SunAndMoon
Betatt av forumet
39 år, første graviditet og spontanabort. Skjedde igår, 10+1.
Vi som hører på BV Vi som har mistet *Presentasjonstråd*
- Trådstarter Troillmor
- Opprettet
33 år, 1 barn fra før. Bergen. Vært prøvere på barn 2 i 4 år. 1 år på egenhånd, 1 år med letrozol og progesteron og oppfølging av gyn i avvente på ivf. 2 år med ivf.
Ingen graviditet under prøving selv- tette eggledere etter sykehusfeil ved første barn. Gravid på første innsett ivf - exu i livmorhals. Totalt hatt 7 innsett. 2 helt negative innsett og de andre gått galt før uke 12. 1 exu, 2 SA, 2 MA. Siste MA nå.
Ingen graviditet under prøving selv- tette eggledere etter sykehusfeil ved første barn. Gravid på første innsett ivf - exu i livmorhals. Totalt hatt 7 innsett. 2 helt negative innsett og de andre gått galt før uke 12. 1 exu, 2 SA, 2 MA. Siste MA nå.
32, 1 barn fra før. BO (tom fostersekk) oppdaget forrige uke, SA satt igang uke 9+0.
Babyen vår var planlagt, og mistanken ble stor når mensen ikke kom. Dagen etter, på barnefars bursdag, fant vi ut vi var gravide. Streken kom med en gang, og var så fin og klar. Men hadde allerede en rar følelse at ikke alt var ok. Jeg fikk panikkangst anfall for jeg følte noe var helt feil. Og den følelsen av at noe er "koblet" til deg inni magen din, forsvant. Og da når den følelsen forsvant, så begynte jeg å blø, og forstod det var babyen som slapp taket. I ettertid har jeg forstått det måtte være noe feil med fosteret. For senere når jeg ble gravid så føltes alt riktig og jeg strålte og alt følges som det kom til å gå bra.
Men uansett så savner jeg den første, og jeg kan ta meg selv i å tenke at hadde dette gått hadde hn vært 4 år i år.
Men uansett så savner jeg den første, og jeg kan ta meg selv i å tenke at hadde dette gått hadde hn vært 4 år i år.
32 år. Vår førstefødte skatt kom stille til verden to dager før termin i august 2023 
Hei!
28 år, vi bestemte oss i april for å slutte på prevensjon for å prøve på tredjemann. Positiv test i starten av juni. Fikk en dårlig følelse da jeg hadde akutte store smerter i ryggen (september). Legen fortalt at det nyrebekkenbetennelse. Klarte ikke helt å slå meg med ro med det, så jeg bestilte privat ultralyd. Dessverre hadde hjerte sluttet å slå.
Han hadde fått navlesnoren rundt halsen 2 ganger. Lillebror ble født i uke 16
28 år, vi bestemte oss i april for å slutte på prevensjon for å prøve på tredjemann. Positiv test i starten av juni. Fikk en dårlig følelse da jeg hadde akutte store smerter i ryggen (september). Legen fortalt at det nyrebekkenbetennelse. Klarte ikke helt å slå meg med ro med det, så jeg bestilte privat ultralyd. Dessverre hadde hjerte sluttet å slå.
Han hadde fått navlesnoren rundt halsen 2 ganger. Lillebror ble født i uke 16
Last edited:
Hei! 30 år, vi hadde prøvd i 3 år på egen hånd og ventet på å begynne med IVF når vi fant ut at vi var gravid med vår første. Det var ingen tegn på at noe var galt og ingen blødninger, hadde murringer og kvalme. Jeg strålte og koste meg som gravid og gledet meg til å dele med familien og venner som visste at vi slet med å bli gravid etter TUL. Da vi kom på TUL 8+2 viste det seg at embryoet ble målt til mindre enn det jeg var sikker på at det var, noen dager senere ble det konstatert missed abortion.
Er det noen som oppdaterer denne ennå?Sånn for å bli litt bedre kjent og som en oversikt over hvem som desverre hører hjemme her.
skriv litt om deg selv, hvordan og når man mista.
Skriver opp alle nicka opp her i HI.
Vis vedlegget 15333
y
Tigerbaby
Forumet er livet
Tilgangsansvarlig
Assistert-jentene
Himmelbarn
Oktoberlykke 2019
Novemberbarna 19
Tvilsomt siden hun ikke har vært på forumet siden 2018
Samme som meg IVF og fikk beskjed for noen dager siden om MA, da skulle jeg vært ca 8+0.
Krysser fingrene for deg og alle oss andre som ønsker seg et lite mirakel. God jul
35år, ingen barn. Mistet i SA tidlig i desember 23. Var da i u 6+4. Er noe av det tøffeste jeg har vært gjennom. Unner ingen å gå gjennom det samme, og kan bare forestille meg hvor mye verre det må være når det skjer etter u 12.
sultenheletiden
Flørter med forumet
33 år, ble gravid for første gang etter 4 pp. Vi var overlykkelige, endelig skulle vi bli foreldre. Termin 24. juli. Ukene gikk og vi var nesten gjennom første trimester da symptomene forsvant. Mange venninner sa de hadde heller ingen symptomer og at jeg ikke måtte bekymre meg. Ved uke 13+3 skulle vi til TUL for å se vår kjære for første gang. Men jordmor sier fort at hun ikke ser det hun hadde forventet å se (MA). Vår lille engel hadde sluttet å vokse i uke 6. Med et knust hjerte ble vi sendt hjem med en pose tabletter som skulle "ordne" alt. Helt uvirkelig å gå gjennom.
89-modell
Vi har to barn fra før, å ønsket oss så inderlig en nr3. Høsten 2021 lyste det 2 streker å vi gledet oss stort til lillebror eller lillesøster skulle komme. På tidlig ul i uke 8 så alt fint ut, å vi var positive. Var på ny ul i uke 13, å da fant de kraftig vannansamling fra bakhodet å helt ned til rompa. Dette var i romjulen, å vi ble sendt til riksen 4jan. De skulle ta prøver for å sjekke for kromosomfeil, men rett før stikket fant de en liten tvilling som hadde gått til grunne tidlig, å vi måtte dermed vente til uke 15 med fostervannsprøve. 2uker etter fikk vi svar på prøven å gutten hadde trisomi 13, ikke forenlig med liv. I uke 18 valgte vi å avbryte svangerskapet. 25jan 2022 kom han stille til verden å fikk navnet Erik.
Høsten 2023 ble jeg gravid på nytt. Vi tenkte at denne gangen måtte det gå bra. Selv om jeg slet med å glede meg over graviditeten. På tidlig oul i uke 13, 14 des fant de en sprell levende baby akkurat så stor som den skulle være, å ingen synlig grunn til at noe skulle gå galt. NIPT visst også ingen tegn til noe galt. Jeg kjente lite liv påfølgende mnd, men tenkte det var pga morkake på fremre vegg. Hos jm 14januar fikk jeg høre hjertelyd å alt så veldig fint ut. Vi fikk time til oul 29jan, da skulle jeg vært 19+1. De fant ikke hjertelyd. Utviklingen til baby fra lårbeinet ble målt til 17uker. Onsdag 31jan 10min på midnatt kom det ei lita jente til verden. Hun har ikke fått navn enda. Legen mente litt lavtstående ører kunne tyde på enda en kromosomfeil.
Vi har to barn fra før, å ønsket oss så inderlig en nr3. Høsten 2021 lyste det 2 streker å vi gledet oss stort til lillebror eller lillesøster skulle komme. På tidlig ul i uke 8 så alt fint ut, å vi var positive. Var på ny ul i uke 13, å da fant de kraftig vannansamling fra bakhodet å helt ned til rompa. Dette var i romjulen, å vi ble sendt til riksen 4jan. De skulle ta prøver for å sjekke for kromosomfeil, men rett før stikket fant de en liten tvilling som hadde gått til grunne tidlig, å vi måtte dermed vente til uke 15 med fostervannsprøve. 2uker etter fikk vi svar på prøven å gutten hadde trisomi 13, ikke forenlig med liv. I uke 18 valgte vi å avbryte svangerskapet. 25jan 2022 kom han stille til verden å fikk navnet Erik.
Høsten 2023 ble jeg gravid på nytt. Vi tenkte at denne gangen måtte det gå bra. Selv om jeg slet med å glede meg over graviditeten. På tidlig oul i uke 13, 14 des fant de en sprell levende baby akkurat så stor som den skulle være, å ingen synlig grunn til at noe skulle gå galt. NIPT visst også ingen tegn til noe galt. Jeg kjente lite liv påfølgende mnd, men tenkte det var pga morkake på fremre vegg. Hos jm 14januar fikk jeg høre hjertelyd å alt så veldig fint ut. Vi fikk time til oul 29jan, da skulle jeg vært 19+1. De fant ikke hjertelyd. Utviklingen til baby fra lårbeinet ble målt til 17uker. Onsdag 31jan 10min på midnatt kom det ei lita jente til verden. Hun har ikke fått navn enda. Legen mente litt lavtstående ører kunne tyde på enda en kromosomfeil.
Kondolerer så mye, føler så med degVi mistet vår fine gutt i går, uke 17+4.
Vannet gikk og han døde i magen.
Han har fire storesøsken.
Rullepølsa
Forelsket i forumet
Må dessverre, inn hit. Etter jeg fikk sønnen min i 2015, og var alenemor. Fant jeg kjærligheten i 2020. Midt i lockdown ironisk nok. Falt for hverandre totalt, og giftet oss rimelig kjapt etter vi ble par. 2022, skulle vi ha ei litta tulla ( han har barn fra før, og jeg har og barn fra før. Stor gjeng med andre ord). Så lille jenta vår var absolutt velkommen og ville bli appåklatt. Men den indre uroen fra første ultralyden, selv om alt var good ville ikke slå seg til ro.. fra uke 11 til uke 40 følte jeg denne uroen bare var til å spise meg innvendig selv om siste trivsel kontroll rett før termin var kjempe bra. Navlesnor, hjertet og alt. Hun var bare slækk og trøtt som alltid. Bevegelser kjente jeg. Men syns på en måte de var annerledes, litt svakere kanskje. Noe som ikke burde være mulig mtp morkaka lå bakre veggen.. hadde skjønt det hvis den lå fremsiden. Men hun hadde ikke festet seg så mulig det var derfor. Hadde opplevd lignende med de andre barna, og hver gang tidligere m de andre jeg hadde vært på sjekk var alt fin fint. Så tenkte at bra her og. For fra starten av var hun vill i magen og hadde mønster og rutine i egentlig ikke noe mønster 
. Veldig aktiv i lange perioder før hun sløva i kortere perioder. Hennes mønster. Så d tenker jeg heller ikke over før den aller siste kvelden, hvor jeg virkelig kjente noe i magen fra henne ( før det så jeg noe på kjøkkenet, en hvit skygge forsvinne ut faktisk, mannen så det og ), før jeg kjente noen ubeskrivelig merkelige bevegelser fra henne. Trodde hun lå med ryggen mot magen min, så derfor. Siden d var slik hun lå sist. De bevegelsene, som om det var hjertet som dunket inntil magen og meg, tre ganger før det ble totalt stille. Av en merkelig grunn forsto kroppen noe var galt for jeg reagerte, men gikk å la meg... Aldri hadde jeg trodd hun skulle dø den kvelden/natten. Dagen etter var jeg annerledes, på et vis. Jeg bekkenet var ikke så ille som vanlig, følte meg piggere. Tok 300 kvadrat med nedvask i ett. Syklet til butikken, osv. Tok en time på øyet, trøtt var jeg. Drømte at hun døde merkelig nok.. drømmen var absurd. Og at hun døde i magen. Brå våknet av den drømmen hylgrinende. Roet meg fort. Var alene for mann var på jobb. Spiste en skive, men den smakte annerledes. Begynte å lage middag til mannen, og snakket med han da om drømmen, og vi ble enige om at det var litt dramatisk, og at det var bare et mareritt. Den kvelden fikk jeg en nøkkel ring med en hest på. Han satt seg foran pc og gamet litt på kvelden etter maten. Så jeg satt meg i sofaen, under pledd og jenta vår og min kvelds rutine. Da pleide hun bli veldig aktiv. Men ingen respons. Da følte jeg det gikk kaldt nedover ryggen. Hun pleide ALLTID respondere på meg. Alltid. Om så ey litet dult. Prøvde alt. Ringte sykehuset. De forsto før meg alvoret. At hun var død. Fordi merkelig nok var de meg pakke med fødebagen. Automatisk gikk den i bilen uansett. Vi prøvde lenge i bilen å fortelle hverandre at alt var good. Men d var det absolutt ikke.. vi prøvde å smile og tenke at vi drar rett hjem snsry etter vanlig sjekk på 20 min med ctg. Og dopler. Så feil man kan ta. 12.10 ble hun født. Var inne på sjekk 10.10..
Terminen var 07.10. stol alltid på magefølelsen. Å begrave sitt eget barn man har bært frem i 40 uker, er faen så jævlig. Det er en prøvelse på livet ditt ass. Say no more.
. Veldig aktiv i lange perioder før hun sløva i kortere perioder. Hennes mønster. Så d tenker jeg heller ikke over før den aller siste kvelden, hvor jeg virkelig kjente noe i magen fra henne ( før det så jeg noe på kjøkkenet, en hvit skygge forsvinne ut faktisk, mannen så det og ), før jeg kjente noen ubeskrivelig merkelige bevegelser fra henne. Trodde hun lå med ryggen mot magen min, så derfor. Siden d var slik hun lå sist. De bevegelsene, som om det var hjertet som dunket inntil magen og meg, tre ganger før det ble totalt stille. Av en merkelig grunn forsto kroppen noe var galt for jeg reagerte, men gikk å la meg... Aldri hadde jeg trodd hun skulle dø den kvelden/natten. Dagen etter var jeg annerledes, på et vis. Jeg bekkenet var ikke så ille som vanlig, følte meg piggere. Tok 300 kvadrat med nedvask i ett. Syklet til butikken, osv. Tok en time på øyet, trøtt var jeg. Drømte at hun døde merkelig nok.. drømmen var absurd. Og at hun døde i magen. Brå våknet av den drømmen hylgrinende. Roet meg fort. Var alene for mann var på jobb. Spiste en skive, men den smakte annerledes. Begynte å lage middag til mannen, og snakket med han da om drømmen, og vi ble enige om at det var litt dramatisk, og at det var bare et mareritt. Den kvelden fikk jeg en nøkkel ring med en hest på. Han satt seg foran pc og gamet litt på kvelden etter maten. Så jeg satt meg i sofaen, under pledd og jenta vår og min kvelds rutine. Da pleide hun bli veldig aktiv. Men ingen respons. Da følte jeg det gikk kaldt nedover ryggen. Hun pleide ALLTID respondere på meg. Alltid. Om så ey litet dult. Prøvde alt. Ringte sykehuset. De forsto før meg alvoret. At hun var død. Fordi merkelig nok var de meg pakke med fødebagen. Automatisk gikk den i bilen uansett. Vi prøvde lenge i bilen å fortelle hverandre at alt var good. Men d var det absolutt ikke.. vi prøvde å smile og tenke at vi drar rett hjem snsry etter vanlig sjekk på 20 min med ctg. Og dopler. Så feil man kan ta. 12.10 ble hun født. Var inne på sjekk 10.10..Terminen var 07.10. stol alltid på magefølelsen. Å begrave sitt eget barn man har bært frem i 40 uker, er faen så jævlig. Det er en prøvelse på livet ditt ass. Say no more.
Leit å lese historien din. Hjerteskjærende vondt å miste barnet sitt.Må dessverre, inn hit. Etter jeg fikk sønnen min i 2015, og var alenemor. Fant jeg kjærligheten i 2020. Midt i lockdown ironisk nok. Falt for hverandre totalt, og giftet oss rimelig kjapt etter vi ble par. 2022, skulle vi ha ei litta tulla ( han har barn fra før, og jeg har og barn fra før. Stor gjeng med andre ord). Så lille jenta vår var absolutt velkommen og ville bli appåklatt. Men den indre uroen fra første ultralyden, selv om alt var good ville ikke slå seg til ro.. fra uke 11 til uke 40 følte jeg denne uroen bare var til å spise meg innvendig selv om siste trivsel kontroll rett før termin var kjempe bra. Navlesnor, hjertet og alt. Hun var bare slækk og trøtt som alltid. Bevegelser kjente jeg. Men syns på en måte de var annerledes, litt svakere kanskje. Noe som ikke burde være mulig mtp morkaka lå bakre veggen.. hadde skjønt det hvis den lå fremsiden. Men hun hadde ikke festet seg så mulig det var derfor. Hadde opplevd lignende med de andre barna, og hver gang tidligere m de andre jeg hadde vært på sjekk var alt fin fint. Så tenkte at bra her og. For fra starten av var hun vill i magen og hadde mønster og rutine i egentlig ikke noe mønster
Terminen var 07.10. stol alltid på magefølelsen. Å begrave sitt eget barn man har bært frem i 40 uker, er faen så jævlig. Det er en prøvelse på livet ditt ass. Say no more.