På mandag 14.08 tok jeg en ny digital som fremdeles bare viste 1-2, da ble jeg litt redd og fikk legetime for å teste hcg, den var bare på 23, tok en ny hcg onsdag 16.08 som var 54. Legen ringte og sa at det var lave tall men fremdeles dobling så hun mente befruktning kunne skjedd senere. Jeg vet jo ca når jeg hadde eggløsning så det trodde jeg ikke på men trøstet meg med at kanskje implantasjon hadde skjedd litt sent. Vi hadde en ny bryllupsfeiring 18-20 aug, på lørdag 19ende begynte jeg å blø men ikke mer enn tre tørk så prøvde å ikke freake helt ut. Spottet litt brunt de påfølgende dagene og fikk en time hos ultralydjordmor 22.aug, begynte å blø kraftig med koagler samme dag men dro på timen likevel, der kunne hun ikke se noenting så hun konstaterte med fullverdig spontanabort. Var jo knust såklart men bare klar for å bli ferdig. Blødde kraftig resten av dagen med mye klumper osv, blødningen avtok dagen etter også spottet jeg litt i noen dager. Jeg tenkte jeg var ferdig med det verste.
Begynte så å blø igjen en uke etterpå og merket også at puppene mine var blitt mer ømme og hadde veldig markerte blodårer. Kom meg til fastlegen dagen etter (30.08) og hun henviste videre for å utelukke exu. Kom inn på poliklinikken samme dag, ingen funn på UL men hcg på 183. Torsdag 31.08, samme dagen som min far døde for mange år siden, dro jeg på akutten fordi jeg var så nervøs og fikk bli sjekket, ingen funn på UL men hcg på 209, så den hadde steget. Da ble jeg lagt inn over natten, tok ny prøve morgenen 01.09 og hadde hcg på 237 om jeg husker riktig. Jeg hadde ingen sterke smerter så de sendte meg hjem med lav terskel for å komme inn ved minste lille ting. Mens jeg fortsatt var på sykehuset fikk jeg tlf fra min ste-far at mamma måtte bli lagt inn på psykiatrisk, hun var lagt inn i juni med en psykose også har psykiaterne tulla så mye med opp og ned på medisiner at hun fikk et mildt tilbakefall.. men veldig glad hun er på et trygt sted. Når jeg kom hjem og hadde sovet noen timer ringer min bror meg og sier at han er på vei hjem til vår minste bror fordi ste-far hadde fått et massivt hjerteinfarkt når han kom hjem etter å kjørt min mor.. og midt oppi alt dette skal minste bror konfirmeres lørdag 9.9, jeg begynte nesten bare å le fordi det er så tragi-komisk at man ikke kan forestille seg det engang. Vi har litt galgenhumor i vår familie så det hjelper litt på å ikke grave seg fullstendig ned. Heldigvis har det gått veldig bra med min bonus pappa så han er hjemme igjen nå.
Dro inn igjen på akutten på lørdag 2.9 fordi jeg ikke klarte å vente til mandag, er ganske terror å gå rundt og vente på å få intense smerter eller gå inn i sjokk pga tuben sprekker. Hadde ingen blod i buken og de fant heller ingenting på UL men hcg hadde steget til 304. Tilbake igjen på mandag for blodprøve og UL, fremdeles ingen funn men hcg hadde steget til 383. Legen sendte meg hjem og sa at de helst ikke ville operere før de visste hvor det satt. På tirsdag 5.9 fikk jeg mer stikkende smerter i høyre side og begynte å blø friskt blod, ganske mye. Dro inn til enda en sjekk av en ny lege, denne gangen klarte hun å se en 8 mm fortykkelse som lå nære tuben på høyre side, de la meg inn. Hcg hadde bare steget til 393 så jeg fikk et lite håp om at det var på vei til å snu. I går (6.9) hadde hcg sunket til 354 over natten hadde jeg hatt såpass stikkende smerter at jeg våknet ca hvert 30.minutt så det føltes trygt å være innlagt. Jeg var såklart veldig glad for synkende hcg men legene ville fortsatt operere pga de ville få fjernet den ødelagte tuben, jeg skjønte poenget men er livredd for narkose, operasjon og alt som hører med så jeg lå og hylgråt de siste to timene før operasjonen. Fortalte mannen min hvor høyt jeg elsker han og at alt han måtte huske å gjøre hjemme hvis jeg dør (Hahah). Ble trillet ned til pre op og fikk snakket mye med anestesilegene før vi begynte. Når jeg kom inn i operasjonssalen og de begynte å sette inn kanyler så fikk jeg totalt panikk og prøvde å komme meg ut men da satte de litt beroligende også ble det bedre. Våknet av at hun ene anestesisykepleieren ropte på meg og det neste jeg husker er at jeg var i sengen på vei inn til oppvåkning. Fortsatt veldig forbauset over at for meg hørtes det ut som hun ropte samtidig som jeg våknet men hun var jo ikke der så jeg husker vel hennes stemme fra hun vekket meg inne på stua.
Ute på oppvåkning hadde jeg en del smerter så de satte veldig mye smertestillende synes jeg, oxynorm, morfin, fentanyl og en ting til jeg ikke husker. Når jeg våknet idag var jeg så kvalm og det er jeg enda. Sitter igjen helt tom og litt håpløs.
Gratulerer hvis du har orket å lese alt dette.
