MA uke 11 og reaksjonene (Langt innlegg)

[Skattnr.2]

Jeg hadde en Ma for 2 uker siden, da jeg var i uke 11. Fosteret hadde dødd i uke 6/7 og jeg hadde ikke merket noe. Så det kom litt som et sjokk.

Jeg er i ulønnet perm med min 10 mnd gamle datter. Jeg skal tilbake til jobb i oktober, så skal Pappa'en ha perm fram til desember. Jeg hadde termin i Januar og planen var at jeg skulle være hjemme med de begge to. Så vi sa opp barnehagen til datteren min.

Når jeg fant ut at jeg hadde en MA, gikk det ganske greit i begynnelsen, men nå i der siste har jeg hatt en ganske sterk reaksjon som jeg mistenker er pga MA'en. Jeg føler at alt er gale.

Jeg går konstant med en klump i magen og griner mye ( på dagtid). Jeg er trist, sur, irritert på Mannen min. Sint fordi han ikke gjør noe i hjemmet eller på huset. Sint fordi han ikke viser meg noe oppmerksomhet ( utenom sex) eller gjør noe for meg. Sint for de han ikke ser meg, og tror at alt er greit.

Jeg er sint og fortvilet, fordi den tiden jeg planla å ha hjemme med datteren min forsvinner og hun må i barnehage eller ha dagmamma. Jeg skulle være hjemme med de to- men det går ikke nå Uansett hvor fort jeg blir gravid igjen, får jeg ikke de månedene igjen. De månedene mister jeg med henne! Vi har ikke råd til at jeg kan være lengre hjemme.

Jeg er frusteret over at jeg må igjen på en ny jobbleting - den jobben jeg har nå passer utroligt dårlig med i en familie. Jeg takler ikke den jobben jeg har nå.

At jeg gravid og hadde termin i uke Januar, var perfekt! Alt for perfekt

Vet ikke hva jeg vil med dette innlegget- men jeg måtte bare få det ut en plass

 

[Ønskefrue]

Vil bare sende deg en klem i en tøff tid

 

[FrøkenFryd81]

Jeg hadde en Ma for 2 uker siden, da jeg var i uke 11. Fosteret hadde dødd i uke 6/7 og jeg hadde ikke merket noe. Så det kom litt som et sjokk.

Jeg er i ulønnet perm med min 10 mnd gamle datter. Jeg skal tilbake til jobb i oktober, så skal Pappa'en ha perm fram til desember. Jeg hadde termin i Januar og planen var at jeg skulle være hjemme med de begge to. Så vi sa opp barnehagen til datteren min.

Når jeg fant ut at jeg hadde en MA, gikk det ganske greit i begynnelsen, men nå i der siste har jeg hatt en ganske sterk reaksjon som jeg mistenker er pga MA'en. Jeg føler at alt er gale.

Jeg går konstant med en klump i magen og griner mye ( på dagtid). Jeg er trist, sur, irritert på Mannen min. Sint fordi han ikke gjør noe i hjemmet eller på huset. Sint fordi han ikke viser meg noe oppmerksomhet ( utenom sex) eller gjør noe for meg. Sint for de han ikke ser meg, og tror at alt er greit.

Jeg er sint og fortvilet, fordi den tiden jeg planla å ha hjemme med datteren min forsvinner og hun må i barnehage eller ha dagmamma. Jeg skulle være hjemme med de to- men det går ikke nå Uansett hvor fort jeg blir gravid igjen, får jeg ikke de månedene igjen. De månedene mister jeg med henne! Vi har ikke råd til at jeg kan være lengre hjemme.

Jeg er frusteret over at jeg må igjen på en ny jobbleting - den jobben jeg har nå passer utroligt dårlig med i en familie. Jeg takler ikke den jobben jeg har nå.

At jeg gravid og hadde termin i uke Januar, var perfekt! Alt for perfekt

Vet ikke hva jeg vil med dette innlegget- men jeg måtte bare få det ut en plass

Jeg kjenner meg igjen i alt du skriver!
Var i samme situasjon i fjor, alt passet så bra, både med jobb og permisjoner og gutten vi har fra før.
Så kom aborten i uke 12 og alt raste sammen..
Jeg brukte tid på å samle meg sammen og klare å se fremover!
Det er så vondt og tomt og trist den første tiden, og man føler seg så alene i sorgen.
Følte ikke en gang at samboeren min sørget med meg, for han virket det som det bare gikk fort over.
Det er vanskelig å si noe som kan hjelpe deg, annet enn at det kan være greit å snakke med noen. Evt finne støtte her, det gjorde jeg.
Ta tiden til hjelp, selm om alt føles håpløst akkurat nå, så blir det bedre etterhvert.. jeg lover!
Selv har jeg vært gjennom 3 aborter, og keg henger sammen enda, tro det eller ei!
Det hadde jeg ikke trodd for et år siden!

God god klem [emoji173]️[emoji173]️[emoji173]️

 

[Skattnr.2]

Jeg kjenner meg igjen i alt du skriver!
Var i samme situasjon i fjor, alt passet så bra, både med jobb og permisjoner og gutten vi har fra før.
Så kom aborten i uke 12 og alt raste sammen..
Jeg brukte tid på å samle meg sammen og klare å se fremover!
Det er så vondt og tomt og trist den første tiden, og man føler seg så alene i sorgen.
Følte ikke en gang at samboeren min sørget med meg, for han virket det som det bare gikk fort over.
Det er vanskelig å si noe som kan hjelpe deg, annet enn at det kan være greit å snakke med noen. Evt finne støtte her, det gjorde jeg.
Ta tiden til hjelp, selm om alt føles håpløst akkurat nå, så blir det bedre etterhvert.. jeg lover!
Selv har jeg vært gjennom 3 aborter, og keg henger sammen enda, tro det eller ei!
Det hadde jeg ikke trodd for et år siden!

God god klem [emoji173]️[emoji173]️[emoji173]️

Tusen takk ❤❤ Sender deg og mange klemmer ❤

Mannen min har ikke sørget en dag over MA'en og siden han går på jobb uansett, så blir han ikke så påvirket av dette heller. Vist jeg ikke sier noe til han direkte eller grine når han er der, så sier han eller gjør noenting. Selv om at han ser at jeg ikke er i et godt humør.

Jeg tenker at hvis han ser meg og bryr seg så lite om meg/oss er det da vits å fortsette?

Jeg må finne alt ut selv, hva vi skal gjøre med minstejenta vår. Jeg må finne dagmamma, ringe rundt til barnehager eller se om jeg kan få meg en kveldsjobb for å være sammen med henne lengre. Han sier at siden det er jeg som bryr meg om det, så er det jeg så må finne ut av ting

 

[FrøkenFryd81]

Tusen takk [emoji173][emoji173] Sender deg og mange klemmer [emoji173]

Mannen min har ikke sørget en dag over MA'en og siden han går på jobb uansett, så blir han ikke så påvirket av dette heller. Vist jeg ikke sier noe til han direkte eller grine når han er der, så sier han eller gjør noenting. Selv om at han ser at jeg ikke er i et godt humør.

Jeg tenker at hvis han ser meg og bryr seg så lite om meg/oss er det da vits å fortsette?

Jeg må finne alt ut selv, hva vi skal gjøre med minstejenta vår. Jeg må finne dagmamma, ringe rundt til barnehager eller se om jeg kan få meg en kveldsjobb for å være sammen med henne lengre. Han sier at siden det er jeg som bryr meg om det, så er det jeg så må finne ut av ting

Forstår godt at du tenker sånn om forholdet deres, det er vondt å ikke føle seg sett når man trenger det som mest.
Dessverre så tror jeg det er sånn at menn bruker mye lenger tid på å knytte seg til det lille livet som begynner i magen. De kjenner det ikke på kroppen og føler ikke det samme som vi gjør helt fra start.
Jeg har på en måte måttet akseptere at det er sånn, har vært sånn for oss alle tre gangene. Skulle ønske min mann også så meg mer og så hva jwg trengte og så hvor sårbar jeg var, men har innsett at det ikke er så lett for dem.
Jeg har vært tydelig og sagt dette rett ut, og det har hjulpet litt.
Menn forstår rett og slett ikke dette som skjer med oss helt i starten av et sv skap.

Det er vanlig å stille spørsmålstegn ved disse tingene når man er i sorg/krise/langt nede, men jeg råder deg til å gi det litt tid..
ting går seg til og du vil få det bedre etterhvert, kanskje dette også vil blekne litt!

Jeg vet at det er vondt, men vi har ikke noe annet valg enn å stå i det og prøve å tro på at det kommer lysere tider med nye muligheter!
Vanskelig, jeg vet, men det er helt sant [emoji173]️[emoji173]️

 

[Lilja:)]

Har hatt samme opplevelse det med å føle seg ensom i sorgen ved MA. Jeg fikk og reaksjon litt senere. Ca 2-3 uker senere begynte jeg å bli deppa.
Det er sårt når de ikke støtter oss som forventet. Jeg har fortsatt vanskelighet med å forstå det når det er snakk om SA/MA. Jeg har egentlig ikke noe bra å si her, men kanskje det hjelper å si fra direkte og tydelig til mannen at du trenger hjelp/støtte av han, og du føler du holder på å bryte sammen pga sorg, mange ting å tenke på og ting som må gjøres. Synes og du får la tiden gå litt før du bestemmer deg noe ang forholdet.
Klemmer til deg!!

 

[Skattnr.2]

Har hatt samme opplevelse det med å føle seg ensom i sorgen ved MA. Jeg fikk og reaksjon litt senere. Ca 2-3 uker senere begynte jeg å bli deppa.
Det er sårt når de ikke støtter oss som forventet. Når jeg tar det opp med noen andre, så sier de at det er typisk menn. De skjønner det når magen er stor/barnet blir født. Men jeg har fortsatt vanskelighet med å forstå det når det er snakk om SA/MA. Menn er og ulike der ser jeg i forumet her. Jeg har egentlig ikke noe bra å si her, men kanskje det hjelper å si fra direkte og tydelig til mannen at du trenger hjelp/støtte av han, og du føler du holder på å bryte sammen pga sorg, mange ting å tenke på og ting som må gjøres. Synes og du får la tiden gå litt før du bestemmer deg noe ang forholdet.
Klemmer til deg!!

Tusen takk ❤
Ja, jeg vet at Menn er som regel sånn, og at han er sånn. Men alikevel så er jeg lei av å fortelle han alt om hvordan ting er og hva han skal gjøre med det. Jeg ønsker at han bare kan prøve å sette seg inn i situasjonen å forstå meg, uten at jeg sier hva han bør gjøre for meg. Men jeg vet jo at det ikke kommer til å skje.

Å måtte fortelle han alt, begynner å bli slitsomt

 

[FrøkenFryd81]

Tusen takk [emoji173]
Ja, jeg vet at Menn er som regel sånn, og at han er sånn. Men alikevel så er jeg lei av å fortelle han alt om hvordan ting er og hva han skal gjøre med det. Jeg ønsker at han bare kan prøve å sette seg inn i situasjonen å forstå meg, uten at jeg sier hva han bør gjøre for meg. Men jeg vet jo at det ikke kommer til å skje.

Å måtte fortelle han alt, begynner å bli slitsomt

Det skjønner jeg.. veldig godt!
Har du noen nære venninner du kam søke støtte hos?
Jeg fant trøst i to venninner som lyttet og var der, så jeg kunne tømme meg og prate og prate i evigheten. Det hjalp!
De hørte på meg og ga meg omsorg!
Kanskje det kan være en ide for deg?
Skulle selvfølgelig ønske det var mannen som tok den rollen, men det gjorde han ikke, så da ble det dem isteden!
Det er godt å bli lyttet til og sett av noen hvertfall [emoji173]️

 

[M2019]

Så trist å høre. Skjønner du føler det sånn. Jeg var skikkelig langt nede etter første abort. Følte alt var perfekt for deretter at alt gikk i grus. Var sykmeldt i flere mnd. etterpå. Klarte ikke å funger i hverdagen, både på jobb og hjemme.

Jeg for min del begynte å gå til akupunktur en gang i uken. Følte det hjalp veldig. Klarte å stresse ned og akupunktøren fungrte samtidig som en slags psykolog for meg. Jeg snakket mye med henne og fikk mange gode råd. Noen ganger var det bare godt å si ting høyt også.

Nå etter min andre abort har jeg klart å se mer fremover og fordelene med at vi ikke skal ha barn i starten av neste år. Selvfølgelig jævelig kjipt, men har klart å ikke gå i nok en deprisjon.

Håper dere finner ut av ting og at det vil gå bedre med deg med tiden. Stor klem

 

[Skattnr.2]

Så trist å høre. Skjønner du føler det sånn. Jeg var skikkelig langt nede etter første abort. Følte alt var perfekt for deretter at alt gikk i grus. Var sykmeldt i flere mnd. etterpå. Klarte ikke å funger i hverdagen, både på jobb og hjemme.

Jeg for min del begynte å gå til akupunktur en gang i uken. Følte det hjalp veldig. Klarte å stresse ned og akupunktøren fungrte samtidig som en slags psykolog for meg. Jeg snakket mye med henne og fikk mange gode råd. Noen ganger var det bare godt å si ting høyt også.

Nå etter min andre abort har jeg klart å se mer fremover og fordelene med at vi ikke skal ha barn i starten av neste år. Selvfølgelig jævelig kjipt, men har klart å ikke gå i nok en deprisjon.

Håper dere finner ut av ting og at det vil gå bedre med deg med tiden. Stor klem

Off, så trist å høre at du har mistet og at du hadde det sånn ❤ Men bra at du fikk hjelp ❤

Jeg har ferie nå, og prøver å koble mest mulig av og nyte det og forskyver problemene litt. - men jeg er redd for at det blir verre når hverdagen begynner og jeg må begynne å ta tak i ting igjen. Så jeg tenker at jeg skal snakke med helsesøsteren og spør om vi kan ta i bruk parterapien der, for å se om det kan hjelpe litt på probelemene..

 

[M2019]

Off, så trist å høre at du har mistet og at du hadde det sånn ❤ Men bra at du fikk hjelp ❤

Jeg har ferie nå, og prøver å koble mest mulig av og nyte det og forskyver problemene litt. - men jeg er redd for at det blir verre når hverdagen begynner og jeg må begynne å ta tak i ting igjen. Så jeg tenker at jeg skal snakke med helsesøsteren og spør om vi kan ta i bruk parterapien der, for å se om det kan hjelpe litt på probelemene..

Godt du slapper av i ferien! Første gang mistet jeg rett før ferien. Gikk på en smell etter noen mnd tilbake i arbeid. Håper det klaffer for dere snart igjen og at ting faller på plass!

 

[Lilja:)]

Hvordan går det? Håper du har bedre dager

 

[Skattnr.2]

Hvordan går det? Håper du har bedre dager

Hei

Ja, det går bedre

Men nå begynner magene å syns på de som har termin rundt Januar. Jeg fant ut nå at 3 stk som går i åpen barnehage med meg er gravid rundt da, så da begynner tankene å svirre igjen

Jeg har prøvd å bli gravid igjen,men det har ikke funket så langt, så nå vet jeg ikke om jeg skal bare ta en pause fra alt sammen.

 

[Lilja:)]

Så bra at det går bedre! Forstår godt at du begynner å tenke når du ser andre gravide. En vakker dag er det nok din tur
Ikke lett. Du får føle selv om du har behov for en pause eller ikke...

 

[Mamma.mø]

Hei

Ja, det går bedre

Men nå begynner magene å syns på de som har termin rundt Januar. Jeg fant ut nå at 3 stk som går i åpen barnehage med meg er gravid rundt da, så da begynner tankene å svirre igjen

Jeg har prøvd å bli gravid igjen,men det har ikke funket så langt, så nå vet jeg ikke om jeg skal bare ta en pause fra alt sammen.

Hei! Håper det går bra med deg!
Jeg hadde MA i slutten av juni, var da 9+4 på vei. Jeg skulle altså også hatt termin i januar... det var forferdelig vondt, fysisk, men aller mest psykisk. Det var min første graviditet, og den var veldig ønsket.
Jeg kjente meg veldig igjen i innleggene dine. Jeg var sykmeldt i en uke etter cytotec-kur pga. Utrolige smerter. Og sorgen over at vi mistet gikk gradvis over. Jeg er helt oppslukt av å prøve på nytt. Mange rundt meg har fått baby nå, og jeg greier ikke legge fra meg tanken "nå hadde jeg vært... på vei".
MEN vi jobber nå med å bli gravid igjen. Jeg håper vi greier det snart. Men syklusen min er helt tullete, så jeg blir så frustrert nå jeg ikke aaner hvor jeg er. (Brukte 5 graviditetstester forige mnd. Da TR kom på CD44!)
Er egentlig ikke sikker på hva jeg vil si med dette her, men vil bare si at vi er flere... og jeg håper at du finner ut hva som er riktig for deg.
lykke til!

 

[Skattnr.2]

Hei! Håper det går bra med deg!
Jeg hadde MA i slutten av juni, var da 9+4 på vei. Jeg skulle altså også hatt termin i januar... det var forferdelig vondt, fysisk, men aller mest psykisk. Det var min første graviditet, og den var veldig ønsket.
Jeg kjente meg veldig igjen i innleggene dine. Jeg var sykmeldt i en uke etter cytotec-kur pga. Utrolige smerter. Og sorgen over at vi mistet gikk gradvis over. Jeg er helt oppslukt av å prøve på nytt. Mange rundt meg har fått baby nå, og jeg greier ikke legge fra meg tanken "nå hadde jeg vært... på vei".
MEN vi jobber nå med å bli gravid igjen. Jeg håper vi greier det snart. Men syklusen min er helt tullete, så jeg blir så frustrert nå jeg ikke aaner hvor jeg er. (Brukte 5 graviditetstester forige mnd. Da TR kom på CD44!)
Er egentlig ikke sikker på hva jeg vil si med dette her, men vil bare si at vi er flere... og jeg håper at du finner ut hva som er riktig for deg.
lykke til!

Hei ❤ Så vondt å høre ❤

Ja, syklusen min har og vært helt f**ked opp, siste mens så blødde jeg i 2 uker og jeg var helt sikker på at jeg var gravid, for jeg hadde så mange symptomer på det... men det var jeg nå ikke.

Jeg har bestemt meg for å slutte å prøve. Vente til kroppen er i skikkelig lag igjen, og å fokusere på andre ting. Skal begynne på jobb igjen nå, etter endt mammaperm- så håper da at det blir litt lettere