Mistet i uke 14

H

HEBA

Blir kjent med forumet
Var gravid i uke 14 da jeg rett før forje helg fikk små menssmerter og blødninger. Men, var så lite at jeg fikk gjennomført dagene som vanlig, men smertene kom og gikk, var verst om natta, fikk ikke sove på flere timer. Men, ble bedre utover dagen. Søndagen virka alt mye bedre, men utover kvelden ble det verre, store smerter, og blødninga økte. Da ringte vi legevakta, og de ba hos komme. Da vi kom dit var jeg verre, og jeg ble sendt i ambulanse til sykehuset. Der kom jeg rett til ultralyd, og vi fikk den beskjeden vi frykta. Fosteret var dødt, hadde slutta og vokst i uke 11. Det var bare så veldig trist og få den beskjeden, selv om jeg frykta det.
 
Jeg ble lagt inn på sykehuset til neste dag, for og se om fosteret ville komme ut, eller om jeg måtte ha utskraping. Det ble utskraping, noe jeg synes var no skumle greier, for jeg har egentlig veldig skrekk for sprøyter og stikk, og jeg måtte i narkose. Men, det gikk heldigvis greitt, og uttpå kvelden var jeg ferdig og fikk reise hjem.
 
Nå er det litt over en uke siden, og jeg har starta i 50% jobb denne uka, hadde akkurat innformert jobben rett før det skjedde så alle visste det. Men, merker det det var rart og komme tilbake, og det er vanskelig og konsentrere seg på jobben. Så mye andre tanker i hodet. Men, skal prøve jobbe fullt fra neste uke.
 
Vi har bestemt oss, og har så lyst til og prøve igjen, men alt føles så skummelt nå, tenker så mye på at det skal skje det samme igjen. Så blir redd for og prøve på nytt også, kommer til og følge veldig nøye med neste gang i hvert fall.
 
Huff, så forferdelig trist å høre... Jeg mistet selv i uke 10- og vet hvordan du har det nå...
 
Jeg fikk også utskrapning- dagen etter at fosteret døde. (jeg var på innvendig UL søndagen og da levde fosteret, tirsdagskvelden spydde jeg opp middagen og skjønte at noe var galt, og onsdag fikk jeg vite at det var dødt og at jeg skulle ha utskrapning). Dette skjedde i august, så jeg har hatt tid til å bearbeide det, men det har ikke vært lett... Snarere tvert imot. Nå går det bedre, og jeg er klar for å prøve igjen.
 
Det rådet jeg kan gi til deg er at; ikke steng det inne det som har skjedd, ikke hold det for deg selv. Snakk med mannen din og venner du stoler på hvordan du har det, og følelser du har.. jeg stengte alt inne, og det var vanskelig på hjemmefronten. Fra den dagen jeg åpnet med skikkelig for mannen min så har alt gått mye bedre!
 
Jeg skjønner veldig godt det at du er redd for å miste igjen, det er jeg også. Jeg trodde aldri det kunne skje med meg, fikk sjokk da det skjedde.
Hvis det er noen trøst så er vi jo laget sånn at kroppen ordner opp i det som ikke er levedyktig, og det skal vi jo egentlig være glad for...
 
Sender deg en kjempeklem i denne vanskelige tiden [:)]
 
Hei. Tusen takk for all støtte...
 
Uff, er så trist og høre at det må skje med så mange. Skjønner så utrolig godt åssen dere har det, og føler med dere.
 
I dag var jeg hos jordmor, det skulle vært en kontroll, men fikk komme til samtale i stedet. Snakke om det som har skjedd. og det var litt godt. Fikk fortalt om redselen for og bli gravid igjen, og hu ba meg ta kontakt med en gang neste gang, så jeg kunne få tidligre kontroller. Det er jeg veldig glad for, for kommer til og bli veldig nervøs. Men, er godt og høre at det går bra for så mange etter og ha opplevd det samme, det gir et lite håp om at det kan gå bra til slutt. Men, er så skummelt for det.
 
Skal egentlig starte full jobb neste uke, men etter å ha prata med jordmor og jobben, vurderer jeg om jeg må ta 50% en uke til, for blir veldig sliten av halv dag, masse tanker surrer i hodet mitt, og sliter med og sove, så føler at jeg ikke orker full dag ennå. Åssen var det for dere? Jobba dere fullt igjen fort?
 
Men, ønsker dere alle lykke til, og håper vi alle klarer det neste gang, for ingen fortjener og oppleve dette.
 
Sender dere alle en stor klem.
 
 
 
 
Jeg var fult sykemeldt i syv uker etter at vi mistet i uke 18+4.
 
Sender deg en trøsteklem. ja, det er viktig å få satt ord på følelsene sine og betro seg til noen man stoler på. Jeg vet ikke hvordan du har det,men kan tenke meg hvordan ,siden jeg har opplevd dette selv da jeg for noen år tilbake mistet i uke 13; var da på sommer ferie; aborterte  på wc på en campingplass og måtte oppsøke legevakt på en fremmed plass, ble lagt inn på nærmeste sykehus for utskraping neste dag. har aldri følt meg så alene som den gangen. har ikke nevnt dette for andre enn min søster og faren til "barnet". godt å få sagt dette her.
 
ØNSKER DEG ALT GODT OG LYKKE TIL MED PRØVINGA ,NÅR DU ER KALR FOR DET.
 
DET ER OGSÅ VIKTIG SOM EN ANNEN SA: KROPPEN ORDNER OPP, KVITTER SEG MED DET SOM IKKE ER FRISKT OG DET SKAL VI VÆRE GLADE FOR.
 
Tusen takk for støtte igjen. Ble en uke til på 50% sykmelding, følte meg rett og slett ikke klar for og jobbe noe mer. Jeg har egentlig ikke eller så veldig lyst til og jobbe ennå, tenker så mye på alt annet, men andre mener jeg bør komme meg ut. Men, går greitt nok den tida jeg er ute da, selv om jeg blir veldig sliten, og ikke orker så lenge.
 
Klem. 
 
Jeg skjønner deg veldig godt. Uff, er ikke lett og føle det sånn, er helt enig med deg, blir jo bare verre når andre forventer mer enn man orker og føler for og gjøre selv.
 
Føler at jeg ''nesten'' blir pressa til og jobbe fullt, unntatt fra de andre på jobben, de skjønner meg og støtter meg. For føler selv jeg har mer enn nok med 50%. Ellers virker det som de mener jeg bare skal glemme alt, jobbe og gjøre alt som vanlig, men jeg klarer det bare rett og slett ikke. Men neste uke må jeg nok jobbe fullt, for får dårlig samvittighet av og ikke gjøre det. Jeg jobber halve dager hver dag nå som jeg har 50%.
 
Klem
 
Tusen takk for tanker.
 
Ja, i dag, har jeg jobba min siste halvdag, neste uke skal jeg jobbe full, håper bare jeg klarer, for føler med enda ikke klar. Er så enig meg deg der, T.W.. Det gjelder jo oss selv også, detta, når vi ikke orker og være på jobb, så orker vi jo ikke. Men, blir bare så vanskelig, når det går utover samvittigheten å være sykmeldt. Uff, ikke lett det, for virker som det er forventa alt bare skal glemmes. Men, har jo ikke gått 3 uker engang, så det føles alt for tidlig og bare skulle ''glemme det'', trur aldri det er mulig og glemme det helt eller. Og, legen min, sa akkurat det samme som din, ''du må jo komme deg ut, du kan jo ikke bare sitte inne''
 
Uff, bare ikke så veldig lett det. Jeg er eller ikke så veldig til stede alltid, merker jeg blir fort sliten og ukonsentreret, og bare tenker på andre ting.
 
Masse klemmer fra meg.
 
 
 
Tusen takk for all støtten, er så glad for at jeg har dere og snakke med, for blir så godt forstått her.
 
Ja, nå sitter jeg her, i morra er det visst full jobb, og jeg bare sitter og tenker på åssen jeg skal klare og komme meg igjennom. Vet bare ikke åssen det går. Kan godt hende jeg prøver å gå til legen igjen, og få mer sykmelding, men tør snart ikke gå dit flere ganger, vet jo han mener jeg bør jobbe. Så uff, for bare prøve, og se, om jeg klarer. Jobber også et sted der det er mange som går rundt med barnevonger, og jeg hører masse barnegråt o.s.v, og jeg reagerer jo på alt. Så da blir jeg ekstra ukonsentrert. Føler også at situasjonen er sånn nå, at jeg egentlig ikke orker og tenke på at jeg må gå på jobben, får har nok annet oppi hodet, så det blir bare slitsomt. Har også veldig opp/ned dager. De bra dagene kan jeg gjerne gå ut en tur og gjøre litt småting og være sammen med andre, mens de tunge dagene orker jeg nesten ingenting. Er veldig forskjellig det. I dag orker jeg ikke så veldig mye, for alle tankene går på at i morra er det menninga jeg skal jobbe og leve vanlig igjen, og alt skal visst være glemt. Og, det er det jo ikke.
 
Uff, ja, ble visst litt langt detta, satt bare og skrev det jeg tenkte. Men, tusen takk igjen for all støtte, godt å ha dere og snakke med.
 
Masse klemmer fra meg.
 
Hei igjen...
 
Åssen går det med dere alle nå? Tusen takk for siste meldinger...
 
Lenge siden jeg har vært her nå, men etter at jeg starta jobbe igjen ble det nok for meg en stund, at jeg ikke orka så mye mer når jeg kom hjem, men tar sjansen på og skrive litt igjen nå. På begynnelsen og fram til jul var jeg veldig prega av alt som hadde skjedd, bare sliten etter jobb, og hadde vanskelig med konsentrasjonen på jobb. Det ble noe bedre etter juleferien, da fikk jeg hvilt og slappa av litt, men får fremdelles mange tunge stunder. Spesielt når jeg er veldig sliten.
 
Ellers lurer jeg på om noen vet om mensen kan bli ustabil etter en SA og utskaping? Fikk mensen for 6 uker siden, helt uten menssmerter, som jeg har pleid og ha mye av før. Og, etter det har den ikke dukka opp igjen, den har pleid og være veldig stabil (4 uker mellom hver gang). Tenker tanken på at jeg kan være gravid igjen, men tør bare ikke og ta test. For kjenner ingen tegn på at jeg skulle være gravid ellers. Og, resultatet vil jeg helst ikke ha uansett, merker jeg, for blir livredd hvis jeg er gravid, og skuffa hvis jeg ikke er det. Så vet ikke helt hva jeg gjør ennå, når jeg tar sjansen på og ta en test.
 
Men, ønsker dere alle fortsatt lykke til...
 
Klem fra meg...
 
 
 
 
 
 
 
Det hørtes ikke ut som en lett situasjon.. Jeg vet hvordan du har det, jeg har vært der selv...
 
Du må jo nesten bare ta en test da, kan jo hende mensen er ustabil pga det psykiske og det du føler nå. Ikke uvanlig det.
 
Min mens endret seg fra 4 til 5-ukers syklus etter utskrapningen, og sist nå kom den 2 dager før tiden igjen.. Så min er også veldig ustabil for øyeblikket.
 
Ikke lett å ha det sånn som du har det, sender deg en stor trøsteklem og håper det går bedre snart...
 
Tusen takk for svaret...
 
Har bestilt en test nå, så for jeg prøve ta den når den kommer. Hvis jeg tør. Uff, blir jo redd for og bli gravid igjen, etter det som skjedde, trur det samme skal skje igjen.
 
Masse klemmer til deg også.
 
Tusen takk for svaret... Så kan godt hende at mensen er ustabil?, men kan også være at jeg er gravid igjen?
 
Har fremdelles ikke fått mensen, nå er det 2 dager til den går over for 2 gang, så har skaffa meg en test jeg har bestemt meg for og ta hvis den ikke kommer nå eller. Det blir veldig skummelt og spennende i så fall... Vet ikke helt hva jeg håper på?...
 
Masse klemmer til dere alle...
 
 
 
Heisann...
 
I dag tok jeg sjansen på og ta en ny test, skal til lege for 3 gang etter og ha vært syk i 4 uker, så tenkte det var greitt og vite. Har også følt meg kvalm den siste uka. Så tenkte, nå for jeg bare ta en, og den var positiv.
 
Å hjelp, føltes skikkelig skummelt det, blir litt redd av det.  Skal være ca 8 og halv uke på vei, i følge siste mensen. Men, er så redd det ikke skal gå bra.
 
Klem
 
 
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp