Tanker om ekteskap...

[Prøver90]

Jeg giftet meg fordi jeg vil være med mannen min for resten av livet. Selvfølgelig kan ekteskap ryke og man kan gi ekteskap en sjanse til. Men jeg mener derfor man skal være sikker før man gifter seg. Vært sammen en god stund først, levd sammen og se om det funker før man tar steget videre. Kanskje litt gammeldags der, men jeg har mye respekt for ekteskap

 

[Lil-17]

Synes du ikke at du fortjener å være lykkelig?
Hvem sa du "ja" til?

Jeg er lykkelig jeg. Poenget er at man vil oppleve motgang og 'onde dager', og at man ikke trenger å bryte ekteskapet av den grunn
Hva mener du? Jeg sa ''JA'' til mannen min jeg. Ja, til at jeg vil elske og ære han og være ved hans side i gode og onde dager.

 

[Prøver90]

For meg er ekteskap en bekreftelse på kjærligheten og et løfte om å holde sammen hele livsløpet. Både i medgang og motgang. Både i gode og onde dager.
Mange som gifter seg glemmer gjere at de sa ''JA'' til å være der også i de onde og vanskelige dagene.

Jeg mener at de eneste grunnene til å bryte ekteskapet er utroskap og dersom ektefellen utøver vold fysisk/psykisk.

Sa det faktisk her om dagen til mannen da vi dreiv å spøkte og han sa «ja da må du ikke gå fra meg da» da svarte jeg at den eneste grunnen til at krg noen gang kommer til å gå fra han er hvis han er utro for det er noe jeg ikke har noe til
Overs for så jeg er helt enig med deg der

 

[Lil-17]

Sa det faktisk her om dagen til mannen da vi dreiv å spøkte og han sa «ja da må du ikke gå fra meg da» da svarte jeg at den eneste grunnen til at krg noen gang kommer til å gå fra han er hvis han er utro for det er noe jeg ikke har noe til
Overs for så jeg er helt enig med deg der

Godt det er flere med den holdningen Ikke rart det er mye skilsmisser rundtomkring når man leser en del svar her..

 

[Tigerbaby]

Godt det er flere med den holdningen Ikke rart det er mye skilsmisser rundtomkring når man leser en del svar her..

Jepp Vi er ikke gift enda, men vi er enig at vi skal det, og lykkes vi nå med ivf så blir det faktisk oss to for livet ut, så lenge ikke den ene av oss er utro eller voldelig så skal vi holde sammen. Det er så utrolig lite som skal til i hverdagen for å være der for hverandre synes jeg.

 

[SoriaMoira]

Jeg er lykkelig jeg. Poenget er at man vil oppleve motgang og 'onde dager', og at man ikke trenger å bryte ekteskapet av den grunn
Hva mener du? Jeg sa ''JA'' til mannen min jeg. Ja, til at jeg vil elske og ære han og være ved hans side i gode og onde dager.

Ja, NÅ er du lykkelig, men det finnes ingen garanti for at den lykken vedvarer, samme hvor mye man jobber med forholdet. Man kan vokse fra hverandre uansett. Hvis du ikke er lykkelig lenger, hvorfor skal du bli?
Ja, du sa "ja" til mannen din, og hvis man virkelig bryr seg om den andre, bør man ikke da også være villig til å gi slipp?

 

[Lil-17]

Jepp Vi er ikke gift enda, men vi er enig at vi skal det, og lykkes vi nå med ivf så blir det faktisk oss to for livet ut, så lenge ikke den ene av oss er utro eller voldelig så skal vi holde sammen. Det er så utrolig lite som skal til i hverdagen for å være der for hverandre synes jeg.

Håper virkelig av hele mitt hjerte at dere lykkes!
Det er sånne holdninger (hos begge parter) som gjør at ekteskap fungerer i lengden. Er ikke sså mye som skal til nei

 

[Anine91]

For meg handler ekteskapet om å formalisere samboerskapet, samtidig som det er romantisk og godt å være gift. 3 ekteskap er mange på 6 år, så da hadde jeg nok tenkt meg om litt ekstra...

Vi var unge da vi ble sammen, og var sammen i ca. 7 år før vi forlovet oss. Har nå vært gift i 1 år, og sammen i snart 9 år Vi tenker at det er for livet, og er begge klare på at vi må kjempe for å holde det slik.

Jeg husker da jeg leste på bryllupsgruppen på facebook om de som forlovet seg 1/2 år etter at de ble kjent med hverandre. Jeg kommenterte ingenting, men inni meg tenkte jeg jo at de var rablende gal Jeg er nok strake motsetningen, og tenker at man bør kjenne hverandre godt og nyte den første tiden sammen. Hvorfor har folk det så travelt med å gifte seg?

 

[Lil-17]

Ja, NÅ er du lykkelig, men det finnes ingen garanti for at den lykken vedvarer, samme hvor mye man jobber med forholdet. Man kan vokse fra hverandre uansett. Hvis du ikke er lykkelig lenger, hvorfor skal du bli?
Ja, du sa "ja" til mannen din, og hvis man virkelig bryr seg om den andre, bør man ikke da også være villig til å gi slipp?

Tror ikke du skjønner hva jeg mener..
Vi er alle ulike med ulike holdninger.
Vi har (som ektepar) vært gjennom mye motgang, sammen. I perioder har jeg vært deprimert. Jeg er ikke happy hver dag, jeg blir sur på mannen, irritert på han osv.
Jeg svever ikke på en rosa sky og alt er topp. Jeg gjør det innimellom, men hverdagen er ikke sånn. Ikke for noen.
Men jeg elsker mannen min så dypt, at jeg aldri vil gå fra han fordi 'jeg ikke er lykkelig'. Da må man ta tak i problemet sammen. Og jobbe med det.
Men som sagt, vi er alle ulike. Dette er min mening.

 

[Lykkekløver]

For meg så er det å gifte seg en erklæring på kjærlighet som skal vare livet ut. Forholdet er jobben man elsker, som man utvikler seg i og legger sjelen sin ned i.
I tillegg er jeg kristen, så akkurat nå er jeg veeeldig klar for å bli gift. Men samboer vil så gjerne fri romantisk, ha et fint bryllup. JEG vil bare ha ringen på fingeren, papirene i orden og kalle med for kone XD

Vi har allerede hatt noen tøffe tak med sykdom, død og litt ymse i fortid som vi jobbet oss gjennom <3 Jeg elsker mannen min og kunne aldri tenke meg en annen. Selv om han etter to år sammen har laget middag kanskje et dusin ganger XD Og ikke vet hvor skittentøyskurven er

 

[Høst]

Jeg føler at jeg ikke er ung og naiv nok til å tro at ekteskap varer livet ut eller at det signaliserer den ene store kjærligheten.

For meg er ekteskap mest for å få alle papirer i orden dersom noe skulle gå galt - og selv om jeg og min mann hadde snakket løst om hva ekteskap betydde for oss og om det var noe vi ønsket i årevis på forhånd, så ble det ikke viktig for meg før jeg ble gravid og samtidig var nær ved å dø av en uforutsett sykdom. Jeg fridde selv og vi giftet oss kort tid etter fødsel. De fleste i min familie har faktisk giftet seg gravide eller etter at første barnet ble født, kanskje fordi da er man allerede så forpliktet til hverandre at det ikke føles som noe stort steg å gifte seg i tillegg?

Merkelig nok har vi i min familie (dvs. på morssiden, lite kontakt med farssiden) absolutt null skilsmisser i flere ledd bakover og til sidene.

Når alt det praktiske er sagt - jeg elsker mannen min like høyt etter 10 år som samboere/ektepar (kjent hverandre i 12 år) og jeg håper og tror vi skal dele resten av livet med hverandre. Og jeg tror at vi har bedre odds for å få til det enn veldig mange andre. Men 100% garantert skjønner jeg jo at det allikevel ikke er.

 

[Mamma til snart 6:)]

For meg er ekteskap en bekreftelse på kjærligheten og et løfte om å holde sammen hele livsløpet. Både i medgang og motgang. Både i gode og onde dager.
Mange som gifter seg glemmer gjere at de sa ''JA'' til å være der også i de onde og vanskelige dagene.

Jeg mener at de eneste grunnene til å bryte ekteskapet er utroskap og dersom ektefellen utøver vold fysisk/psykisk.

må si mæ enig med dæ æ gifta mæ i 2011 blei skilt med dom etter 4 rettsaker i 2014.kom meg bort fra han i 2013 men det tok tid for de ville så gjerne at han skulle skrive under skilsmissen selv men d nektet han plent å gjøre han mente han eide meg og barna . han var overhode ikke snill med noen av oss på noen slags måte. i dag er jeg sammen med mannen som hajlp meg sammen med politiet å rømme fra han, han har fridd 2 ganger men æ klare ikke helt å slippe det som har skjedd så æ e faktisk redd for ekteskap på nytt. nå venter vi vårt andre barn sammen i februar og æ vet æ kan stole på han men hjelp ka skal æ gjøre kan jo ikke drege han under samme kammen når han overhode ikke er på samme viset.?!!!

 

[Lil-17]

må si mæ enig med dæ æ gifta mæ i 2011 blei skilt med dom etter 4 rettsaker i 2014.kom meg bort fra han i 2013 men det tok tid for de ville så gjerne at han skulle skrive under skilsmissen selv men d nektet han plent å gjøre han mente han eide meg og barna . han var overhode ikke snill med noen av oss på noen slags måte. i dag er jeg sammen med mannen som hajlp meg sammen med politiet å rømme fra han, han har fridd 2 ganger men æ klare ikke helt å slippe det som har skjedd så æ e faktisk redd for ekteskap på nytt. nå venter vi vårt andre barn sammen i februar og æ vet æ kan stole på han men hjelp ka skal æ gjøre kan jo ikke drege han under samme kammen når han overhode ikke er på samme viset.?!!!

Trist å lese hva du og barna måtte gå igjenom
Sånne opplevelser, å leve under slike omstendigheter over tid fører til traume, vil jeg tro. (Har jo ingen erfaring med det).
Er ikke vanskelig å skjønne at det sitter langt under huden.
Vet om andre som unngår ekteskap pga stygg skilsmisse mellom foreldrene sine.
Men jeg tenker at det er kanskje ikke ekteskapet som er hovedproblemet, men personen/personene.

Kanskje dere kan møtes på midten å forlove dere? Å se hvordan det går?
Håper din mann har forståelse for at du har negativ erfaring med ekteskap.
Den erfaringen blir jo ikke borte, men håper du med tiden vil få positive opplevelser knytt til et ekteskap. Et ekteskap basert på kjærlighet, tro, tillit og respekt for hverandre

 

[Illy90]

For meg og mannen så var det å gifte seg noe begge ønsket og trengte for å bygge videre på forholdet og kjærligheten. Jeg mener at ekteskapet ikke bare trenger å være en feiring av at vi er glad i hverandre, men som et startpunkt for resten av livet og kjærligheten sammen. Både mannen og jeg har noen vonde erfaringer med venner/kjærester/familiemedlemmer og andre gjennom oppveksten, der vi har gitt av oss selv, men så har de andre dratt/funnet seg andre venner eller sviktet når det passet for dem. Så for oss var det å gifte seg, det at vi lovte (og vi mente det vi lovte) at vi skulle være der for hverandre uansett, det beste vi kunne gjøre for oss.

Mannen min er det stedet jeg kan hvile, der jeg kan bare være, en som bærer over meg, en som løfter meg når jeg trenger det, som gleder seg med meg, som gir meg et spark bak når jeg trenger det, og som alltid alltid alltid er der. Og det gjelder selvsagt andre veien og ​

Jeg var 19 da vi giftet oss, da hadde vi ikke feiret 2 års dag som kjærester en gang og hadde ikke bodd sammen ekteskapet startet med et pang, når jeg ble gravid 1 mnd før bryllupet nå har vi vært gift i 8 og 1/2 år, og har det veldig bra sammen. Og for hvert år som går så tenker jeg til de som mente jeg var for ung, for naiv, dum, som gjorde dette det var det beste jeg kunne gjort!

 

[trallemamma]

Ekteskap betyr at vi lover hverandre å være der for hverandre i gode og onde dager, og at vi begge skal jobbe kontinuerlig for å ha det bra sammen. Enda viktigere enn kjærligheten (faktisk), er det at vi har tatt en bestemmelse. Den kan vi falle tilbake på når vanskelige dager kommer. Det gjør også at det ALDRI er noe alternativ å tenke på å gå ifra mannen engang, alt som kommer må vi løse sammen. Det gir en ufattelig trygghet for begge, å vite at skilsmisse ikke er et alternativ noen gang! Det gjør også at vi begge jobber for å vokse sammen,- og ikke bare tar valg som gjør at vi "vokser fra hverandre". På den måten vil jo også begge jobbe for å ha det bra sammen, og at den andre skal ha det bra. Har vært gift i 7 år og ja, det er selvsagt både gode og onde dager, spesielt med små barn

 

[Mamma til snart 6:)]

Trist å lese hva du og barna måtte gå igjenom
Sånne opplevelser, å leve under slike omstendigheter over tid fører til traume, vil jeg tro. (Har jo ingen erfaring med det).
Er ikke vanskelig å skjønne at det sitter langt under huden.
Vet om andre som unngår ekteskap pga stygg skilsmisse mellom foreldrene sine.
Men jeg tenker at det er kanskje ikke ekteskapet som er hovedproblemet, men personen/personene.

Kanskje dere kan møtes på midten å forlove dere? Å se hvordan det går?
Håper din mann har forståelse for at du har negativ erfaring med ekteskap.
Den erfaringen blir jo ikke borte, men håper du med tiden vil få positive opplevelser knytt til et ekteskap. Et ekteskap basert på kjærlighet, tro, tillit og respekt for hverandre

håper jo på at æ skal klare det for innerst inne så vet æ at han e rett for mæ å at æ vil egentlig vil gifte mæ men d handle om redsel, det e den som ødelegge alt .veldig kjedelig. ja det e mye traume å gå gjennom nåkka sånt man har kjent mye på kroppen både æ å og de 2 eldste barna mine men vi har fått god oppfølging etter dette og det blir bare bedre så skal ikke klage på det,men man må jobbe mye med sæ sjøl hele tiden.eks for min del så tørr æ ikke gå tur ute om kvelden alene i tilfelle han skulle dukke opp her i bygda er liveredd for ak det, men det hjelper at jeg har folk rundt meg som støtter meg og barna uansett hva liksom.

 

[Jeanett1234]

For oss ble det giftemål pga IVF, jeg blir 32 år og ønsket ikke å måtte vente lenger med å "lage barn".
Alltid hatt lyst til å gifte meg, har håp og tro på at det varer livet ut

 

[Turkistliv]

I utgangspunktet tenker jeg at det er for livet ut.
Men livet er ikke a4 og ting skjer.

Jeg giftet meg for første gang i 2015.
Kort tid etterpå døde sønnen min.
Litt etter det ble jeg gravid igjen,
og exmannen min forlot meg høygravid.

Nå skal jeg gifte meg igjen i 2019.
Mange stusser kanskje, men jeg synes jeg fortjener å finne gleden og kjærligheten igjen

 

[Turkistliv]

For meg er ekteskap en bekreftelse på kjærligheten og et løfte om å holde sammen hele livsløpet. Både i medgang og motgang. Både i gode og onde dager.
Mange som gifter seg glemmer gjere at de sa ''JA'' til å være der også i de onde og vanskelige dagene.

Jeg mener at de eneste grunnene til å bryte ekteskapet er utroskap og dersom ektefellen utøver vold fysisk/psykisk.

Jeg er enig i utgangspunktet
Men hva skal man gjøre om den ene parten vil skilles og den andre ikke?
Skal man binde dem fast i senga og nekte dem å dra?
Men ja, jeg er enig i at man skal holde ut de vonde dagene også.
Men noen ganger får man ikke et valg om å holde ut fordi den andre stikker.

 

[Lil-17]

Jeg er enig i utgangspunktet
Men hva skal man gjøre om den ene parten vil skilles og den andre ikke?
Skal man binde dem fast i senga og nekte dem å dra?
Men ja, jeg er enig i at man skal holde ut de vonde dagene også.
Men noen ganger får man ikke et valg om å holde ut fordi den andre stikker.

Nei hva kan man gjøre da? Er man komt til det punktet hvor den ene bare vil dra, så må det ha gått galt en plass på veien.
Begge har ansvar for et ekteskap, vil ikke den ene mer, så kan vel i grunn ikke den andre gjøre så mye..