Min lille venn...

I

Iduna

Glad i forumet
Ønsker ikke å identifisere meg med dette forumet... vi som har mistet... Men vi har jo det. Og det jo godt at forumet finnes også. Da forsvinner ikke våre små helt liksom.


Vi har mistet vår lille venn. Fikk sjokket på UL på fredag. Hadde ikke fått noen forvarsel på at noe var galt. Så å se det lille hjertet som ikke slo var skrekkelig!

Nå jobber vi med å få dagene til å gå. Mannen er tilbake på jobb i dag, og jeg går sykemeldt. Prøver å aktivisere meg med noen små prosjekter, så i dag skal det bakes brød.
 
Det er tøft på alle måter når ein har mista men livet går videre og ein kan ikkje gå i hi,det vil ta på kroppen og vil ta lengre tid å bli gravid att,4 år sidan eg mista no og er fyrst no vårte gravid att,tør ikkje glede meg enno men den tida vil vel og komme,men den vesle vil alltid være med deg i dagane og åra framover,h*n føl med deg der oppe h*n sitter og ser ned på deg og tenker stollt..............der er min mamma....................:o)
 
Hei Iduna
 
Her i huset ble mannen sykemeldt i over to uker etter ultralyden jo! Men du har i hvert fall riktig innstilling - det er viktig å fylle dagene med noe. Etter at Milli ble født var det fremdeles sol og sommer, så da malte vi litt på huset og oljet terrassen, og vi har handlet og satt sammen ikea møbler, ryddet i rotet og laget nytt gjerde. Det hjelper veldig på, for da får man et lite "friminutt" fra tankene. Eller man får i hvert fall et annet fokus en liten stund. Så det skal du bare fortsette med. Ellers har det hjulpet meg masse å gå lange gode turer. Jeg vet ikke hvor du bor, men jeg bor ved sjøen og det å gå tur ut mot havet gir en egen ro inni meg. Og et par ganger har jeg stått på et svaberg og ropt i motvind "hvorfor!" og det kjennes også godt.
 
Vet du hvorfor det gikk som det gjorde med den lille din? Og vet du når det hadde skjedd?
 
Stor klem fra Maur
 
Mannen min vurderer fortsatt for og imot sykemelding... Men jeg tror det er godt for ham å jobbe. Han er ikke den som snakker for mye, men igjennom jobben sin møter han mange mennesker, og da får han fortalt om det som har skjedd - igjen og igjen. Så jobben blir litt sånn terapi for ham.

Selv orker jeg ikke engang tanken på å skulle gå på jobb igjen. Kan ikke se for meg at jeg noengang skal tilbake, men det kommer vel når jeg er klar for det.


Vi skal tilbake på sykehuset til kontroll neste uke. Da håper vi å få noen svar på hvorfor dette endte slik... Foreløpig vet vi ikke så veldig mye...
 
Det er ikke alltid så enkelt... vi mistet vår lille spire for snart tre uker siden, og det er fremdeles veldig tungt. Men vi holder nå motet oppe ..
 
Kan jeg spørre hvor langt du var på vei ?..
 
Var 18uker og 4dager på vei. Begynte å nærme oss halvveis. Vi hadde ikke noen indikasjoner på at noe var galt, så sjokket på UL var enormt.

Så trist at dere har mistet også. Hvor langt var du på vei?
 
Kjære Iduna, jeg håper det går bedre med dere etter hvert. Jeg vet ikke hva jeg skal skrive, men jeg har tenkt en del på deg. Vi hadde jo termin nesten samtidig. Vil bare gi deg en klem jeg.  Ta vare på dere selv og ta tiden til hjelp.
 
Eden fra februarforumet.
 
TAkk Eden.

Dagene rusler og går. Noen ganger går det rimelig greit med oss. Andre dager er bare forferdelige.
Tror ikke helt at jeg fatter at det bare er en uke siden... føles som et helt år, minst!
 
Nå er det akkurat en uke siden UL. Og siden jeg måtte svelge de tablettene...
 
Det er trist lenge etter!!!!
Mistet 22 uk på vei, jeg fikk vell noe forvarsel, men klamret meg til håpet...
Jeg sørger ennå...
jeg bruker tiden min til de jeg har, og prøver å fokusere videre og håper på en ny sjanse...
Min menn var hjemme i to uker etter vi mistet, det var utrolig godt å ha en som bare aktiviserte meg, som "lufta" meg inni mellom...
Lykke til!
Mange trøste klemmer fra meg.
 
I dag har vi hatt en koselig dag... med familiebesøk.

Men så ble kvelden så trist. Det er så sårt å tenke på at du ikke fikk leve...
 
[:(] Utrolig trist
 
Huff så trist då[:(]
 
I dag skal jeg på etterkontroll på sykehuset.

Og jeg gruer meg.

Jeg er nervøs for at de har funnet noe... at det var noe med meg som gjorde at dette skjedde. Jeg vet jo at jeg ikke skal anklage meg selv, men det blir ikke så lett hvis jeg har hatt en infeksjon for eksempel...
På den andre side er jeg nervøs for at de IKKE har funnet noe. Jeg vil jo egentlig vite hvorfor vi mistet vår lille venn.


Og så venter jeg på mensen. Vi vil gjerne at våre nå tre barn skal få en lillebror eller lillesøster.
 
Tenker på deg!
Jeg gruet meg masse til etterkontrollen.
Og når vi kom der i fra var jeg lettere til sins...
 
Ingen ting er din feil, og det skal du altid huske, du handler stortsett i god tro.
Og da er det ikke mye mere å gjøre..
Håpe det gikk greit for deg, og at de ikke var vonde mot deg! (som jeg ikke tror de var)
store klemmer fra meg
 
Hvordan gikk det Iduna? Vi skal neste torsdag og jeg gruer meg veldig selv om de sa at de ikke trodde det skulle komme noe nytt fram da. Men det er den endelige dommen med resultater fra både fostervannsprøve og obduksjon, så jeg er veldig spent og nervøs. Håper du sånn som Grokka klarer å få mer ro inni deg etterpå. Og det var IKKE din FEIL Iduna. Husk det. Uansett - du gjorde jo ikke noe bevisst som kunne skade småen din!
 
Stor klem fra Maur
 
Det var grusomt å komme inn på poliklinikken. Begynte å gråte med det samme vi kom inn... alt kom tilbake til meg.

Men det gjorde godt å snakke med gynekologen. De hadde ikke funnet svar på hvorfor dette skjedde. Det var ikke noe synlig galt. Og det var iallefall ikke noe ved meg... Så sånn sett kunne jeg gå litt lettere derifra. Og det finnes ingen medisinske grunner for å vente med nestemann, og det var jo det svaret vi ønsket oss på akkurat det spørsmålet.


Jeg har fått forlenget sykemelding, så nå er jeg sykemeldt de kommende tre ukene også. Og skulle jeg behøve mer, så kan jeg bare ringe inn, og så skriver de den ut for meg.


Vi tenner lys for deg hver kveld lillevenn...
Og samtidig så øver vi oss på å se fremover...
 
To uker siden nå...
 
Var ikke noe skulmmelt det vell??!!
Men vet at alt kommer tlbake som et sjokk...
Det vil komme tlbake med jevne mellomrom, og for meg vart det lettere for hver gang...
Det er fremdeles hart for meg å se gravide og savnet etter min lille i magen er fremdeles sterk, men det er som om jeg har blitt mere fortrolig med det, og at sorgen etter den vi mistet vil altid være der...
Forsøka går jo videre, og for hver neg test jeg har hadt har det vært som et slag i magan...
Jeg håper du slipper å gå for lenge å vente på en ny positiv test.
Lykke til da vennen!
mange trøste klemmer fra meg!
 
 
Har akkurat avbestilt timen for det som skulle vært den neste svangerskapskontrollen. Merkelig hvor vanskelig det var... Eller kanskje ikke.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp