brummelibrum
Blir kjent med forumet
Hei til deg som leser[:D].
Endelig kan jeg kanskje få til å sette ord og tanker ned på "arket". Det skjer av og til at jeg tenker mye på det som hendte og hver torsdag(som i dag) vil jeg mer og mer utover kvelden og natten gå i gjennom hele hendelsen.
Den 11.juni i år skjønte jeg at jeg var blitt gravid og fortalte det til min mann. Jeg begynte å gråte-både av glede og sorg. Glede fordi jeg var glad[:)] og sorg fordi jeg var engstelig for framgangen med tanke på ekstrauterin graviditet i fjor.
14. juni leverte jeg urin til testing på legekontoret og den var positiv.
I sommer hadde min mann og jeg tre uker ferie. Første uken drog vi til Danmark som var planlagt fra mai måned. Fredag 21.juli hadde jeg brunt slim som gav seg fort, men det skjedde igjen noen dager etterpå. Onsdag 26.juli var det smerter i magen som kom og gikk. I løpet av torsdag formiddag ble smertene større og oftere. Jeg skulle spise en banan for å få i meg noe mat selv om appetitten heller var laber. Da ett tygg var nede måtte jeg finne sengen. Jeg lå og vrei meg i en times tid. Så reiste jeg meg brått, fordi det kom ett skikkelig trykk i magen. Da kjente jeg noe i trusen og løp på wc. Da hørte jeg plopp og det kom ut mye blod med mer. Flere ganger skjedde dette og da sa jeg til min mann at vi måtte finne sykehus. I bilen lå jeg på tvers i baksetet med håndkle under rompen. Håndkle hadde jeg mellom lårene da jeg ventet på legekontoret og ventingen for å få hjelp virket uendelig.
Jeg ble henvist til gynekologisk avd. og fikk komme inn på undersøkelsesrommet hvor spl. skulle hjelpe meg. Hun viste meg inn på badet for at jeg skulle kle av meg nedentil. Det gikk heller dårlig. Blodet fosset ut over alt-gulvet og skoene. Plutselig forstod pleieren at jeg hadde kraftig blødning og hjalp meg opp i sengen. Jeg ba henne klippe av meg klærne nedentil(truse og shorts), men hun ville ta det av normalt. Det sprutet blod på dynetrekket og da lot hun trusen være og la ny bleie utenpå. Så kom det en dame som la inn veneflon og en annen tok blodprøver. Der etter skulle jeg ha innvendig ul og måtte gå fra sengen til undersøkelsesbenken som var på samme rom. Jeg satte meg ned med en gang og ba dem klippe av trusen, for mere blodsøl orket ikke jeg å se. Og neppe min mann heller-han hadde tørket opp etter meg på badet da han ble bedt om det fra en pleier...[:'(] Legen fant mere i livmoren og det ble bestemt at jeg skulle innlegges til observasjon. Senere fikk jeg vite at min mann skulle dra tbake til huset vi hadde (også ferie sammen med hans bror med fam.), men broren sa at han sikkert fikk seg en seng og kunne være hos meg. Jeg sa flere ganger til mannen min at det var fint og bra at han var der (han liker ikke sykehus[:@]). Han sovnet utpå kvelden og jeg skulle sove jeg også. I det jeg snur meg for å ligge på siden, lukker øynene for å sovne blir jeg skikkelig svimmel, kvalm og uvell. Da drog jeg i snoren og inn kom to pleiere (i følge min mann, for jeg var mere fraværende enn tilstede). Blodtrykket ble målt til 50/27, så da la dem meg i sjokkleiet og legen gav meg blostrykksøkende medisin i veneflonen(fortest effekt i kroppen ved inntak av medikament). Kort tid etter at jeg begynte å bli bedre fikk jeg beskjed om å måtte til operasjon for utskraping.
Jeg hadde ikke hatt narkose før og i det jeg kjenner medisinen virker begynte jeg å gråte. Spl. sa dem skulle passe godt på meg-det var det siste jeg hørte. Da jeg våknet var det første jeg spurte om: "Kan jeg bli gravid igjen?" Og da sa han ja.
Dette er lang historie og jeg takker for at du ville lese hele.
Min mann og jeg skal være forsiktig i høst og prøvingen starter for fullt til vinteren. Jeg er veldig glad for og takknemlig for at han og jeg kan lage barn sammen[;)]. Vet jeg har blodtype 0 rhesus+
Klem fra meg.
Endelig kan jeg kanskje få til å sette ord og tanker ned på "arket". Det skjer av og til at jeg tenker mye på det som hendte og hver torsdag(som i dag) vil jeg mer og mer utover kvelden og natten gå i gjennom hele hendelsen.
Den 11.juni i år skjønte jeg at jeg var blitt gravid og fortalte det til min mann. Jeg begynte å gråte-både av glede og sorg. Glede fordi jeg var glad[:)] og sorg fordi jeg var engstelig for framgangen med tanke på ekstrauterin graviditet i fjor.
14. juni leverte jeg urin til testing på legekontoret og den var positiv.
I sommer hadde min mann og jeg tre uker ferie. Første uken drog vi til Danmark som var planlagt fra mai måned. Fredag 21.juli hadde jeg brunt slim som gav seg fort, men det skjedde igjen noen dager etterpå. Onsdag 26.juli var det smerter i magen som kom og gikk. I løpet av torsdag formiddag ble smertene større og oftere. Jeg skulle spise en banan for å få i meg noe mat selv om appetitten heller var laber. Da ett tygg var nede måtte jeg finne sengen. Jeg lå og vrei meg i en times tid. Så reiste jeg meg brått, fordi det kom ett skikkelig trykk i magen. Da kjente jeg noe i trusen og løp på wc. Da hørte jeg plopp og det kom ut mye blod med mer. Flere ganger skjedde dette og da sa jeg til min mann at vi måtte finne sykehus. I bilen lå jeg på tvers i baksetet med håndkle under rompen. Håndkle hadde jeg mellom lårene da jeg ventet på legekontoret og ventingen for å få hjelp virket uendelig.
Jeg ble henvist til gynekologisk avd. og fikk komme inn på undersøkelsesrommet hvor spl. skulle hjelpe meg. Hun viste meg inn på badet for at jeg skulle kle av meg nedentil. Det gikk heller dårlig. Blodet fosset ut over alt-gulvet og skoene. Plutselig forstod pleieren at jeg hadde kraftig blødning og hjalp meg opp i sengen. Jeg ba henne klippe av meg klærne nedentil(truse og shorts), men hun ville ta det av normalt. Det sprutet blod på dynetrekket og da lot hun trusen være og la ny bleie utenpå. Så kom det en dame som la inn veneflon og en annen tok blodprøver. Der etter skulle jeg ha innvendig ul og måtte gå fra sengen til undersøkelsesbenken som var på samme rom. Jeg satte meg ned med en gang og ba dem klippe av trusen, for mere blodsøl orket ikke jeg å se. Og neppe min mann heller-han hadde tørket opp etter meg på badet da han ble bedt om det fra en pleier...[:'(] Legen fant mere i livmoren og det ble bestemt at jeg skulle innlegges til observasjon. Senere fikk jeg vite at min mann skulle dra tbake til huset vi hadde (også ferie sammen med hans bror med fam.), men broren sa at han sikkert fikk seg en seng og kunne være hos meg. Jeg sa flere ganger til mannen min at det var fint og bra at han var der (han liker ikke sykehus[:@]). Han sovnet utpå kvelden og jeg skulle sove jeg også. I det jeg snur meg for å ligge på siden, lukker øynene for å sovne blir jeg skikkelig svimmel, kvalm og uvell. Da drog jeg i snoren og inn kom to pleiere (i følge min mann, for jeg var mere fraværende enn tilstede). Blodtrykket ble målt til 50/27, så da la dem meg i sjokkleiet og legen gav meg blostrykksøkende medisin i veneflonen(fortest effekt i kroppen ved inntak av medikament). Kort tid etter at jeg begynte å bli bedre fikk jeg beskjed om å måtte til operasjon for utskraping.
Jeg hadde ikke hatt narkose før og i det jeg kjenner medisinen virker begynte jeg å gråte. Spl. sa dem skulle passe godt på meg-det var det siste jeg hørte. Da jeg våknet var det første jeg spurte om: "Kan jeg bli gravid igjen?" Og da sa han ja.
Dette er lang historie og jeg takker for at du ville lese hele.
Min mann og jeg skal være forsiktig i høst og prøvingen starter for fullt til vinteren. Jeg er veldig glad for og takknemlig for at han og jeg kan lage barn sammen[;)]. Vet jeg har blodtype 0 rhesus+
Klem fra meg.
