Lillespirrevipp
Flørter med forumet
Heisann damer! Dette er bare et enkelt syteinnlegg da jeg føler jeg ikke har noe annet sted å få det ut.
I dag hadde jeg et lite mentalt sammenbrudd foran min snart fire år gamle datter. Jeg sliter med at jeg er utrolig slapp og føler jeg ikke strekker til for tiden. I dag når jeg våknet var jeg veldig var på lyder og svimmel. Samboer la seg nedpå litt, fordi han våknet før sola stod opp i dag, og jeg skulle lage frokost til meg og jenta. Hun er der hvor hun prater og prater og spør og graver og sier Hæ hver gang jeg svarer. Så i dag snappet det for meg. Jeg gikk og småkjeftet på henne lenge, fordi at hun pratet så fælt, før dette gikk over i dårlig samvittighet og jeg braste ut i gråt - foran jenta. Og det skal sies at hun er så snill og god, og hun hører etter når vi prater til henne og hun er egentlig ikke noe stress å ha med å gjøre. Jeg føler meg helt forferdelig for tiden, ikke orker jeg leke sammen med henne, ikke orker jeg bli med henne ut, jeg orker ikke en gang prate noe særlig fordi jeg er så sliten. Både fysisk og mentalt. Selv føler jeg at jeg ikke har noen som helst grunn til å være så sliten, i og med at jeg kun har ligget på sofaen de siste ukene, mens det er samboer som har tatt seg av hus og barn.
Samboer har vært en engel og laget middag hver dag, han står opp med jenta om morgenen og han tar henne med over alt hvor han går. Men når sant skal sies skjuler han ikke akkurat at han begynner å bli lei. Han hinter stadig om at han gleder seg til at jeg er ferdig med dette og hinter om at jeg kan gjøre ditt og datt mens han er borte på butikken/trening osv. Og igjen slår den dårlige samvittigheten inn hos meg.. For jeg skjønner han så utrolig godt, men jeg tror heller ikke han skjønner helt hvor sliten jeg faktisk er. Jeg føler han tror at jeg synes det er avslappende å ligge og se på at han styrer, selv om jeg faktisk synes det er ganske slitsomt å ligge og tenke på at jeg så gjerne skulle hjulpet til..
Langt og rotete innlegg, men jeg hadde et stort behov for å få ut litt tanker.
I dag hadde jeg et lite mentalt sammenbrudd foran min snart fire år gamle datter. Jeg sliter med at jeg er utrolig slapp og føler jeg ikke strekker til for tiden. I dag når jeg våknet var jeg veldig var på lyder og svimmel. Samboer la seg nedpå litt, fordi han våknet før sola stod opp i dag, og jeg skulle lage frokost til meg og jenta. Hun er der hvor hun prater og prater og spør og graver og sier Hæ hver gang jeg svarer. Så i dag snappet det for meg. Jeg gikk og småkjeftet på henne lenge, fordi at hun pratet så fælt, før dette gikk over i dårlig samvittighet og jeg braste ut i gråt - foran jenta. Og det skal sies at hun er så snill og god, og hun hører etter når vi prater til henne og hun er egentlig ikke noe stress å ha med å gjøre. Jeg føler meg helt forferdelig for tiden, ikke orker jeg leke sammen med henne, ikke orker jeg bli med henne ut, jeg orker ikke en gang prate noe særlig fordi jeg er så sliten. Både fysisk og mentalt. Selv føler jeg at jeg ikke har noen som helst grunn til å være så sliten, i og med at jeg kun har ligget på sofaen de siste ukene, mens det er samboer som har tatt seg av hus og barn.
Samboer har vært en engel og laget middag hver dag, han står opp med jenta om morgenen og han tar henne med over alt hvor han går. Men når sant skal sies skjuler han ikke akkurat at han begynner å bli lei. Han hinter stadig om at han gleder seg til at jeg er ferdig med dette og hinter om at jeg kan gjøre ditt og datt mens han er borte på butikken/trening osv. Og igjen slår den dårlige samvittigheten inn hos meg.. For jeg skjønner han så utrolig godt, men jeg tror heller ikke han skjønner helt hvor sliten jeg faktisk er. Jeg føler han tror at jeg synes det er avslappende å ligge og se på at han styrer, selv om jeg faktisk synes det er ganske slitsomt å ligge og tenke på at jeg så gjerne skulle hjulpet til..
Langt og rotete innlegg, men jeg hadde et stort behov for å få ut litt tanker.