Vet ikke helt hva jeg skal skrive eller hva jeg vil si.... Jeg vet derimot at det er litt tungt å være meg om dagen og at det er godt å lufte hodet litt kanskje....
Det har vært så mye mediaskriverier om folk som ikke har råd til ditten og datten nå i jula og jeg har tenkt "at folk orker å snakke om dette i media"... "At de tør....at de vil..."... men kanskje det ikke er så dumt... kanskje det er greit at det kommer litt mer fokus på alt presset i forbindelse med jul. Kanskje julen bør bevege seg over fra det materielle og mer tilbake mot følelsesmessige verdier og opplevelser.
Vi har det nemlig slik i år (pga en liten haug med bilreparasjoner som tilsammen kostet oss alle sparepenger og enda litt til) at vi ikke har råd til jul. Jeg forsøker å holde hodet høyt hevet og prøver å gjøre noe positivt ut av det for å gjøre ting lettere for mann og barn, men saken er den at når de legger seg sitter jeg og gråter.
Jeg VET det ikke er noe som nødvendigvis merkes så godt for to gutter på 2 og 3 år, men for meg er det faktisk sårt. Ungene lider ingen nød, men det føles vondt å ikke kunne gi dem hver sin gave i år. Jeg har i tillegg panikk for alle de jeg vet forventer (og ordet forvente i forbindelse med gaver er helt ille syns jeg) å få gaver av oss når vi ikke har mulighet til å ordne noenting til de.
Det er synd at julen som egentlig bør være en anledning for omtanke og kjærlighet heller skal handle om alle greiene man ønsker seg. Tidligere år har jeg brukt å lage en kurv med småkaker, hjemmelaget syltetøy, saft og evnt en liten flaske likør eller 2. Har også brukt å lage gavekort på assistanse folk kan ha bruk for, som snømåking, barnepass, handling av dagligvarer o.s.v men jeg har fått en kronisk sykdom som gjør at energien min i perioder er på sofanivå og akkurat nå er jeg nede i en skikkelig bølgedal og får ikke gjort noe som helst. Har til og med vondt av at jeg ikke får gitt sambo noe enda han er den første til å forstå hvorfor det er slik og at det bare ikke går.
Om 2 uker er dette over på godt og vondt... Har aldri grudd meg til jul før, men nå ser jeg hva de mener, de som sliter og faktisk har vondt av at julen kommer.
Jeg prøver å fokusere på her og nå istedenfor å tenke alt for mye over hvilken dato det er og hva som forventes av oss. Jeg bestemte meg for noen uker siden at jeg skulle skrive opp noen positive ting for hver dag så jeg skulle klare å legge merke til alt det gode som tross alt skjer.
I dag er disse tingene at de blide, gode småguttene mine ikke har hatt feber for første gang på snart 2 uker og at bilen min som havarerte for en tid tilbake endelig er ferdig reparert (med stor takk til en bekjent som bidro med skrapdeler).
Jeg tenker på alle ungene som får en jul med gaver, men også fyll og faenskap. Våre barn slipper i det minste den biten og jeg tenker at følelsen av trygghet er viktigere enn all verdens gaver. Resten får bli som det blir.
Beklager negativiteten, men har faktisk ingen å snakke med om dette, så å øse ut av seg anonymt på nett føles som en god idé akkurat nå. Håper det ikke gnager dere for ille.
Det har vært så mye mediaskriverier om folk som ikke har råd til ditten og datten nå i jula og jeg har tenkt "at folk orker å snakke om dette i media"... "At de tør....at de vil..."... men kanskje det ikke er så dumt... kanskje det er greit at det kommer litt mer fokus på alt presset i forbindelse med jul. Kanskje julen bør bevege seg over fra det materielle og mer tilbake mot følelsesmessige verdier og opplevelser.
Vi har det nemlig slik i år (pga en liten haug med bilreparasjoner som tilsammen kostet oss alle sparepenger og enda litt til) at vi ikke har råd til jul. Jeg forsøker å holde hodet høyt hevet og prøver å gjøre noe positivt ut av det for å gjøre ting lettere for mann og barn, men saken er den at når de legger seg sitter jeg og gråter.
Jeg VET det ikke er noe som nødvendigvis merkes så godt for to gutter på 2 og 3 år, men for meg er det faktisk sårt. Ungene lider ingen nød, men det føles vondt å ikke kunne gi dem hver sin gave i år. Jeg har i tillegg panikk for alle de jeg vet forventer (og ordet forvente i forbindelse med gaver er helt ille syns jeg) å få gaver av oss når vi ikke har mulighet til å ordne noenting til de.
Det er synd at julen som egentlig bør være en anledning for omtanke og kjærlighet heller skal handle om alle greiene man ønsker seg. Tidligere år har jeg brukt å lage en kurv med småkaker, hjemmelaget syltetøy, saft og evnt en liten flaske likør eller 2. Har også brukt å lage gavekort på assistanse folk kan ha bruk for, som snømåking, barnepass, handling av dagligvarer o.s.v men jeg har fått en kronisk sykdom som gjør at energien min i perioder er på sofanivå og akkurat nå er jeg nede i en skikkelig bølgedal og får ikke gjort noe som helst. Har til og med vondt av at jeg ikke får gitt sambo noe enda han er den første til å forstå hvorfor det er slik og at det bare ikke går.
Om 2 uker er dette over på godt og vondt... Har aldri grudd meg til jul før, men nå ser jeg hva de mener, de som sliter og faktisk har vondt av at julen kommer.
Jeg prøver å fokusere på her og nå istedenfor å tenke alt for mye over hvilken dato det er og hva som forventes av oss. Jeg bestemte meg for noen uker siden at jeg skulle skrive opp noen positive ting for hver dag så jeg skulle klare å legge merke til alt det gode som tross alt skjer.
I dag er disse tingene at de blide, gode småguttene mine ikke har hatt feber for første gang på snart 2 uker og at bilen min som havarerte for en tid tilbake endelig er ferdig reparert (med stor takk til en bekjent som bidro med skrapdeler).
Jeg tenker på alle ungene som får en jul med gaver, men også fyll og faenskap. Våre barn slipper i det minste den biten og jeg tenker at følelsen av trygghet er viktigere enn all verdens gaver. Resten får bli som det blir.
Beklager negativiteten, men har faktisk ingen å snakke med om dette, så å øse ut av seg anonymt på nett føles som en god idé akkurat nå. Håper det ikke gnager dere for ille.
). 
