i 2013 begynte vår historie for alvor.
Etter en lang tid med utredninger, prøving og testing, ble det fastslått at vi var nødt for å få hjelp om vi skule få vårt første barn til verden.
Da vi selv følte vi hadde kjempet i noe som føltes som hele evigheten, bestemte vi oss for at resten av veien videre skulle gjennomføres privat.
Vi ble tatt imot på en måte jeg aldri kommer til å glemme. Med varme,omtanke og gode ord. Ikke minst en lovnad om at de ikke ville gi slipp på oss før vi hadde får førstefødte i armene.
Jeg husker enda jeg fikk en god klem av operasjonssykepleieren der, fordi jeg bare ikke klarte å slutte og gråte. Vi ble sett og hørt. VI ble sett og hørt. etter flere år! De hadde troen på OSS.
De holdt ord om at de ikke skulle slippe oss før vi fikk den magiske positive testen i hånden og ikke så lenge etterpå lyste det to rosa streker mot oss etter vellykket ICSI forsøk hvor ett perfekt egg hadde blitt satt inn.
Lykken var total og i uke 39 kom vår lille frøken ut og møtte oss for aller første gang!
Nå har hun snart rukket å bli 2 år, sjarmerende og med mange egne meninger, full av humor,vilje og livsglede!
Jeg og mannen bestemte oss for å slutte på prevansjon i oktober.
Jeg har en tendens til å bli litt utafor/hormonell og *kremt* ikke så hyggelig å ha med å gjøre i enkelte perioder når jeg går på disse medisinene.
vi konkluderte begge med at her kom det aldri i verden til å skje noe uansett, så det burde vi hvertfall ikke tenke på.
vel...
8 uker etter siste p pille, nærmere bestemt Julaften, våknet jeg med en rar følelse i magen.
Omgangsyken? NÅ?? PÅ JULAFTEN?
jeg krøp sammen under dyna, drakk ett glass vann og håpet det skulle snu til jeg våknet igjen.
Formen var litt bedre utpå dagen og både middagen og resten av kvelden ble tilbragtmed en omtrent ok form.
Dagen etter var det likt, og jeg priset meg lykkelig for at denne omgangsyken ikke brøt ut før dagen etter jul i det minste.
Men nei...
Det hang bare i en slik uggen følelse denne dagen også.
Og slik fortsatte det i økende grad helt til jeg skulle jobbe nattevaktet i forbindelse med nyttår.
Natt til lille nyttårsaften måtte jeg løpe 3 ganger på badet.
Sta og fast bestemt på at jeg også måtte komme på jobb natt til 1 nyttårsdag så ble det helt likt som forrige natt. Løpe på to og prøve å smile til pasientene og kollegaene som om alt var i skjønneste orden.
Det var først utpå morgenkvisten da jeg skulle gjøre en rutinegreie på jobb og det svartnet for meg, jeg innså at nå måtte jeg komme meg til legen selv for å se hva i alle dager det var.
Kom til meg selv hengende over en benk med to kollegaer på siden av meg og streng beskjed om å legge meg ned ettpar timer på jobb før jeg fikk noen til å hente meg.
Ikke helt høy i hatten der om jeg kan si det selv.
Velvel, istedenfor å reise hjem så reiste jeg rett ned på det lokale shoppingsenteret for å handle en graviditetstest.
Jeg viste at legen kom til å spørre om jeg var gravid, og da skulle jeg bare avkrefte med en gang at det hadde jeg sjekket og det var jeg ikke...
Inn på doen på kjøpesenteret, kastet av meg jakke og veske og tisset på testen.
På med beskyttelseshetten også slo det meg at jeg hadde slengt jakken på gulvet inne på ett offentlig toalett.
i panikk tømte jeg omtrent hele spritdispenseren på jakken,før jeg innså at det nå ble enda verre og at jakken jo stinket sprit.
Ned i vesken med jakka og ide jeg var på vei ut av doen så innså jeg at jeg kanskje burde slenge en titt på testen og kaste den før jeg gikk.
Der lyste det mot meg som julekulene på julaften.
To helt identiske skarpe rosa streker.
Jeg måtte sette meg ned og tårene rart.
Hæ? what? gravid? jeg? nå? hvordan har det gått?
Jeg fikk tilslutt fomlet meg ut og ringt mannen, før jeg innså at jeg burde komme meg ut i bilen i en fart og ikke gå å gråte på shoppingseneter. (noen som sa sjokk??)
Vel ute i bilen fikk jeg fortalt nyheten og han ble kjempe glad! "Hææ?? Atu, har vi klart det helt selv??" var hans første reaksjon med glede i stemmen.
Etter det snakket vi en stund før jeg kom på at jeg måtte inn og kjøpe folsyre.
Det ble mye prat den kvelden, og litt og litt roet vi oss ned og kjente på en enorm glede.
Tenk å være så heldige.
Først får vi vår første mirakeljente via assistert befruktning, også mot alle ods så kommer det en kriger til og kjemper seg vei forann alt og all. Enda en liten mirakelbaby <3
Nå gleder vi oss stort til veien videre og hva denne babyen har og vise oss
Håper du har klart å følge med så langt, jeg gleder meg til å henge her inne frem til september
Etter en lang tid med utredninger, prøving og testing, ble det fastslått at vi var nødt for å få hjelp om vi skule få vårt første barn til verden.
Da vi selv følte vi hadde kjempet i noe som føltes som hele evigheten, bestemte vi oss for at resten av veien videre skulle gjennomføres privat.
Vi ble tatt imot på en måte jeg aldri kommer til å glemme. Med varme,omtanke og gode ord. Ikke minst en lovnad om at de ikke ville gi slipp på oss før vi hadde får førstefødte i armene.
Jeg husker enda jeg fikk en god klem av operasjonssykepleieren der, fordi jeg bare ikke klarte å slutte og gråte. Vi ble sett og hørt. VI ble sett og hørt. etter flere år! De hadde troen på OSS.
De holdt ord om at de ikke skulle slippe oss før vi fikk den magiske positive testen i hånden og ikke så lenge etterpå lyste det to rosa streker mot oss etter vellykket ICSI forsøk hvor ett perfekt egg hadde blitt satt inn.
Lykken var total og i uke 39 kom vår lille frøken ut og møtte oss for aller første gang!
Nå har hun snart rukket å bli 2 år, sjarmerende og med mange egne meninger, full av humor,vilje og livsglede!
Jeg og mannen bestemte oss for å slutte på prevansjon i oktober.
Jeg har en tendens til å bli litt utafor/hormonell og *kremt* ikke så hyggelig å ha med å gjøre i enkelte perioder når jeg går på disse medisinene.
vi konkluderte begge med at her kom det aldri i verden til å skje noe uansett, så det burde vi hvertfall ikke tenke på.
vel...
8 uker etter siste p pille, nærmere bestemt Julaften, våknet jeg med en rar følelse i magen.
Omgangsyken? NÅ?? PÅ JULAFTEN?
jeg krøp sammen under dyna, drakk ett glass vann og håpet det skulle snu til jeg våknet igjen.
Formen var litt bedre utpå dagen og både middagen og resten av kvelden ble tilbragtmed en omtrent ok form.
Dagen etter var det likt, og jeg priset meg lykkelig for at denne omgangsyken ikke brøt ut før dagen etter jul i det minste.
Men nei...
Det hang bare i en slik uggen følelse denne dagen også.
Og slik fortsatte det i økende grad helt til jeg skulle jobbe nattevaktet i forbindelse med nyttår.
Natt til lille nyttårsaften måtte jeg løpe 3 ganger på badet.
Sta og fast bestemt på at jeg også måtte komme på jobb natt til 1 nyttårsdag så ble det helt likt som forrige natt. Løpe på to og prøve å smile til pasientene og kollegaene som om alt var i skjønneste orden.
Det var først utpå morgenkvisten da jeg skulle gjøre en rutinegreie på jobb og det svartnet for meg, jeg innså at nå måtte jeg komme meg til legen selv for å se hva i alle dager det var.
Kom til meg selv hengende over en benk med to kollegaer på siden av meg og streng beskjed om å legge meg ned ettpar timer på jobb før jeg fikk noen til å hente meg.
Ikke helt høy i hatten der om jeg kan si det selv.
Velvel, istedenfor å reise hjem så reiste jeg rett ned på det lokale shoppingsenteret for å handle en graviditetstest.
Jeg viste at legen kom til å spørre om jeg var gravid, og da skulle jeg bare avkrefte med en gang at det hadde jeg sjekket og det var jeg ikke...
Inn på doen på kjøpesenteret, kastet av meg jakke og veske og tisset på testen.
På med beskyttelseshetten også slo det meg at jeg hadde slengt jakken på gulvet inne på ett offentlig toalett.
i panikk tømte jeg omtrent hele spritdispenseren på jakken,før jeg innså at det nå ble enda verre og at jakken jo stinket sprit.
Ned i vesken med jakka og ide jeg var på vei ut av doen så innså jeg at jeg kanskje burde slenge en titt på testen og kaste den før jeg gikk.
Der lyste det mot meg som julekulene på julaften.
To helt identiske skarpe rosa streker.
Jeg måtte sette meg ned og tårene rart.
Hæ? what? gravid? jeg? nå? hvordan har det gått?
Jeg fikk tilslutt fomlet meg ut og ringt mannen, før jeg innså at jeg burde komme meg ut i bilen i en fart og ikke gå å gråte på shoppingseneter. (noen som sa sjokk??)
Vel ute i bilen fikk jeg fortalt nyheten og han ble kjempe glad! "Hææ?? Atu, har vi klart det helt selv??" var hans første reaksjon med glede i stemmen.
Etter det snakket vi en stund før jeg kom på at jeg måtte inn og kjøpe folsyre.
Det ble mye prat den kvelden, og litt og litt roet vi oss ned og kjente på en enorm glede.
Tenk å være så heldige.
Først får vi vår første mirakeljente via assistert befruktning, også mot alle ods så kommer det en kriger til og kjemper seg vei forann alt og all. Enda en liten mirakelbaby <3
Nå gleder vi oss stort til veien videre og hva denne babyen har og vise oss
Håper du har klart å følge med så langt, jeg gleder meg til å henge her inne frem til september
