Søskenforsøk og vanskelige følelser

[Ønskeross2]

Åh, dere! Jeg strever med så mange vanskelige tanker og følelser rundt søskenforsøk om dagen. Vi har hatt 3 negative innsett siden april og driver og girer opp til nr 4 nå.

Var så lite forberedt på hvor altoppslukende søskenprosessen skulle bli for meg. Synes det er så mange lag i dette, på en måte. Vi er ikke ufrivillige barnløse lenger - vi har jo en flott unge! Og mye av sorgen over barnløsheten har vi lagt bak oss. Men jammen kommer det opp mye nytt også - som frykten for at dette er siste gangen vi har en 2,5-åring og den dårlige samvittigheten over at vi bruker tid og energi på dette fremfor å kose oss med henne (selv om vi jo gjør det masse også). Føler dessuten at det ikke er helt innafor å bli så nedfor når det ikke lykkes med søskenforsøk. Føler på en forventning (mest fra meg selv kanskje) om at jeg skal riste det raskt av meg ved negativ test og være takknemmelig for det jeg har, og så skammer jeg meg når jeg allikevel blir fortvilet og trist og alt føles grått.

Og så er det noen følelser som er overraskende like som da vi prøvde på nr én - det stikket av misunnelse når noen blir gravide, bitterheten over at kroppen ikke funker som den skal, sorgen over at magien i å lage barn på naturlig vis er erstattet av vonde underlivaundersøkelser og bivirkninger av hormonene, følelsen av å måtte sette jobben og andre livsmål på vent fordi denne prosessen krever alt jeg har å gi. Trodde jeg skulle være både bedre rustet denne gangen og at jeg skulle ha et annet og mindre fortvilet perspektiv nå som jeg vet at det KAN gå. Men synes istedet at vi har enda mer kniven på strupen, for nå er det ikke bare oss voksne som skal leve med de valgene vi tar.

Noen som kjenner seg igjen?

 

[Dårris]

JA! Du kjenner på helt naturlige følelser
På én måte syntes jeg det var værre å mislykkes gang på gang med nr 2(vi fikk jenta vår på første ivf forsøk da.. men var jo en tid før det og) Jeg kjente så innmari på at «alle» i jentegjengen fikk alle barna de skulle ha, og så hvordan de koste seg som en familie på 4/5.. Hovedgrunnen til at jeg holdt ut var for at jenta vår skulle få noen å vokse opp med Og det var ille i seg selv det, og se for seg at hun aldri skulle få oppleve søsken. Hun lekte mer og mer med dukker, hvor hun var storesøster og jeg var mammaen. Hun gjør dette enda, men heldigvis og forhåpentligvis, kan vi snart fortelle henne at hun SKAL bli storesøster. Er litt over 13 uker nå Det tok 2 år og 2 MA/1 SA, men vi kom i mål.

Det er faktisk noe som heter sekundær barnløshet også. Man mister ikke retten til å sørge over et barn nr 2 som lar vente på seg, bare fordi man har et fra før. Javisst er man uendelig glad i og takknemlig for det man har, det ene utelukker jo ikke det andre.
Ønsker deg lykke til! Også håper jeg du lar deg selv kjenne på alle følelsene du har. Det er lov! Klem

 

[Mammadrøm]

JA! Godt beskrevet av dere begge to. Kjenner meg igjen i alt

 

[Lil-17]

Jepp. Kjenner meg veldig igjen i kampen for å få barn nr.2.
Hjertesorg, depresjon, snørr og tårer, søvnløse netter, bitterhet, misunnelse.. kunne ramset opp flere ord. Sekundær barnløshet gjør vondt. Veldig vondt.
Føler med deg

 

[Poppi]

Føler med deg skjønner tankene dine, men det er vel helt naturlig at det blir sånn. Vi ikke midt i det der enda, for er redd det skal bli for altoppslukende når vi starter.. Men så bør vi vel ikke heller vente så lenge heller. Sender deg en stor klem og krysser fingrene for klaff nå. På det fjerde skal det skje

 

[WCE]

Bra skrevet[emoji1319][emoji1319]

 

[~Ønskebarn17&19]

Kjenner meg veldig igjen!

 

[Gledeståre]

Det som jeg syntes var så utrolig vanskelig med prøverør var alle de motstridende og ambivalente følelsene som hele tiden sloss om plassen.
Etter innsetting var man både glad og bekymret, opprømt og fortvilet...gleden over å vite at man hadde et befruktet egg inni seg, redselen over å skulle få nok en hvit test...eller enda verre: miste spiren sin.

Jeg satt selv med den lille gutten min i armene som ikke var fylt ett år enda, på sykehussengen på tredje døgnet mens jeg blødde og forsøkte å få ut den døde spiren med nok en cytotechkur. Jeg hadde jo ikke vært borte fra han mer enn noen timer før, så da måtte han få komme å se meg en tur.
Det var så utrolig skuffende å gå hele første trimester og så miste og ikke minst satt vi der to foreldre med veldig dårlig samvittighet for nr en....Ikke minst etterpå da vi sørget.

Men så fikk vi det plutselig til på neste innsetting, og nå er lillesøster her. Storebror er så glad i henne og hun i han.
Det er så fint å se.
Sorgen over det tapte er forbi. Barn er ganske robuste. De går også fort videre. De lever i nuet og dveler ikke ved det vanskelige på samme måte som vi når de er små.

Søsken er en stor, stor gave! Den dagen vi blir borte, så er de ikke alene.

Når den dårlige samvittigheten tar deg, så tenk på det. Dere strever for å gi barnet deres noe av det fineste i livet!

Prøverør er tøft uansett hvilket barn i rekken man prøver på! Likevel vil jeg jo si at for min egen del var det tøffest med nr en fordi det for min del gjorde hele forskjellen på å bli mor eller ikke bli det.

Jeg kunne tenke meg nr tre også, og det er en sorg for meg å måtte innse at det ikke kan skje. I tillegg til prøverør var jeg svært uheldig med å få både fødselsskade med nr en og varige graviditetsskader med nr to.
Kroppen min kommer til å bli ødelagt rett og slett.

Men så ser jeg på de to barna mine og tenker at jeg skal være glad og fornøyd over at vi fikk dem.
Jeg kan saktens kjenne litt på misunnelsen over mødre som kan springe på tur overalt med barna sine mens jeg ynker meg hver eneste dag. Men hvilken lykke får jeg da?!
Heldigvis har jeg gradvis klart å fortrenge sånne følelser....de spiser oss jo opp. Misunnelse er så fælt for det bare stjeler fra den styrken som vi så sårt trenger selv og tar ikke noe fra noen andre.

Vil ønske deg så aller mye lykke til med søsken.
Stå på!

 

[~Ønskebarn17&19]

Det som jeg syntes var så utrolig vanskelig med prøverør var alle de motstridende og ambivalente følelsene som hele tiden sloss om plassen.
Etter innsetting var man både glad og bekymret, opprømt og fortvilet...gleden over å vite at man hadde et befruktet egg inni seg, redselen over å skulle få nok en hvit test...eller enda verre: miste spiren sin.

Jeg satt selv med den lille gutten min i armene som ikke var fylt ett år enda, på sykehussengen på tredje døgnet mens jeg blødde og forsøkte å få ut den døde spiren med nok en cytotechkur. Jeg hadde jo ikke vært borte fra han mer enn noen timer før, så da måtte han få komme å se meg en tur.
Det var så utrolig skuffende å gå hele første trimester og så miste og ikke minst satt vi der to foreldre med veldig dårlig samvittighet for nr en....Ikke minst etterpå da vi sørget.

Men så fikk vi det plutselig til på neste innsetting, og nå er lillesøster her. Storebror er så glad i henne og hun i han.
Det er så fint å se.
Sorgen over det tapte er forbi. Barn er ganske robuste. De går også fort videre. De lever i nuet og dveler ikke ved det vanskelige på samme måte som vi når de er små.

Søsken er en stor, stor gave! Den dagen vi blir borte, så er de ikke alene.

Når den dårlige samvittigheten tar deg, så tenk på det. Dere strever for å gi barnet deres noe av det fineste i livet!

Prøverør er tøft uansett hvilket barn i rekken man prøver på! Likevel vil jeg jo si at for min egen del var det tøffest med nr en fordi det for min del gjorde hele forskjellen på å bli mor eller ikke bli det.

Jeg kunne tenke meg nr tre også, og det er en sorg for meg å måtte innse at det ikke kan skje. I tillegg til prøverør var jeg svært uheldig med å få både fødselsskade med nr en og varige graviditetsskader med nr to.
Kroppen min kommer til å bli ødelagt rett og slett.

Men så ser jeg på de to barna mine og tenker at jeg skal være glad og fornøyd over at vi fikk dem.
Jeg kan saktens kjenne litt på misunnelsen over mødre som kan springe på tur overalt med barna sine mens jeg ynker meg hver eneste dag. Men hvilken lykke får jeg da?!
Heldigvis har jeg gradvis klart å fortrenge sånne følelser....de spiser oss jo opp. Misunnelse er så fælt for det bare stjeler fra den styrken som vi så sårt trenger selv og tar ikke noe fra noen andre.

Vil ønske deg så aller mye lykke til med søsken.
Stå på!

Klem! Følelsesladet å lese

 

[Gledeståre]

Klem! Følelsesladet å lese

takk