Jeg tok abort forrige uke, i uke 10, og det var en grusom opplevelse. Klarte ikke la være å se, og kunne jo se at det var et bittelite foster, så nesten ut som en fugleunge med armer, jeg knakk heeeeelt sammen.
Avgjørelsen var tøff, jeg er alene med tre barn fra før, er 41 år, så sånn sett tok jeg er «fornuftig valg» i forhold til omstendighetene. Men jeg sliter så fryyyyyyktelig med angrende følelser, jeg hadde på mange måter gledet meg, og jeg eeeeeelsker babyer og barn generelt.
Trenger litt råd fra andre som har hatt det vanskelig rundt abort….
Akkurat nå føler jeg at det eneste jeg vil er å være gravid, selvom formen var helt grusomt elendig, og føler at det også spilte inn på avgjørelsen min. Pluss alle rundt meg som sa jeg måtte ta hensyn til de barna jeg har, noe jeg selvfølgelig er enig i
Hjeeeeeeelp
Avgjørelsen var tøff, jeg er alene med tre barn fra før, er 41 år, så sånn sett tok jeg er «fornuftig valg» i forhold til omstendighetene. Men jeg sliter så fryyyyyyktelig med angrende følelser, jeg hadde på mange måter gledet meg, og jeg eeeeeelsker babyer og barn generelt.
Trenger litt råd fra andre som har hatt det vanskelig rundt abort….
Akkurat nå føler jeg at det eneste jeg vil er å være gravid, selvom formen var helt grusomt elendig, og føler at det også spilte inn på avgjørelsen min. Pluss alle rundt meg som sa jeg måtte ta hensyn til de barna jeg har, noe jeg selvfølgelig er enig i
Hjeeeeeeelp