasjonsstua, og 10min etter (01.18) var Jenny ute, 2130g/44cm/32cm om hodet.
Jeg fikk besøk av mann og datter mens jeg lå på intensiven, noe som gjorde godt for et nybakt mammahjerte. Fikk komme til fødeavdelingen på morgenkvisten, men fikk pusteproblemer og store smerter utpå dagen, så jeg måtte ned igjen på overvåkinga. Der fikk jeg morfin, antibiotika, oksygen, og ble målt bt på hvert 20min , og ble tatt blodprøver av annenhver time. (Slitsomt.) Prøvene måtte stabilisere seg innen 48timer, hvis ikke stod lunge-og nyresvikt for tur.
Long story short; (hoho...
Jeg lever, så det stabiliserte seg i siste liten, men det var på hengende håret. Til tross for at det gikk dramatisk for seg, sitter igjen med en helhetlig positiv opplevelse. Jeg ble godt ivaretatt og fikk ei lita, men velskapt datter.
Ja, det gikk litt lenge før det ble oppdaga, men på den siste kontrollen var jo bt og urin normal, og for å påvise HELLP-syndromet må man ta blodprøve. Stakkars jordmora mi på helsestasjonen. . Hun fikk så dårlig samvittighet stakkar, men jeg bærer absolutt ikke nag. Kom jo noe godt ut av det liksom!! <3Huff, enda godt det hele endte bra. Dumt de ikke oppdaget det før, og du ble tatt på alvor.
Heldigvis er det godt å få slik en fin premie
Ja, det gikk litt lenge før det ble oppdaga, men på den siste kontrollen var jo bt og urin normal, og for å påvise HELLP-syndromet må man ta blodprøve. Stakkars jordmora mi på helsestasjonen. . Hun fikk så dårlig samvittighet stakkar, men jeg bærer absolutt ikke nag. Kom jo noe godt ut av det liksom!! <3
Det var ei kort historie
Den 12. dagen på overtid fikk jeg endelig komme inn for igangsetting. Storebror var levert til mimmi, og jeg og sambo var klare for en lang ventedag på sykehuset. Da jeg kom inn ble jeg satt på ckg med sparketest og sjekket åpning. 1 cm og ingen rier klokka ca 11 fikk jeg satt en tablett i skjeden, og så satt vi på det knøttlille venterommet og ventet.. Klokka 14:55 kom første rie, som var sykt vond, de neste kom sykt tett, og det var ikke tid til å puste imellom. Sambo ringte på jordmoren som tok seg syyyyyyyyykt god tid, men da hun kom inn sa hun "oisann, du er så igang ja, vi får gå til fødsestua", så beveget vi oss til en fødestue. Det kjentes ut osm jeg hadde en lang, vond sammenhengende rie, så jeg spurte etter epidural, jordmoren sjekket åpning igjen og det var da blitt 9cm og hun tok vannet samtidig, så noe epidural var det ikke snakk om. Jeg fikk heldigvis lystgass, og pustet febrilsk i den. Jordmoren satt seg like godt på data'n inne på fødestua. Plutselig følte jeg at baby'n var på vei ut, og prøvde å rope dette gjennom lystgassmasken. Jordmoren tok det igjen med ro, helt til sambo sa litt strengt til henne at hun måtte komme. Da hun kikket nedentil var hodet ute! to press til og så fikk jeg lille Elise opp på brystet. 
HIhi, det var storebror som var ville ha en finger med i forumetDet var ei kort historie
