Skryt

V

Verdensmester

Guest
Jeg har ei venninne, veldig hyggelig og snill.
MEN. Hun skryter mye av seg selv hele tiden og er verdensmester og vet og kan alt.
Hvis jeg skryter til henne eller sier noe som heg er fornøyd med, blir hun helt rar. Hun takler det liksom ikke. Hvis jeg sender henne en mld og er super Happy for ett eller annet så svarer hun ikke. Men hun støtter veldig om jeg er frustrert eller lei meg for noe.. hun takler rett og slett ikke at andre er flinke, eller får skryt.
Hun skal alltid være hjernen bak, og imponere.
Hvorfor er folk slik? Blir nysgjerrig på hvorfor?
 
Uff, dårlig selvtillit? Mennesker som hele tiden skal være best og imponere har ofte dårlig selvtillit.
Kjenner noen slike jeg også. Fortsett å skryt og del det du er fornøyd med! Takler hun ikke det er det hennes problem. Hun må lære seg at det finnes andre i verden som er flinke og gjør det godt også, å bare jatte med henne og unngå å fortelle om dine oppturer for å tilfredsstille henne hadde jeg ikke orket.
 
Verdensmester skrev:
Jeg har ei venninne, veldig hyggelig og snill.
MEN. Hun skryter mye av seg selv hele tiden og er verdensmester og vet og kan alt.
Hvis jeg skryter til henne eller sier noe som heg er fornøyd med, blir hun helt rar. Hun takler det liksom ikke. Hvis jeg sender henne en mld og er super Happy for ett eller annet så svarer hun ikke. Men hun støtter veldig om jeg er frustrert eller lei meg for noe.. hun takler rett og slett ikke at andre er flinke, eller får skryt.
Hun skal alltid være hjernen bak, og imponere.
Hvorfor er folk slik? Blir nysgjerrig på hvorfor?
Klikk for å utvide …

Jeg hadde også en slik venninne for noen år tilbake som jeg møtte på studiet. Var til å begynne med en jeg ble veldig fort glad i og trygg på, super hyggelig og vennlig...helt til jeg hadde det bra, for da hadde hun det bedre. Hadde jeg vondt hadde hun det værre, var jeg trøtt var hun trøttere. Føltes som om alt skulle være en konkurranse om å være den som fortjente mest skryt/trøst. Begynte å lyve om sykdommer osv kun for oppmerksomheten sin skyld. Denne personen hadde vokst opp med å aldri være god nok i sine foreldres øyne, yngst i søskenflokken så måtte alltid kjempe om oppmerksomhet fra søsknene. Ble utrooolig slitsomt, og når man da begynner å lyve og manipulere andre for å sette seg selv i et bedre lys - ja da var det bare å takke for det vi en gang hadde og deretter gå vår egen vei rett og slett.
 
Verdensmester skrev:
Jeg har ei venninne, veldig hyggelig og snill.
MEN. Hun skryter mye av seg selv hele tiden og er verdensmester og vet og kan alt.
Hvis jeg skryter til henne eller sier noe som heg er fornøyd med, blir hun helt rar. Hun takler det liksom ikke. Hvis jeg sender henne en mld og er super Happy for ett eller annet så svarer hun ikke. Men hun støtter veldig om jeg er frustrert eller lei meg for noe.. hun takler rett og slett ikke at andre er flinke, eller får skryt.
Hun skal alltid være hjernen bak, og imponere.
Hvorfor er folk slik? Blir nysgjerrig på hvorfor?
Klikk for å utvide …

Vet du hvordan barndommen hennes var?
Eller hvordan hun har det på hjemmebane?

Kanskje hun har et behov for å hevde seg, eller få ros fordi hun har fått/får lite av det på hjemmebane?
Mulig føler hun at hun mestrer få ting, eller at det er lite hun egentlig får til?

Eller kanskje hun har en narsissistisk personlighetsforstyrrelse, altså... mulighetene er mange. :p
 
Hun har vel hatt en grei barndom. Hun fikk et barn da hun var litt over 20 år, hun skrev fra seg barnet til faren, fordi hun ville studere.
Senere fikk hun et barn til med en annen mann, det barnet er like gammelt som vårt barn. Det har det vært konkurranse fra dag 1.. hennes barn sluttet først med tutkopp osv.
På foreldremøter på skolen blir jeg flau. Da vi diskuterer lekser, oppførsel osv. Tar hun alltid ordet og forteller at barnet hennes har lest hele bokserien av Harry Potter osv. Gjerne i forbindelse med at noen foreldre sier at barnet sitt leser sakte og mangler interesse. Hun tar på en måte over hele møtet, der ser hun sitt snitt til å skryte uhemmet av barnet sitt. Barnet hennes er normalt skoleflink, han er spesiell, få venner og slitsom. Lager masse lyder og hyler. Har ikke helt de sosiale antennene, han skryter også veldig mye. Han er 13 år. Hun rakker gjerne ned på barnet mitt når hun får mulighet, jeg har aldri sagt noe negativt om hennes barn.

Forrige helg sto vi på ski sammen, hun med proft utstyr fra topp til tå. Da jeg kjørte fra henne i bakken ble hun veldig rar etterpå. Ville ikke kjøre mer sammen med meg. Taklet ikke at jeg kjørte fortere enn henne. Hun sa det ikke, men merket det på henne.

Jeg er glad i henne. Men jeg har også behov for at ei venninne kan glede seg og gi meg tommel opp når jeg gjør det bra eller barna våre gjør det godt. Er lei av å være nr 2 hele tiden
 
Dette høres jo ut som kjernen til problemet: hun ga fra seg et barn, for å prioritere seg selv.
Hun er i fornektelse om sitt barns, og egne evner, og tåler ikke at andre er bedre, fordi hun allerede føler seg mindreverdig, noe som jo er forståelig når man har tatt et valg som det hun tok.
 
Prøv å snakke med henne om dette, det kan hende hun trenger det.
Hun overkompenserer jo veldig, og det er et typisk tegn på at noe undertrykt burde få rom til å komme ut.
 
Hørtes kjent ut. Men heldigvis ikke noen jeg er venner med. Men kan være en reaksjon på at hu ikke har den eldste? Selv om noen mødre er sånn. Det er så mange forskjellige måter å være på som vi er folk. Men hu har tydeligvis ett behov for oppmerksomhet.
 
Veslejenta88 skrev:
Hørtes kjent ut. Men heldigvis ikke noen jeg er venner med. Men kan være en reaksjon på at hu ikke har den eldste? Selv om noen mødre er sånn. Det er så mange forskjellige måter å være på som vi er folk. Men hu har tydeligvis ett behov for oppmerksomhet.
Klikk for å utvide …
Ja, hun har behov for oppmerksomhet.. i den grad at hun er smart, flink, helt unik mor, streng mor, tydelige grenser og kun sunn og skikkelig mat, og tydelige tider på data og spill, tydelige rutiner på leggetider.
Da barnet var 1 år hadde hun storfest i leiligheten mens barnet lå på rommet og sov. Det var alkohol der. Barnet sitter på IPad hele tiden, legger seg sent, hun er mye borte fra han, han er mye alene hjemme. Bestemor passer på da.
Hun har mistet hele oppveksten til det eldste barnet sitt. Hun har hatt mange kjærester, gift i 1 år og skilt. Nå har hun funnet seg en ny mann. En mann uten egne meninger som bare dilter etter..
 
Altså, hun har hatt barnet sitt hver ferier og annen hver helg. Nå er barnet blitt ungdom og går på VGS.
Hun har på en måte ikke helt sosiale antenner. Når vi f eks møtes så er det klem, holde rundt, kyss på kinnet, eller holde i hånda.. hun kan være klengete, og i en alder av snart 40 år kjenner jeg at det bare er irriterende.
Når hun og den nye kjæresten står på sidelinjen på fotballkamp med barna, står de konstant og stryker på hverandre, holder rundt og kliner. Supert at de er forelsket, men synes det blir så klengete. Ingen andre foreldre gjør det.
Hvis jeg prøver å åpne meg til henne og si at jeg er sliten, eller at barna våre har gjort en rampestrek etc. , svarer hun med at dette hadde AAALDRI mitt barn kommet til å gjort osv. Barnet mitt er så flink... bla bla bla.

Skulle bare ønske at hun hadde roet ned og sett litt ut av seg selv. Se at andre mennesker også er bra!
Det er vel kanskje det hun ser, men vil bevise verden at hun er best
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp