I
Inwe
Guest
God formiddag flotte kvinner (og menn)! Nå kommer en lang avhandling. Trenger en utblåsning og råd og tips til veien videre. Takk på forhånd om du gidder å lese.
Det har seg slik at jeg og min samboer ble enige i går om å sette forholdet på pause, men å bo sammen inntil videre. Hvor lenge det vil si, kan jeg ikke svare på. Litt bakgrunn:
Vi er i midten av 20-årene og vi har vært sammen i 7 år. Vi har et fantastisk barn på 2 år. Jeg er sykemeldt pga utmattelse og moderat til alvorlig depresjon. Forholdet vårt begynte å skrante allerede mens jeg gikk gravid med barnet mitt og i august 2016 ytret jeg første gang at vi kanskje ikke burde være sammen da han hadde andre prioriteringer enn meg og barnet vårt.
I perioder endret han disse prioriteringene, men jeg måtte konstant minne han på dem. I desember samme året fikk jeg en forkjølelse som varte i to uker og jeg ble mer og mer utmattet og ble sykemeldt i slutten av januar og var 100% sykemeldt i to måneder før jeg begynte å jobbe litt gradert i noen måneder før jeg ble 100% sykemeldt igjen. I september begynte min tilbakevennende depresjon å snike seg inn på meg og jeg begynte å gå til psykolog i desember. I januar i år var det så ille at jeg måtte begynne på medisiner i tillegg og det var snakk om innleggelse. Jeg klarer meg noe bedre nå, uten disse voldsomme følelsene selv om jeg fortsatt er sliten.
Samboer har nesten ikke hatt jobb siden vi ble sammen, men begynte å studere nå i høst. Dette gjør at økonomien er svært stram. Jeg er lærling og har svært lav inntekt på grunn av det, og siden jeg ikke kan jobbe, kommer jeg meg ikke opp i lønnsstigen heller. Dette gir en god del stress på oss begge; hvordan skal noen av oss klare oss økonomisk?
Vi kan ikke være sammen bare av økonomiske årsaker, så vi må virkelig tenke. Jeg har ikke familie eller venner jeg kan dra til eller bo hos (vennen jeg har har ikke mulighet til å huse meg og barnet en periode). Samboeren min sin familie bor flere timer unna og pga studier og eksamener kan han ikke dra dit.
I går skjedde en episode som skremte vettet av meg. Dette skjedde allerede etter vi hadde snakket om å bryte opp. Jeg spurte om jeg kunne dra til den ene kompisen jeg har slik at vi kan få litt avstand fra hverandre og jeg kan tenke på litt andre ting fordi jeg omtrent har isolert meg siden jeg fikk depresjon og jeg trengte å komme meg ut. Dette er noe av det dummeste jeg har gjort, selv om jeg hadde en utrolig koselig kveld hos kompisen min. Jeg kom hjem og fant mannen på badegulvet. Han sov. Han hadde da drukket så mye alkohol at han hadde sluknet på badet. Jeg slet med å få liv i mannen. Jeg snakket til han og av og til så han på meg i to sekunder før han sluknet igjen. Det pågikk over en time før han kom seg opp på bena og jeg fikk i han vann.
Dette var mens han hadde vår toåring hjemme! Hun sov, men jeg tenker likevel at man drikker ikke SÅ mye når man har et barn i hus. At han drikker er ok, men IKKE mens han er alene med barnet. Vi drikker nesten aldri, ingen av oss, men det er skremmende at han går til punktet til blackout. Dette gjorde at jeg har mistet vanvittig mye tillit til mannen.
I morgen har jeg time hos psykolog og skal fortelle alt som har skjedd i helgen og jeg skal få rådført meg videre. Skal innom et kommunalt psykiatrisk team som skal hjelpe meg med NAV-møter og lignende da jeg har sosial angst og telefonfobi. Men jeg trenger å få dette ut av systemet før min psykologtime i morgen, så jeg ikke kveler meg selv i destruktive tanker og ha alt alene.
Noen som har tips, gode ord, en klem eller noen som kanskje vet hvilken hjelp jeg kan ha krav på i min vei videre og ut av mitt langvarige forhold?
Det har seg slik at jeg og min samboer ble enige i går om å sette forholdet på pause, men å bo sammen inntil videre. Hvor lenge det vil si, kan jeg ikke svare på. Litt bakgrunn:
Vi er i midten av 20-årene og vi har vært sammen i 7 år. Vi har et fantastisk barn på 2 år. Jeg er sykemeldt pga utmattelse og moderat til alvorlig depresjon. Forholdet vårt begynte å skrante allerede mens jeg gikk gravid med barnet mitt og i august 2016 ytret jeg første gang at vi kanskje ikke burde være sammen da han hadde andre prioriteringer enn meg og barnet vårt.
I perioder endret han disse prioriteringene, men jeg måtte konstant minne han på dem. I desember samme året fikk jeg en forkjølelse som varte i to uker og jeg ble mer og mer utmattet og ble sykemeldt i slutten av januar og var 100% sykemeldt i to måneder før jeg begynte å jobbe litt gradert i noen måneder før jeg ble 100% sykemeldt igjen. I september begynte min tilbakevennende depresjon å snike seg inn på meg og jeg begynte å gå til psykolog i desember. I januar i år var det så ille at jeg måtte begynne på medisiner i tillegg og det var snakk om innleggelse. Jeg klarer meg noe bedre nå, uten disse voldsomme følelsene selv om jeg fortsatt er sliten.
Samboer har nesten ikke hatt jobb siden vi ble sammen, men begynte å studere nå i høst. Dette gjør at økonomien er svært stram. Jeg er lærling og har svært lav inntekt på grunn av det, og siden jeg ikke kan jobbe, kommer jeg meg ikke opp i lønnsstigen heller. Dette gir en god del stress på oss begge; hvordan skal noen av oss klare oss økonomisk?
Vi kan ikke være sammen bare av økonomiske årsaker, så vi må virkelig tenke. Jeg har ikke familie eller venner jeg kan dra til eller bo hos (vennen jeg har har ikke mulighet til å huse meg og barnet en periode). Samboeren min sin familie bor flere timer unna og pga studier og eksamener kan han ikke dra dit.
I går skjedde en episode som skremte vettet av meg. Dette skjedde allerede etter vi hadde snakket om å bryte opp. Jeg spurte om jeg kunne dra til den ene kompisen jeg har slik at vi kan få litt avstand fra hverandre og jeg kan tenke på litt andre ting fordi jeg omtrent har isolert meg siden jeg fikk depresjon og jeg trengte å komme meg ut. Dette er noe av det dummeste jeg har gjort, selv om jeg hadde en utrolig koselig kveld hos kompisen min. Jeg kom hjem og fant mannen på badegulvet. Han sov. Han hadde da drukket så mye alkohol at han hadde sluknet på badet. Jeg slet med å få liv i mannen. Jeg snakket til han og av og til så han på meg i to sekunder før han sluknet igjen. Det pågikk over en time før han kom seg opp på bena og jeg fikk i han vann.
Dette var mens han hadde vår toåring hjemme! Hun sov, men jeg tenker likevel at man drikker ikke SÅ mye når man har et barn i hus. At han drikker er ok, men IKKE mens han er alene med barnet. Vi drikker nesten aldri, ingen av oss, men det er skremmende at han går til punktet til blackout. Dette gjorde at jeg har mistet vanvittig mye tillit til mannen.
I morgen har jeg time hos psykolog og skal fortelle alt som har skjedd i helgen og jeg skal få rådført meg videre. Skal innom et kommunalt psykiatrisk team som skal hjelpe meg med NAV-møter og lignende da jeg har sosial angst og telefonfobi. Men jeg trenger å få dette ut av systemet før min psykologtime i morgen, så jeg ikke kveler meg selv i destruktive tanker og ha alt alene.
Noen som har tips, gode ord, en klem eller noen som kanskje vet hvilken hjelp jeg kan ha krav på i min vei videre og ut av mitt langvarige forhold?
