Miyazaki
Førstegangsgravid
Dato født + Uke: 4. april 2015, uke 40+0
Termin: 7. april
Klokken: 16:41
Kjønn: jente
Vekt: 3 490 gram
Lengde: 51 cm
Hodeomkrets: 33 cm
Forløsningsmetode: vaginalt i sideleie
Smertelindring: badekar og masserende mann
Da var fødselen overstått!
Fødselen begynte uten forvarsel natt til lørdag, påskeaften. Ingen slimpropp, tegningsblødning, vannavgang eller maserier av noe slag i forkant. I 3-tiden begynte riene, ikke veldig sterke, men veldig regelmessige helt fra start. Jeg var overbevist om at det bare var maserier, siden jeg har hørt at det er vanlig på natten. Så jeg lot mannen sove, og pustet meg igjennom mens jeg lå i sengen. i 8-tiden vekket jeg ham, da begynte de å ta seg ganske opp i styrke. Mannen tok tiden og det var bare 3-4 minutter mellom hver ri. Jeg ringte sykehuset som sa jeg godt kunne bli hjemme en stund til, men at om jeg ville kunne jeg komme inn på en kontroll.
I 9.30-tiden klarte jeg ikke mer. Vi kom inn på sykehuset kl 10.30, jeg var fortsatt overbevist om at jeg ville bli sendt hjem igjen. Men jeg hadde da 4 cm åpning, så da fikk vi fødestue. Det første jeg gjorde var å hoppe i badekaret, som var fantastisk... i nøyaktig 5 min.. så ble det for varmt og jeg måtte ut igjen
Jeg hadde vel egentlig bestemt meg for at fødsel uten smertelindring var noe som måtte prøves. Og jeg syntes det gikk veldig greit helt frem til 14.30 ca. Da var riene veldig heftige. Vannet hadde fortsatt ikke gått, og det presset veldig i hele bekkenet.
Kl 15 var det vaktskifte, og jordmor ble byttet ut med jordfar. Jeg hadde da 7-8 cm åpning. Jeg ville så gjerne at vannet skulle gå. Eneste stillingen jeg ville være i var på huk på gulvet. Og jeg tissa på gulvet, og trodde det var vannet. Men det var det jo ikke. Men like etter kom vannet i skikkelig splash utover hele gulvet. Pressriene begynte da for alvor. Og jeg fikk virkelig oppleve den såkalte overgangfasen, hvor jeg bare ville pakke tingene mine og droppe hele fødselen. Jeg ville rett og slett ikke ha den ungen ut gjennom der den jo kommer ut. Og jeg var overbevist om at det ikke kom til å gå. Og det var det jeg hadde gruet meg mest til hele svangerskapet også.
Jordfar ville ha meg på rygg i senga. Men det nektet jeg. Jeg prøvde å presse på knærne i senga. Men jeg må bare innrømme at viljestyrken til å få henne ut på egen hånd bare ikke var der. Jordfar klarte å overtale meg til å legge meg på siden tilslutt. Og en dame kom og holdt opp beinet mitt. Jeg var ganske rasende på jordfar, som for å hindre rifter kjørte fingrene opp i rompa på meg og inn i fødselskanalen, det gjorde jo ikke smertene mindre akkurat. Men jeg fikk henne ut tilslutt. Utdrivningsfasen varte i 45 min fikk jeg vite etterpå.
Det var helt fantastisk å få henne ut, og så opp på brystet! <3 Jeg var først litt skuffet over meg selv fordi jeg følte på at jeg hadde mistet kontrollen så veldig. Bannet og gapte, tisset på gulvet og vært helt bajas. Men jeg fikk sagt litt unnskyld til jordfar etterpå, som fortalte at han både hadde blitt slått og bitt tidligere, så så ille hadde jeg ikke vært Første jordmor kom ned på barsel dagen etterpå, som var veldig hyggelig. Hun var litt lei seg for at jeg måtte bytte midt i den kritiske fasen.
Nå er jeg bare takknemlig for å ha hatt en så fin fødsel, uten komplikasjoner og med en frisk, fantastisk datter som resultat. Både jeg og mannen er helt forelsket i det lille nurket vårt. <3
Man prøver å forberede seg på den verste smerten man kan ha. Men man klarer bare ikke å forestille seg det. Samtidig så glemmer man heldigvis fort. Dagen etter hadde jeg allerede fått det mye på avstand, og er stolt og glad over å ha fått det til. Jeg kan til og med tenke meg å gjøre det igjen.. om en stund
Termin: 7. april
Klokken: 16:41
Kjønn: jente
Vekt: 3 490 gram
Lengde: 51 cm
Hodeomkrets: 33 cm
Forløsningsmetode: vaginalt i sideleie
Smertelindring: badekar og masserende mann
Da var fødselen overstått!
Fødselen begynte uten forvarsel natt til lørdag, påskeaften. Ingen slimpropp, tegningsblødning, vannavgang eller maserier av noe slag i forkant. I 3-tiden begynte riene, ikke veldig sterke, men veldig regelmessige helt fra start. Jeg var overbevist om at det bare var maserier, siden jeg har hørt at det er vanlig på natten. Så jeg lot mannen sove, og pustet meg igjennom mens jeg lå i sengen. i 8-tiden vekket jeg ham, da begynte de å ta seg ganske opp i styrke. Mannen tok tiden og det var bare 3-4 minutter mellom hver ri. Jeg ringte sykehuset som sa jeg godt kunne bli hjemme en stund til, men at om jeg ville kunne jeg komme inn på en kontroll.
I 9.30-tiden klarte jeg ikke mer. Vi kom inn på sykehuset kl 10.30, jeg var fortsatt overbevist om at jeg ville bli sendt hjem igjen. Men jeg hadde da 4 cm åpning, så da fikk vi fødestue. Det første jeg gjorde var å hoppe i badekaret, som var fantastisk... i nøyaktig 5 min.. så ble det for varmt og jeg måtte ut igjen
Jeg hadde vel egentlig bestemt meg for at fødsel uten smertelindring var noe som måtte prøves. Og jeg syntes det gikk veldig greit helt frem til 14.30 ca. Da var riene veldig heftige. Vannet hadde fortsatt ikke gått, og det presset veldig i hele bekkenet.
Kl 15 var det vaktskifte, og jordmor ble byttet ut med jordfar. Jeg hadde da 7-8 cm åpning. Jeg ville så gjerne at vannet skulle gå. Eneste stillingen jeg ville være i var på huk på gulvet. Og jeg tissa på gulvet, og trodde det var vannet. Men det var det jo ikke. Men like etter kom vannet i skikkelig splash utover hele gulvet. Pressriene begynte da for alvor. Og jeg fikk virkelig oppleve den såkalte overgangfasen, hvor jeg bare ville pakke tingene mine og droppe hele fødselen. Jeg ville rett og slett ikke ha den ungen ut gjennom der den jo kommer ut. Og jeg var overbevist om at det ikke kom til å gå. Og det var det jeg hadde gruet meg mest til hele svangerskapet også.
Jordfar ville ha meg på rygg i senga. Men det nektet jeg. Jeg prøvde å presse på knærne i senga. Men jeg må bare innrømme at viljestyrken til å få henne ut på egen hånd bare ikke var der. Jordfar klarte å overtale meg til å legge meg på siden tilslutt. Og en dame kom og holdt opp beinet mitt. Jeg var ganske rasende på jordfar, som for å hindre rifter kjørte fingrene opp i rompa på meg og inn i fødselskanalen, det gjorde jo ikke smertene mindre akkurat. Men jeg fikk henne ut tilslutt. Utdrivningsfasen varte i 45 min fikk jeg vite etterpå.
Det var helt fantastisk å få henne ut, og så opp på brystet! <3 Jeg var først litt skuffet over meg selv fordi jeg følte på at jeg hadde mistet kontrollen så veldig. Bannet og gapte, tisset på gulvet og vært helt bajas. Men jeg fikk sagt litt unnskyld til jordfar etterpå, som fortalte at han både hadde blitt slått og bitt tidligere, så så ille hadde jeg ikke vært
Første jordmor kom ned på barsel dagen etterpå, som var veldig hyggelig. Hun var litt lei seg for at jeg måtte bytte midt i den kritiske fasen.Nå er jeg bare takknemlig for å ha hatt en så fin fødsel, uten komplikasjoner og med en frisk, fantastisk datter som resultat. Både jeg og mannen er helt forelsket i det lille nurket vårt. <3
Man prøver å forberede seg på den verste smerten man kan ha. Men man klarer bare ikke å forestille seg det. Samtidig så glemmer man heldigvis fort. Dagen etter hadde jeg allerede fått det mye på avstand, og er stolt og glad over å ha fått det til. Jeg kan til og med tenke meg å gjøre det igjen.. om en stund
