Michelling
Forelsket i forumet
Det hele startet da vannet gikk kvart over 5 på morgenen. Jeg våknet opp av en følelse av at jeg hadde tisset på meg. Siden jeg ikke kjente smerter la jeg meg til å sove igjen. Jeg klarte ikke sovne, lå bare i senga og kjente på hvor sulten jeg faktisk var. Ved siden av meg lå samboeren og snorket. Etter en liten stund og hyppig dobesøk fortalte jeg at enten var vannet gått eller så hadde jeg tissa på meg. «Skal vi ringe føden?» sa han i halvvsøvne. «Vi ringer etterpå, det er ikke noe stress enda». Halv 8 ringte jeg. Da hadde jeg både dusja og spist frokost.
Da vi kom til føden var klokka cirka halv 9 og jeg hadde begynt å kjenne rier. De var ikke særlig kraftige, men jeg merket at de var der. Vel inne på avdelingen ble vi godt tatt i mot og det ble målt styrke i riene og babyens aktivitet. Da dette var ferdig hadde jeg 3 cm åpning. Vi fikk derfor mulighet til å reise hjem igjen hvis vi ønsket. Det var nemlig ikke ledig enerom. VI bestemte oss derfor for å reise hjem. På veien hjem stoppet vi på butikken for å kjøpe litt godis. For vi tenkte at det ikke ble noe før seint på kvelden. Der tok vi sannelig feil! Jeg ringte mamma for å fortelle at alt stod bra til og at hun kom til å bli bestemor den dagen. Helt plutselig ble riene mer og mer intense. Telefon samtalen med mamma skulle jeg gjerne likt å hørt på nytt. Den gikk nemlig slik: «Vent litt… Pust-pust, hva var det du sa?» Det var nå 3 minutter mellom hver rie og det begynte å bli ganske så vondt. Vi hadde ikke annet valg enn å reise tilbake til sykehuset.
På sykehuset ble jeg målt og hadde 7 cm åpning cirka en halvtime etter at vi dro fra sykehuset. Vi ble plassert på en av fødestuene og ventet på at fødselen skulle starte. Av smerte kjente jeg det mest i lårene. Det gjorde så vondt at jeg ikke klarte å gjøre annet enn å sitte mens riene pågikk. Da jordmoren sa at mini snart var på vei ut kjente jeg en voldsom følelse av panikk! Jeg var absolutt ikke klar til å bli mor! Greit nok jeg hadde vært ekstremt lei de siste ukene før fødselen, men alikevel. Etter en liten stund fikk jeg et voldsomt trykkepress. Denne følelsen var utrolig merkelig. Det føltes ut som om det hang ett blytungt lodd mellom bena mine.
Etter uttallige press var endelig lillemann ute. En frisk og sunn gutt. Han kom til verden 13:46. Cirka 5 timer etter at vi kom på føden. Jeg er utrolig stolt over at jeg klarte meg såpass bra, kun med hjelp av paracett og varmeomslag på de vonde lårene mine. Det er utrolig hvor fort man glemmer smertene. Hadde ikke vondt en eneste plass etter fødselen. Følte jeg kunne besteget Mount Everest rett etterpå ;-)
Jeg føder gjerne igjen. Men ikke helt med en gang. Lillemann får bli enebarn enn så lenge.
Da vi kom til føden var klokka cirka halv 9 og jeg hadde begynt å kjenne rier. De var ikke særlig kraftige, men jeg merket at de var der. Vel inne på avdelingen ble vi godt tatt i mot og det ble målt styrke i riene og babyens aktivitet. Da dette var ferdig hadde jeg 3 cm åpning. Vi fikk derfor mulighet til å reise hjem igjen hvis vi ønsket. Det var nemlig ikke ledig enerom. VI bestemte oss derfor for å reise hjem. På veien hjem stoppet vi på butikken for å kjøpe litt godis. For vi tenkte at det ikke ble noe før seint på kvelden. Der tok vi sannelig feil! Jeg ringte mamma for å fortelle at alt stod bra til og at hun kom til å bli bestemor den dagen. Helt plutselig ble riene mer og mer intense. Telefon samtalen med mamma skulle jeg gjerne likt å hørt på nytt. Den gikk nemlig slik: «Vent litt… Pust-pust, hva var det du sa?» Det var nå 3 minutter mellom hver rie og det begynte å bli ganske så vondt. Vi hadde ikke annet valg enn å reise tilbake til sykehuset.
På sykehuset ble jeg målt og hadde 7 cm åpning cirka en halvtime etter at vi dro fra sykehuset. Vi ble plassert på en av fødestuene og ventet på at fødselen skulle starte. Av smerte kjente jeg det mest i lårene. Det gjorde så vondt at jeg ikke klarte å gjøre annet enn å sitte mens riene pågikk. Da jordmoren sa at mini snart var på vei ut kjente jeg en voldsom følelse av panikk! Jeg var absolutt ikke klar til å bli mor! Greit nok jeg hadde vært ekstremt lei de siste ukene før fødselen, men alikevel. Etter en liten stund fikk jeg et voldsomt trykkepress. Denne følelsen var utrolig merkelig. Det føltes ut som om det hang ett blytungt lodd mellom bena mine.
Etter uttallige press var endelig lillemann ute. En frisk og sunn gutt. Han kom til verden 13:46. Cirka 5 timer etter at vi kom på føden. Jeg er utrolig stolt over at jeg klarte meg såpass bra, kun med hjelp av paracett og varmeomslag på de vonde lårene mine. Det er utrolig hvor fort man glemmer smertene. Hadde ikke vondt en eneste plass etter fødselen. Følte jeg kunne besteget Mount Everest rett etterpå ;-)
Jeg føder gjerne igjen. Men ikke helt med en gang. Lillemann får bli enebarn enn så lenge.
