Psykisk påkjenning....?

Svirrevipp

Svirrevipp

Forelsket i forumet
Er det noe her inne, som kunne være såå snille fortelle noe om den psykiske påkjenningen det er å gå igjennom assistert befruktning? :smiley-ashamed005

Jeg har selv slitt litt psykisk tidligere, som startet ved utbrendthet, og endte i sykmelding i ett år...
Dette er noen år siden nå, men jeg lurer på- Er det noen som har slitt litt psykisk før, og som kan fortelle hvordan det ble påvirket av denne type behandling?
Kan jeg forvente meg totalt tilbakefall, eller har det gått greit for dere?
 
Det er veldig individuellt hvordan folk reagerer. Men det meste handler om innstilling. Du må være innstilt på at det skal gå fint. Starter du med en dårlig innstilling så kan man fort bli deppa. Mitt tips er å leve mest mulig normalt. Gå på jobb, besøk venner/familie og tren regelmessig. Vi har også reist en del, særlig rett etter et forsøk har det vært godt med en lengre ferietur. Det skal vi etter dette forsøket også. Så om det ikke skulle gå denne gangen, så har vi i alle fall en fin ferie å glede oss til.

Man må jobbe litt for å holde seg opp. Nytter ikke å ligge på sofan å deppe :)
Jeg er sikker på at du fikser dette fint. Hold avtaleboken full, så går dagene fortere. Lykke til :)
 
Jeg har slitt med depresjoner i mange år... eller ja, i mange år...!
Selv merker jeg godt at de er på plass når vi holder på. Men så er situasjonen min ganske pikant, da jeg er arbeidsledig på grunn av den ene sykdommen som gjør at vi trenger behandlingen. Selv om jeg har noe kontakt med arbeidslivet, så er jeg MYE sykmeldt. Depresjonen går opp og ned etter forma, sykmedlinger og ellers overskudd.
Prosessen kjennes på kroppen kan man si.

Å ha vært utbrent er jo litt annerledes. Vet det er lett å få tilbakefall der, blir nesten som angst. De som sliter med angst - har angst for angsten. Jeg vet at de som har vært utbrent, er så redd for å bli utbrent igjen kan bli det ved å overfokusere på det. Ble dette forståelig?

Uansett - det beste du kan gjøre for deg selv, er å kjenne på signalene kroppen gir deg. Regner med at dette er en prosess du har bestemt deg for at du SKAL gjennom - så du må bare forberede deg på å kjenne på at du blir både fysisk og psykisk sliten. Det ER en tung prosess, det er ikke til å skyve under ei matte. Ta signalene dine på alvor, og snakk med legen - heller for tidlig enn for seint ;)
 
Takk for svar! :)

MrsMeoh:
Ja, jeg forholdte meg litt kortfattet der, men "å være utbrent" var legen sin "diagnose". Jeg hadde mange jobber, og mye som skjedde, så det var vel en form for utbrenthet, men hovedproblemet var både angst og depresjoner- hovedsakelig.... Ja, du vet jo hvordan alt henger sammen... Ting som har vært fortrengt i årevis, kommer gjerne opp og frem når kroppen er for utmattet til å stritte imot lengre ;)
Og ja, selv nå, etter 4 år, har jeg fortsatt noe angst og jeg er veldig redd for å havne tilbake dit jeg var, hvor jeg ikke engang klarte å gå ut døra hjemme...
Men jeg er regelmessig hos terapaut/coach, og de fleste rundt meg kjenner min psykiske situasjon. Og jeg føler meg faktisk veldig bra akkurat nå.. :) Takk for at du delte! :)

Lykkelulla:
Merkelig nok, så merker jeg at jeg er utrolig positivt innstilt på dette.. Hehe...
Jeg er nesten sjokkert over meg selv, og da vi fikk vite at vi måtte igjennom ICSI, så smilte jeg fra øre til øre..
Etter så mange år, og så utrolig mange vonde tanker om både det ene og det andre, var det nesten litt lettelse å få høre at det var dette vi skulle igjennom.
Jeg vet det høres litt rart ut, jeg skulle selvfølgelig ønske jeg kunne få barn med min kjære på den vanlige måten, men det føles ikke såå forferdelig å måtte gå denne veien heller.. Jeg føler meg nesten litt priviligert som får en erfaring veldig mange andre ikke får, og som får et så vidt innsyn i ALT fra når eggene hentes ut, befruktning, innsett og oppfølgning... ( Det skal sies at jeg er over gjennomsnittet interessert i hvordan prosessen foregår, hva som skjer osv.)
Jeg hadde rett og slett allerede innstilt meg på dette, selvom det ikke var klarert enda :) Hehe...
Jeg får holde den gode instillingen! ;)
 
Det her er jo min første gang med ivf, prøvan vårres var jo normale, mannens var faktisk over det normale, de er ikke helt sikker på hvorfor vi ikke blir gravid selv. Jeg er jo veldig positiv innstilt men så e jeg redd for å har alt for høye forhåpninger også, så det blir en veldig sån opp og ned om dagene. Og det har vært mange ganger jeg har hatt nesten all symptomene på graviditet, men som kom TR og ble alltid like skuffet. Men må bare ha håpet :)
 
Som du ser av historikken min har vi vært igjennom en del og jeg har måttet sykemelde meg nå fordi jeg fikk fullstendig meltdown rett før femte forsøk. Dette er ikke for å skremme deg, men jeg har aldri før slitt psykisk og har hele veien hatt en ganske positiv innstilling. Vi har brettet opp ermene og startet med blanke ark. Jeg ble 40 i fjor og det kan selvsagt være en kombinasjon av eksistensiell krise og sorg over å ikke lykkes. Hva vet jeg?
Det jeg likevel vet er at jeg har fått full forståelse på jobb. Jeg har vært veldig åpen om både knekken og forsøkene. Dog opplever jeg faktisk veldig lite støtte fra mine venninner, som alle er småbarnsmødre...
 
Happysnappy:
Huff... Jeg kan jo forstå det, når du må igjennom så mange forsøk, som ikke funker.
Trist å høre at dine venninner ikke støtter deg.. Merkelig.. :(
Håper på det beste for deg, og krysser fingrene...

Jeg snakka endel med hun jeg var på time hos, og hun sa iallefall at alderen vår ville gi oss et stort pluss, fordi de fleste var over 35 år, og vi er bare 25... Et stort pluss både psykisk og fysisk, også mye fordi vi ikke er "sistemann" i rekka, og ikke stresser med å bli gravide fordi "alle andre er"...

Jeg ønsker deg lykke til iallefall! :)
 
Ble skikkelig lei meg at du ikke får støtte av venninne dine Happysnappy:(
 
Jeg tror mange småbarnsmødre er utrolig opptatt med seg og sitt. Når ei venninne sliter fordi hun ikke kan bli gravid så tror jeg rett og slett de ikke skjønner greia. En god venninne spør alltid: men dere har sex og prøver på vanlige måten også?! Det har hun gjentatt flere ganger. Det sårer meg faktisk at hun har en så arrogant holdning til hele greia.
Vet ikke hva jeg hadde forventet, men når jeg sier at jeg er sykemeldt og sliter psykisk med dette, så hadde jeg kanskje trodd og håpet på en telefon innimellom eller at noen inviterer meg med ut. Men nei, skal noe skje må jeg selv ta initiativ til det. Og der er jeg ikke nå.
 
Happysnappy: Leit at det skal være sånn, men jeg tror jeg skjønner hva du mener. Ofte så er deres lykke komplett når de små kommer, og verden blir kanskje litt vel sentrert rundt det lille vindunderet deres. De glemmer vel kanskje ofte at de har venninner som kanskje ikke får det til, eller som sliter... Med akkurat det DE nyter for fult!

Du skal iallefall bare komme med ting her, så kan du få litt støtte av de i samme bås... :hug013
 
Jeg har skrevet endel om mine reaksjoner på bloggen min, lettere å henvise til den. Er ikke såvant til å skrive langtbpå ipaden ennå. Bloggadressa står i signaturen min, og alle innlegg om dette tema ligger under ufrivillig barnløshet og assistertbefruktniNg.
 
happysnappy skrev:
Jeg tror mange småbarnsmødre er utrolig opptatt med seg og sitt. Når ei venninne sliter fordi hun ikke kan bli gravid så tror jeg rett og slett de ikke skjønner greia. En god venninne spør alltid: men dere har sex og prøver på vanlige måten også?! Det har hun gjentatt flere ganger. Det sårer meg faktisk at hun har en så arrogant holdning til hele greia.
Vet ikke hva jeg hadde forventet, men når jeg sier at jeg er sykemeldt og sliter psykisk med dette, så hadde jeg kanskje trodd og håpet på en telefon innimellom eller at noen inviterer meg med ut. Men nei, skal noe skje må jeg selv ta initiativ til det. Og der er jeg ikke nå.
Klikk for å utvide …


Uff, greit at de får det travelt med småe barn, men herregud da d skal da gå an å ta kontakt med vennan sine for det. Sorry alså men enkelt folk e veldig selvsentret og det e veldig irriterende , Oppleved litt d samme da æ ble gift æ, da ble jeg utelatt invitasjoner til alt.
Håpe du føle at du har litt støtte inne her da :) Stor klem fra meg!
 
Jeg har fått mye støtte i å bidra og lese her inne. Til mine venninners forsvar så er det virkelig en påkjenning jeg ikke tror folk forstår, hvis man ikke har vært der selv.
Takk for alle søte ord jenter!
 
Back
Topp