Okay, her er greia. Jeg og mannen har nå prøvd å få barn siden desember 2013.
Jeg har endometriose, operert 2 ganger. Fikk beskjed av operasjonslegen om bare å kjøre på. At jeg måtte skynde meg, runda jeg 30 kunne jeg bare glemme det. Jeg fyller 25 i slutten av april.
Jeg vet jeg er ung, blablabla. Men når legen sier sånt, så blir jeg litt frustrert, jeg blir jo stressa, og alle som har prøvd en stund vet at det er prevensjon i seg selv.
Jeg har sluttet å teste hver måned, jeg har sluttet å tempe, og jeg har sluttet å ta alle disse tilskuddene. Jeg går til homeopat som gir meg fotsone som skal hjelpe med sirkulasjonen i eggledere rundt eggløsning, det er det eneste jeg gjør. Også røyker jeg ikke og drikker nesten ikke alkohol (vi snakker en-to halvliter cider i mnd maks) Jeg er fysisk aktiv og spiser sunt. Jeg går på skole og er husmor ellers.
Jeg har hobbyer, som lage smykker og male, også er jeg hudpleiekonsulent. (dette er bare når jeg føler for det, så det gjør ikke at dagene mine er så fulle at jeg blir utslitt)
Jeg tar alt i mitt tempo, og nyter hverdagen med meg og mannen min og de to kattene våre. Jeg har det egentlig ganske fint, men det mangler noe. I starten når vi bestemte oss for at jeg skulle renske kroppen for hormoner (sprøyter/piller etc. til beh. av endo + prev.) Så var jeg så usikker, og annenhver måned var sånn, hva har vi gjort, er jeg klar for dette? Er jeg sikker på at det er dette jeg vil? Jeg vil bli lærer, har jeg tid til barn? osv. Har jeg og mannen et godt nok forhold, opparbeidet oss gode nok rutiner? Jeg druknet meg selv i selvkritiske spørsmål, som gjorde at jeg innimellom at jeg var stresset over: Tenk om det ikke går? Tenk om jeg ikke får barn? Vil mannen min egentlig ha barn? Men jeg vil ha barn, vil jeg ha barn?
Kroppen var i krig med seg selv, og jeg skjønner at da gikk det ikke. Men etterhvert, utover i prosessen så ble ønsket bare større og større, de selvkritiske spørsmålene som gjorde at usikkerheten vokste i halsen de er helt borte. Jeg har ikke kjent på den usikkerheten, på det siste året. Jeg vil ha barn, jeg elsker å være husmor. Jeg tår jeg opp kvart over fem sammen med mannen min lager niste og steller hus, gjør skole og bare slapper av.
Jeg vil så gjerne kunne dele det fantastiske livet jeg og mannen min har med en liten en, det samme vil han. Men han er veldig flink til å ikke stresse meg, det klarer jeg fint selv.
De siste fire - fem månedene har jeg ikke tenkt så masse på dette med barn, det kommer jo opp sånn innimellom, det sterke ønsket, men jeg har klart å stresse ned betraktelig. Hvordan? Aner ikke. Holdt meg selv opptatt med hobbyer og skole.
Så kommer mitt store problem:
Jeg tok en test idag. *klaske seg selv i panna* Den var selvfølgelig negativ. Hvorfor tok jeg testen? Fordi det idag er 31 dager siden den forrige syklusen min startet ( 2. januar). Jeg har en syklus fra 28-30 dager. Jeg hadde en mystisk mellomblødning/spotting 18. januar. Og det samme etter sex igår (31. januar) også var det littebitt blod på en tampong etter i natt, men ikke noenting idag. Jeg har innimellom noen ekstreme kramper, men de går over nesten like fort som de kommer. Jeg har hatt det nå den siste uka, sammen med så ømme bryster at jeg har nektet bh de siste fire dagene. Jeg var hos fotsoneterapaut tirsdag 26. januar, som mente han kjente noe på venstre side, men at dette bare kunne være endometriosen. (men selvfølgelig det gir meg jo forhåpninger)
Det var mest sannsynlig endometriosen han kjente på fotsonen, jeg har ikke gått på hormonpreparater på over to år nå. Det setter sine spor med denne sykdommen, men jeg klarer ikke roe meg selv ned, jeg forteller meg selv, at denne testen var negativ, at de sykt ømme brystene ikke trenger å være tegn på noe som helst, eller at jeg spiser som en hest. Er testen negativ, så er mensen rett rundt hjørnet, og at det bare er å roe seg ned, men jeg klarer det ikke... Mannen min er på jobb og jeg sitter her å halvveis slår hodet mitt i veggen i håp om at hjertebanken skal gi seg, for TESTEN ER NEGATIV!
kan noen enten fortelle meg at jeg friker ut for en grunn, eller at jeg må nødt til å roe meg ned her...
Og tusen takk for at der orket å lese den lille historien min, håper på noen nye venner her inne!
Hilsen meg
Jeg har endometriose, operert 2 ganger. Fikk beskjed av operasjonslegen om bare å kjøre på. At jeg måtte skynde meg, runda jeg 30 kunne jeg bare glemme det. Jeg fyller 25 i slutten av april.
Jeg vet jeg er ung, blablabla. Men når legen sier sånt, så blir jeg litt frustrert, jeg blir jo stressa, og alle som har prøvd en stund vet at det er prevensjon i seg selv.
Jeg har sluttet å teste hver måned, jeg har sluttet å tempe, og jeg har sluttet å ta alle disse tilskuddene. Jeg går til homeopat som gir meg fotsone som skal hjelpe med sirkulasjonen i eggledere rundt eggløsning, det er det eneste jeg gjør. Også røyker jeg ikke og drikker nesten ikke alkohol (vi snakker en-to halvliter cider i mnd maks) Jeg er fysisk aktiv og spiser sunt. Jeg går på skole og er husmor ellers.
Jeg har hobbyer, som lage smykker og male, også er jeg hudpleiekonsulent. (dette er bare når jeg føler for det, så det gjør ikke at dagene mine er så fulle at jeg blir utslitt)
Jeg tar alt i mitt tempo, og nyter hverdagen med meg og mannen min og de to kattene våre. Jeg har det egentlig ganske fint, men det mangler noe. I starten når vi bestemte oss for at jeg skulle renske kroppen for hormoner (sprøyter/piller etc. til beh. av endo + prev.) Så var jeg så usikker, og annenhver måned var sånn, hva har vi gjort, er jeg klar for dette? Er jeg sikker på at det er dette jeg vil? Jeg vil bli lærer, har jeg tid til barn? osv. Har jeg og mannen et godt nok forhold, opparbeidet oss gode nok rutiner? Jeg druknet meg selv i selvkritiske spørsmål, som gjorde at jeg innimellom at jeg var stresset over: Tenk om det ikke går? Tenk om jeg ikke får barn? Vil mannen min egentlig ha barn? Men jeg vil ha barn, vil jeg ha barn?
Kroppen var i krig med seg selv, og jeg skjønner at da gikk det ikke. Men etterhvert, utover i prosessen så ble ønsket bare større og større, de selvkritiske spørsmålene som gjorde at usikkerheten vokste i halsen de er helt borte. Jeg har ikke kjent på den usikkerheten, på det siste året. Jeg vil ha barn, jeg elsker å være husmor. Jeg tår jeg opp kvart over fem sammen med mannen min lager niste og steller hus, gjør skole og bare slapper av.
Jeg vil så gjerne kunne dele det fantastiske livet jeg og mannen min har med en liten en, det samme vil han. Men han er veldig flink til å ikke stresse meg, det klarer jeg fint selv.
De siste fire - fem månedene har jeg ikke tenkt så masse på dette med barn, det kommer jo opp sånn innimellom, det sterke ønsket, men jeg har klart å stresse ned betraktelig. Hvordan? Aner ikke. Holdt meg selv opptatt med hobbyer og skole.
Så kommer mitt store problem:
Jeg tok en test idag. *klaske seg selv i panna* Den var selvfølgelig negativ. Hvorfor tok jeg testen? Fordi det idag er 31 dager siden den forrige syklusen min startet ( 2. januar). Jeg har en syklus fra 28-30 dager. Jeg hadde en mystisk mellomblødning/spotting 18. januar. Og det samme etter sex igår (31. januar) også var det littebitt blod på en tampong etter i natt, men ikke noenting idag. Jeg har innimellom noen ekstreme kramper, men de går over nesten like fort som de kommer. Jeg har hatt det nå den siste uka, sammen med så ømme bryster at jeg har nektet bh de siste fire dagene. Jeg var hos fotsoneterapaut tirsdag 26. januar, som mente han kjente noe på venstre side, men at dette bare kunne være endometriosen. (men selvfølgelig det gir meg jo forhåpninger)
Det var mest sannsynlig endometriosen han kjente på fotsonen, jeg har ikke gått på hormonpreparater på over to år nå. Det setter sine spor med denne sykdommen, men jeg klarer ikke roe meg selv ned, jeg forteller meg selv, at denne testen var negativ, at de sykt ømme brystene ikke trenger å være tegn på noe som helst, eller at jeg spiser som en hest. Er testen negativ, så er mensen rett rundt hjørnet, og at det bare er å roe seg ned, men jeg klarer det ikke... Mannen min er på jobb og jeg sitter her å halvveis slår hodet mitt i veggen i håp om at hjertebanken skal gi seg, for TESTEN ER NEGATIV!
kan noen enten fortelle meg at jeg friker ut for en grunn, eller at jeg må nødt til å roe meg ned her...
Og tusen takk for at der orket å lese den lille historien min, håper på noen nye venner her inne!
Hilsen meg
