Til dere med sykehuserfaring

G

Godisbjørn

Flørter med forumet
Hei :)
Før jeg kommer til det jeg lurer på så kan jeg fortelle litt hva dette dreier seg om.

Jenta mi fikk en urinveisinfeksjon som utviklet seg til nyrebekkenbetennelse på starten av året og vi var innlagt på ahus i 3 dager da hun ikke spiste selv og hadde høy feber. Hun fikk mat via sonde og det ble tatt blodprøver av henne hver dag opptil to ganger i døgnet.
De forsøkte å ta blodprøver både med og uten bedøvelse (Emla-krem) men det var ikke vellykket så alle prøver måtte tas som stikk i fingeren.
Siden oppholdet på sykehuset har vi vært inne på to ultralydkontroller og en MUCG undersøkelse (for å undersøke om det er problemer med nyrene) Sistnevnte er en slags røngten men de gir henne kontrast via et kateter og så måtte hun ligge stille frem til hun tisset så de kunne ta bilder.
I morgen skal vi på en ny røngten på nukleærmedisinsk seksjon og jeg vet ærlig talt ikke forskjell på alle disse undersøkelsene. Det jeg vet er at hun må ligge stille på en benk i 25(!!) minutter mens bildene blir tatt. Det er viktig at hun ligger muuuuusestille og hvis hun ikke vil ligge stille eller sovner så skulle de sette henne fast med stropper..
La meg si det sånn... Min unge sovner KUN ute i vogn, og hun har blitt holdt fast så mye ila de døgnene tilsammen vi har vært på sykehus og hun blir omtrent redd så fort hun ser noen i hvit frakk. Jenta skriker seg omtrent ihjel og hun gråter eller skriker ALDRI ellers. Så jeg sa at dette er såklart HELT uaktuelt og hun skal derfor få noe beroligende så hun får slappet av og forhåpentligvis sovner. Og nå kommer mine spørsmål som jeg håper noen her inne kan svare på eller har erfaring med.

Hun skal få veneflon før undersøkelsen for de skal sprøyte inn noe greier ifb med bildene. Ettersom årene hennes er vanskelige å finne og jeg ikke godtar at de stikker og stikker så har jeg fått godkjent å smøre på Emla krem. Jeg skal smøre på både fot og hånd, men de snakket også om arm. Hvor på armen er det isåfall? Der vi tar blodprøver - altså «inni» albuen?

Spm 2: Ettersom dette ikke blir full narkose men noe beroligende, har dere noen anelse om åssen type beroligende dette er? Evt hvordan hun får det? Sprøytes det inn via veneflonen? Stikkpille av noe slag?

Kan legge til at jeg føler meg som et vrak for jeg gruer meg sånn. Pappaen er såklart med, men jeg sliter så mye med angst osv så jeg blir så redd i forkant av sånne ting. Heldigvis er dette siste undersøkelse hun trenger å ta, men det er ille nok nå :-(
Håper noen har noe erfaring her <3
 
Jeg har ikke erfaring med barnesykepleie og prosedyrer etc. ved slike undersøkelser, men jeg vil allikevel bare ønske dere veldig lykke til og så håper jeg ikke hun har fått noen uhedige senskader.
 
1. Antar at det er albuen, der har vi ofte store fine årer. Emla plaster er jo litt smertelindring, men ikke veldig mye. Også trekker ofte årene seg litt sammen. Den har nok effekt, men tror den også er litt placebo og psykisk hjelper for de litt større barna som gruer seg.

2. Det er litt forskjellig, men midazolam/dormicum mikstur blir brukt en del på barneavd jeg jobbet. Solbærsmak.
Da blir ofte barna slappe og trøtte, mens noen blir litt tullete og fnisete. Vil kanskje beskrive det som å være litt småfull/brisen. Da måles også oksygenmetning og puls via et pulsoksymeter på en finger eller foten. Medisinen virker ganske fort, og er kortvarig.

Lystgass kan også brukes, men det er for litt større barn som kan samarbeide og for litt andre type undersøkelser.
Det brukes sikkert andre medisiner og, hvis anestesi skal være med dere så har jo de andre medisiner som virker mer avslappende. Midazolam finnes jo også i flere former enn mikstur.

Du kan jo ringe avd om du gruer deg? Skjønner deg godt:Heartred og 25 min er lenge for en liten krabat!
 
Last edited:
Jeg ser at jeg kanskje er litt sent ute og at du mest sannsynlig allerede har fått svar på det du lurer på.. Jeg kan vel si at jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Lea har måttet tatt MR to ganger, og der er det krav om at hun skal ligge helt stille under hele MRen. Lea blir også redd mennesker i hvit frakk etter alle sykehusoppholdene vi har hatt, og det er ikke snakk om at hun sovner på benken. At de tror hun skal sovne bare fordi hun får litt mat før undersøkelsen er jo ganske optimistisk spørr du meg..

Her måtte faren ligge med henne inni MR maskinen og holde fast armene mens hun var stroppet fast. Det var veldig ubehagelig for min del, og ikke minst for hennes del. Hun hylskrek stakkars, og jeg gråt også. Helt forferdelig!

Håper det gikk bra i dag :Heartred
 
Jøss. Jeg er helt sjokkert over denne praksisen? Stroppe fast en baby? Det hadde jeg aldri godtatt. Kjør på med «barnets beste». Hvis det er mulig å gjennomføre dette med beroligende eller sedert på annet vis, så synes jeg denne formen for tvang er oppsiktsvekkende. Greit nok at barna ikke husker det spesielt, men det får jo følger.
 
Min erfaring er veldig ulik. De skikkelig flinke folkene får barn til å samarbeide utrolig godt. Jeg har derimot ikke opplevd det over alt. På Ullevål er de superflinke. Men har også vært på mindre lokalsykehus hvor de har holdt fast barnet til det nesten har besvimt av gråt. Har tre barn og alle har hatt sine ting på sykehus. Eldstemann har en livslang sykdom som er behandlet av Ullevål men også fulgt opp lokalt. Der var behandlingen lokalt så dårlig at han etterhvert opplevde det traumatisk da han så bygget. Han ba vi om å gå flyttet til privat oppfølging som er mye bedre.
Den i mellom har vi kun positive opplevelser av lokalt og det samme med sistemann. Så tror dette avhenger av kultur blant de ansatte og avdelinger.

Men veldig vondt i mammahjertet da de må undersøkes på sykehus. Masse lykke til.
 
Tusen takk for svar og engasjement alle sammen <3
Det gikk forsåvidt greit, men et par ting var vanskelig.. Sykepleieren som skulle sette veneflon fant såklart kun blodåren i foten jeg ikke hadde smurt Emla krem på og allerede der begynte dritten for meg. Jeg klarer ikke å være der når hun skal stikkes i eller jeg vet at hun får vondt, så jeg gikk gråtende ut og pappaen ble igjen. Takk og lov for at vi har han! Men sykepleieren klarte det ikke på første forsøk så barnelegen ble ringt på. Hun måtte vi vente på i over en halvtime(!) men hun klarte det hvertfall på første forsøk og var veldig hyggelig. Så fikk lille noe flytende som hun skulle svelge sånn at hun fikk sove. Det gikk ca 15 minutter før hun var i drømmeland <3 Da vi kom til bildediagnostikk møtte vi en radiograf som ikke imponerte meg veldig. «Av erfaring våkner alle babyer så uansett hva som skjer så må hun settes fast» sa han. Jeg ble forbanna av holdningen og gadd ikke snakke med han. Sykepleieren som vi hadde hatt fra begynnelsen var med oss hele tiden og sørget for at bebis ble behandlet så bra som mulig så jeg er takknemlig for det. Når det gjelder å sette henne fast så var det egentlig bare et teppe med to store borrelåser så hun lå egentlig bare godt pakket inn - og til radiografens store overraskelse så sov hun gjennom alt og våknet ikke før en halvtime etter alt var ferdig <3 Hun ble fort seg selv igjen og vi trengte ikke å bli i flere timer som vi først var forberedt på. Alt i alt så gikk det jo bra, men skulle ønske det var litt mer forståelse og «omsorg» for foreldre og pårørende for selvom dette absolutt ikke er det verste så er det likevel vondt å se barnet sitt på sykehus og alt hun må gjennom... Nå krysser vi bare fingrene for at nyrene er fine og at vi slipper mer sykehus! :)
 
Sparklefart skrev:
Jeg ser at jeg kanskje er litt sent ute og at du mest sannsynlig allerede har fått svar på det du lurer på.. Jeg kan vel si at jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Lea har måttet tatt MR to ganger, og der er det krav om at hun skal ligge helt stille under hele MRen. Lea blir også redd mennesker i hvit frakk etter alle sykehusoppholdene vi har hatt, og det er ikke snakk om at hun sovner på benken. At de tror hun skal sovne bare fordi hun får litt mat før undersøkelsen er jo ganske optimistisk spørr du meg..

Her måtte faren ligge med henne inni MR maskinen og holde fast armene mens hun var stroppet fast. Det var veldig ubehagelig for min del, og ikke minst for hennes del. Hun hylskrek stakkars, og jeg gråt også. Helt forferdelig!

Håper det gikk bra i dag :Heartred
Klikk for å utvide …

Åh, jeg får så vondt av lille Lea :-( Føler at våre ting er filleting i motsetning til dere, men tusen takk for at du tok deg tid til å svare <3 Hvordan går det med dere?<3
 
Godisbjørn skrev:
Åh, jeg får så vondt av lille Lea :-( Føler at våre ting er filleting i motsetning til dere, men tusen takk for at du tok deg tid til å svare <3 Hvordan går det med dere?<3
Klikk for å utvide …

Jeg syntes absolutt ikke at det er en filleting. Det er helt forferdelig å se at barna våres ikke har det bra, uavhengig av hvor alvorlig det er :Heartred Det går bra med oss. Enn så lenge så koser vi oss og nyter "normale" dager. Siden det er lenge siden sist sykehusopphold virker dagene mer som de skal være, og vi tenker ikke så mye over at Lea er syk. Jeg gruer meg til det nærmer seg operasjon igjen, og tanken slår meg ofte når jeg legger meg på nettene... Men vi må bare holde ut, og håpe på det beste

Så bra at det gikk bra med dere! Jeg er helt enige i at sykehusfolka burde vise litt mer omsorg for oss foreldre. Vi blir jo tross alt satt i en veldig vanskelig, til tider vond situasjon. Om det så bare er et sprøytestikk så gjør det vondt i mammahjerte. Det kan noen ganger virke som at de ikke bryr seg i det hele tatt, og at det gråtende barnet bare er "nok en pasient"... Vi har fått oppleve dette alt for mange ganger.

Krysser fingrene for at alt ser bra ut, og at dere slipper å tilbringe mere tid på sykehuset :love7
 
Sparklefart skrev:
Jeg syntes absolutt ikke at det er en filleting. Det er helt forferdelig å se at barna våres ikke har det bra, uavhengig av hvor alvorlig det er :Heartred Det går bra med oss. Enn så lenge så koser vi oss og nyter "normale" dager. Siden det er lenge siden sist sykehusopphold virker dagene mer som de skal være, og vi tenker ikke så mye over at Lea er syk. Jeg gruer meg til det nærmer seg operasjon igjen, og tanken slår meg ofte når jeg legger meg på nettene... Men vi må bare holde ut, og håpe på det beste

Så bra at det gikk bra med dere! Jeg er helt enige i at sykehusfolka burde vise litt mer omsorg for oss foreldre. Vi blir jo tross alt satt i en veldig vanskelig, til tider vond situasjon. Om det så bare er et sprøytestikk så gjør det vondt i mammahjerte. Det kan noen ganger virke som at de ikke bryr seg i det hele tatt, og at det gråtende barnet bare er "nok en pasient"... Vi har fått oppleve dette alt for mange ganger.

Krysser fingrene for at alt ser bra ut, og at dere slipper å tilbringe mere tid på sykehuset :love7
Klikk for å utvide …
Ja, du har jo et poeng, og som du sier - et sprøytestikk er mer enn et stikk for oss mammaer. Og jeg får så vondt av Milla som må gjennom så mye. Og selvom hun er liten og ikke husker dette så får jeg fortsatt dårlig samvittighet for den uviten hennes.

Kan jeg spørre når hun skal opereres igjen? Jeg føler så innmari med deg og kjenner så godt den klumpen man har i magen når man vet at den dagen man gruer seg til kommer. Jeg var helt kvalm og skjelven i forkant fordi jeg ikke helt visste hvordan det kom til å gå.
Jeg skulle så gjerne ønske at vi slapp dette her alle sammen, men når vi først er i det så må jeg si det er fint å kunne dele litt erfaringer og snakke med noen som kjenner de samme følelsene. Det finnes jo en slags trøst i det?
Sender mange gode klemmer til dere og til sterke, vakre Lea <3
 
Godisbjørn skrev:
Ja, du har jo et poeng, og som du sier - et sprøytestikk er mer enn et stikk for oss mammaer. Og jeg får så vondt av Milla som må gjennom så mye. Og selvom hun er liten og ikke husker dette så får jeg fortsatt dårlig samvittighet for den uviten hennes.

Kan jeg spørre når hun skal opereres igjen? Jeg føler så innmari med deg og kjenner så godt den klumpen man har i magen når man vet at den dagen man gruer seg til kommer. Jeg var helt kvalm og skjelven i forkant fordi jeg ikke helt visste hvordan det kom til å gå.
Jeg skulle så gjerne ønske at vi slapp dette her alle sammen, men når vi først er i det så må jeg si det er fint å kunne dele litt erfaringer og snakke med noen som kjenner de samme følelsene. Det finnes jo en slags trøst i det?
Sender mange gode klemmer til dere og til sterke, vakre Lea <3
Klikk for å utvide …

Det er utrolig vondt å se disse små ha det kjipt. Jeg har grått mang en gang over bare et sprøytestikk. Når Lea tok MR hylgråt henne mens leger og samboer prøvde å holde henne nede. Hun var helt blå i huden, og gråt mer enn hun pustet. Jeg stod på sidelinjen og gråt. Det er helt forferdelig å se barna våres ha det vondt. Eller, de trenger ikke engang å ha det vondt. Bare at de har ubehag, at de blir holdt fast eller at de er ukomfertable, er nok. Uff..

Vi er veldig usikre på når neste operasjon vil bli. Det kommer helt ann på når oksygenmetningen hennes starter å gå ned igjen. Nå ligger den på rundt 90, som riktignok er bra (optimalt for Lea er mellom 85-75).. Vi fikk innkallelse til MR av hjertet i dag. Denne gangen har de booket rom på hotellet ved Rikshospitalet, og det skal gis narkose under undersøkelsen. Jeg merket at jeg ble helt svimmel når jeg så brevet fra Rikshospitalet ligge i postkassen. Enda flere kontroller, enda flere stikk. Nå som jeg håpet at vi skulle få god tid hjemme før neste gang hun måtte inn....

På shunten som de satt inn under operasjonen har de satt på clips. Som vil si at når metningen hennes begynner å falle, kan de gå inn med ballong i lysken og åpne disse, slik at den har lenger "varighet". Lea er også med i et forskningsprosjekt, som jeg tror er noe av grunnen til at hun skal inn nå. Et forskningsprosjekt hvor de lager 3D av hjertet, for å se om det kan gi et bedre resultat, og en bedre planlegging rundt hjerteoperasjoner. Jeg valgte å la henne bli med i håp om at de skulle finne en god løsning, som de per dags dato ikke har....

Det er urettferdig at barna våres skal ha det vondt. Jeg hadde tatt hjertefeilen med glede, sånn at hun kunne slippe :Heartred
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp