Hei! Nytt år og nye muligheter. Dette er året vi skal få hjelp til å få vår etterlengtede nr. 2 som vi har prøvd på siden oktober 2015.
Jeg er 33 år og det er mannen også.
Vi var heldig og fikk en gutt i 2011 som vi ikke rakk å prøve på en gang før vi fikk positiv test.
Så skulle vi vente med å få nr 2 til vi hadde kjøpt oss egen bolig og giftet oss. Vi kjøpte bolig i 2014 og giftet oss i 2015. Føler meg naiv som trodde vi bare kunne slutte på prevensjon og så bli gravid. Ble riktignok gravid i første PP i okt 2015, men mistet kort tid etter positiv test. Jeg var knust, men fattet nytt mot og begynte prøvingen igjen etter nyttår.
Under svangerskapet med vår sønn utviklet jeg kroniske betennelser i hofter og etterhvert også i skuldre som jeg har hatt siden. Dette påvirket nok også vår beslutning om å vente med neste barn samtidig som det gir oss og meg en ekstra utfordring i hverdagen med å ta hensyn til mine begrensninger og jeg må takle kroniske smerter uten at det går utover de andre to.
I 2016 opplevde jeg det mest traumatiske jeg har opplevd så langt i livet - svangerskap utenfor livmor. Jeg visst ikke at jeg var gravid fordi jeg hadde hatt blødning som normalt og ikke testet noe. Den ene dagen mannen var på jobbreise ble jeg veldig dårlig med magesmerter utpå ettermiddagen. Det var så vidt jeg klarte å få gutten i seng og innså utpå kvelden at jeg måtte kontakte legevakten. Den natta ble jeg lagt inn og operert formiddagen etterpå. De tappet 1 liter blod fra buken, fjernet enn eggleder og en eggstokk i åpen operasjon (bikinisnitt). Var anslagsvis 8 uker. Jeg hadde så vondt at jeg ikke klarte å gå på flere dager. Kom hjem etter et par dager og brukte 14 dager på å komme meg før jeg begynte å jobbe igjen.
Jeg var nok mer optimistisk på at dette skal gå bra til slutt i månedene etter exuen enn jeg har vært i hele 2017. Etter hvert som det skjedde absolutt ingenting ble jeg mer og mer deprimert og fikk mange vonde følelser omkring vår situasjon til det toppet seg høsten 2017 hvor jeg bare var så sliten at jeg ikke orket stort mer enn å gå på jobb om dagene. Jeg måtte få hjelp til å komme meg litt mer ovenpå. Har gått noen ganger til psykolog på slutten av 2017 og det hjalp. Bare å få snakket uten filter om mine problemer er veldig bra. Man får satt ting i perspektiv og får tips til hvordan takle de negative følelsene. Og mannen slipper å høre på alle mine negative tanker
Vi har blitt testet og funnet godkjent for IVF som vi skal starte på ved neste TR, som er ventet i midten av januar. Mannen er det ikke funnet noe galt med, ikke hos meg heller for så vidt. Så jeg mistenker i mitt stille sinn at den egglederen som er igjen er tett. Jeg slapp noe mer utredning med lapraskopi (jeg hadde ikke lyst) og vi går rett på IVF.
Har nytt mot nå som det er nytt år og vi skal få hjelp (endelig). Men jeg gruer meg til sprøytene og uttaket spesielt, enda jeg vanligvis er flink til å ikke bekymre meg for kommende ting som er utenfor min kontroll. Jeg lurer også på om jeg skal si det til min leder eller om jeg bare skal holde helt tett på jobben om det jeg skal igjennom. Har en veldig grei og forståelsesfull leder, men nøler enda med å si det. Kan hende magefølelsen forteller meg hva jeg skal gjøre angående det når den tid kommer.
Sånn, da er jeg i gang med dagbok jeg også, i det minste for å holde litt oversikt over datoer og sånn selv, men også fordi vi skal heie hverandre frem vi som holder på med dette for tiden, ikke sant damer?
Oversikt:
1. IVF januar 2018
Fersk innsett januar 18 - negativt
Fryseforsøk mars 18 - negativt
2. IVF mai 2018 - avbrutt pga alle embryo stoppet utvikling på dag 3.
3. IVF august/september 2018
Fersk innsett september 18 - kjemisk, en på frys.
4. IVF desember 2018
Negativt, en på frys.
Jeg er 33 år og det er mannen også.
Vi var heldig og fikk en gutt i 2011 som vi ikke rakk å prøve på en gang før vi fikk positiv test.
Så skulle vi vente med å få nr 2 til vi hadde kjøpt oss egen bolig og giftet oss. Vi kjøpte bolig i 2014 og giftet oss i 2015. Føler meg naiv som trodde vi bare kunne slutte på prevensjon og så bli gravid. Ble riktignok gravid i første PP i okt 2015, men mistet kort tid etter positiv test. Jeg var knust, men fattet nytt mot og begynte prøvingen igjen etter nyttår.
Under svangerskapet med vår sønn utviklet jeg kroniske betennelser i hofter og etterhvert også i skuldre som jeg har hatt siden. Dette påvirket nok også vår beslutning om å vente med neste barn samtidig som det gir oss og meg en ekstra utfordring i hverdagen med å ta hensyn til mine begrensninger og jeg må takle kroniske smerter uten at det går utover de andre to.
I 2016 opplevde jeg det mest traumatiske jeg har opplevd så langt i livet - svangerskap utenfor livmor. Jeg visst ikke at jeg var gravid fordi jeg hadde hatt blødning som normalt og ikke testet noe. Den ene dagen mannen var på jobbreise ble jeg veldig dårlig med magesmerter utpå ettermiddagen. Det var så vidt jeg klarte å få gutten i seng og innså utpå kvelden at jeg måtte kontakte legevakten. Den natta ble jeg lagt inn og operert formiddagen etterpå. De tappet 1 liter blod fra buken, fjernet enn eggleder og en eggstokk i åpen operasjon (bikinisnitt). Var anslagsvis 8 uker. Jeg hadde så vondt at jeg ikke klarte å gå på flere dager. Kom hjem etter et par dager og brukte 14 dager på å komme meg før jeg begynte å jobbe igjen.
Jeg var nok mer optimistisk på at dette skal gå bra til slutt i månedene etter exuen enn jeg har vært i hele 2017. Etter hvert som det skjedde absolutt ingenting ble jeg mer og mer deprimert og fikk mange vonde følelser omkring vår situasjon til det toppet seg høsten 2017 hvor jeg bare var så sliten at jeg ikke orket stort mer enn å gå på jobb om dagene. Jeg måtte få hjelp til å komme meg litt mer ovenpå. Har gått noen ganger til psykolog på slutten av 2017 og det hjalp. Bare å få snakket uten filter om mine problemer er veldig bra. Man får satt ting i perspektiv og får tips til hvordan takle de negative følelsene. Og mannen slipper å høre på alle mine negative tanker
Vi har blitt testet og funnet godkjent for IVF som vi skal starte på ved neste TR, som er ventet i midten av januar. Mannen er det ikke funnet noe galt med, ikke hos meg heller for så vidt. Så jeg mistenker i mitt stille sinn at den egglederen som er igjen er tett. Jeg slapp noe mer utredning med lapraskopi (jeg hadde ikke lyst) og vi går rett på IVF.
Har nytt mot nå som det er nytt år og vi skal få hjelp (endelig). Men jeg gruer meg til sprøytene og uttaket spesielt, enda jeg vanligvis er flink til å ikke bekymre meg for kommende ting som er utenfor min kontroll. Jeg lurer også på om jeg skal si det til min leder eller om jeg bare skal holde helt tett på jobben om det jeg skal igjennom. Har en veldig grei og forståelsesfull leder, men nøler enda med å si det. Kan hende magefølelsen forteller meg hva jeg skal gjøre angående det når den tid kommer.
Sånn, da er jeg i gang med dagbok jeg også, i det minste for å holde litt oversikt over datoer og sånn selv, men også fordi vi skal heie hverandre frem vi som holder på med dette for tiden, ikke sant damer?
Oversikt:
1. IVF januar 2018
Fersk innsett januar 18 - negativt
Fryseforsøk mars 18 - negativt
2. IVF mai 2018 - avbrutt pga alle embryo stoppet utvikling på dag 3.
3. IVF august/september 2018
Fersk innsett september 18 - kjemisk, en på frys.
4. IVF desember 2018
Negativt, en på frys.
Last edited: