Knekken - første pp etter mist

[Marix2]

Jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg må bare lufte tankene litt.
Jeg gikk gjennom en SA for fire uker siden, da var jeg 6+1.
I dag er jeg det jeg tror er 10 dpo, selv om el testene aldri ble ordentlig positive, og gtestene er blenda.
Jeg knakk helt sammen, selv om jeg er fullt klar over at alt håp selvfølgelig ikke er ute, men på graviditeten jeg mistet fikk jeg positiv 10 dpo, så jeg hadde sett veldig frem til i dag. Jeg har innbilt meg masse symptomer jeg hadde sist, men har også vært pinlig klar over hvor god jeg er på å kalle frem symptomer bare ved å tenke nok på det.

Jeg tror at mye av min måte å håndtere mistet på har vært å se fremover og leve i trua om at jeg selvfølgelig skulle bli gravid med en gang igjen.
Nå som det sannsynligvis ikke skjer kommer sorgen tilbake med full kraft.
Jeg vil bare være gravid.

Dum som jeg er hadde jeg ikke klart å la være å tenke på hvordan jeg skulle prøve å skjule det for familien i jula, og hvem som skulle få vite det på nyttårsaften osv osv. Jeg har på ekte prøvd å justere forventningene, men åpenbart feila totalt.

Så nå sitter jeg her da og griner som om jeg mistet i dag og ikke for en måned siden.

Jeg vet at det kommer til å gå over, og at det kommer til å gå bra. Og det er jo fint å kunne spise rakfisk og drikke akevitt i jula og poppe en magnum champagne på nyttårsaften. Men det er ikke det jeg vil, så i dag skal jeg bare gi meg selv lov til å være litt lei meg. Så satser vi på et bedre 2024

 

[Akimdai]

Ååå kjenner meg så igjen i det du skriver
Tenkte og følte de samme tingene som deg etter jeg mistet. Man ønsker så inderlig å bli gravid, det er helt altoppslukende.

Sender deg en god klem
Og håper det klaffer snart for deg igjen

 

[Venter&håper]

Sender deg klemmer gjennom skjermen Mistet selv i 6+4 for 2u siden. Tenker knapt på annet enn å bli gravid igjen. Er veldig tøft, og man står så alene i det(selv med støttende partner). Håper du klarer å kose deg litt i julen med alt som forhåpentligvis ikke kan nytes om kort tid!

 

[FruEM]

Det du beskriver høres veldig kjent ut! I september hadde jeg en abort i uke 11 på grunn av alvorlige avvik hos fosteret og tok tid før vi kunne prøve igjen. Ble raskt gravid sist gang og håpet på det samme nå. Hadde dårlig magefølelse og tenkte at det var lite sannsynlig at det ville klaffe like fort, men hadde nok likevel ett håp om at jeg var en av de heldige som ble fort gravid på nytt. For ble veldig skuffet når det ikke gikk.

Denne runden prøver jeg å distansere meg litt fra det hele. Kjenner ikke etter symptomer, mindre aktiv i IKM gruppes og har tenkt å vente med å teste. Blir nok like skuffet denne gangen også men da blir kanskje ikke fallhøyden like stor som at jeg har tenkt at sånn og sånn blir det hvis det klaffer nå. Vanskelig å unngå helt å tenke på det, men jeg prøver. Heldigvis har det vært mye på å gjøre jobb og privaten så langt i desember

Håper det klaffer for deg i neste runde!

 

[Spiire]

Kjenner meg veldig igjen i følelsene du sitter med. Helt i slutten av august 2022 gikk jeg gjennom en MA med medisinsk abort. Skulle vørt i uke 10. Vi har ved 3 anledninger blitt gravide på første forsøk (kjemisk, terminbarn, MA), og forventet egentlig å bli gravid med en gang. Hadde utrolig mye syklustull osv, så sett i ettertid forstår jeg jo at kroppen min ikke var klar enda, men jeg hadde hele tiden jula som mål. Da trodde jeg at jeg kom til å være gravid. Jula kom, og jeg var ikke gravid… ble gravid i januar, og sitter nå med baby på 2mnd. Snart e det din tur

 

[Marix2]

Tusen takk, dere❤
Det har letna litt i sinnet utover dagen, men fy fader det skal ikke være lett alltid altså

 

[Sandwich]

Det er liksom bare å overleve gjennom det.... :/ Det er sårt, og så blir det bedre litt etter litt! Også er det jo veldig kort tid siden du mistet, da blir jo følelsene sikkert dobbelt opp også. Gråt når du trenger det og så får det bare ta den tiden det tar!

 

[Endelig_babylykke]

Jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg må bare lufte tankene litt.
Jeg gikk gjennom en SA for fire uker siden, da var jeg 6+1.
I dag er jeg det jeg tror er 10 dpo, selv om el testene aldri ble ordentlig positive, og gtestene er blenda.
Jeg knakk helt sammen, selv om jeg er fullt klar over at alt håp selvfølgelig ikke er ute, men på graviditeten jeg mistet fikk jeg positiv 10 dpo, så jeg hadde sett veldig frem til i dag. Jeg har innbilt meg masse symptomer jeg hadde sist, men har også vært pinlig klar over hvor god jeg er på å kalle frem symptomer bare ved å tenke nok på det.

Jeg tror at mye av min måte å håndtere mistet på har vært å se fremover og leve i trua om at jeg selvfølgelig skulle bli gravid med en gang igjen.
Nå som det sannsynligvis ikke skjer kommer sorgen tilbake med full kraft.
Jeg vil bare være gravid.

Dum som jeg er hadde jeg ikke klart å la være å tenke på hvordan jeg skulle prøve å skjule det for familien i jula, og hvem som skulle få vite det på nyttårsaften osv osv. Jeg har på ekte prøvd å justere forventningene, men åpenbart feila totalt.

Så nå sitter jeg her da og griner som om jeg mistet i dag og ikke for en måned siden.

Jeg vet at det kommer til å gå over, og at det kommer til å gå bra. Og det er jo fint å kunne spise rakfisk og drikke akevitt i jula og poppe en magnum champagne på nyttårsaften. Men det er ikke det jeg vil, så i dag skal jeg bare gi meg selv lov til å være litt lei meg. Så satser vi på et bedre 2024

Jeg har nettopp hatt det på akkurat samme måte. Mistet for 2 mnd siden og testet svakt positivt på el-test og var 100% sikker på at jeg var gravid igjen. Kjente på alle de første symtomene, men testene hadde bare skygger, ble ikke hverken svakere eller sterkere. Da jeg endelig måtte kaste inn håndkleet og innse at det ikke ble denne runden heller, var det som å møte en betongvegg. Jeg lå i dusjen og hulket, var helt knust og fikk veldig dystre tanker. Akkurat som deg hadde jeg bestemt meg for hvordan jeg skulle røpe det for samboer, og begynt å planlegge hva jeg kunne kose meg med istedet for spekemat osv.

Det som hjalp for meg var å unne meg alt det som jeg snart ikke kan gjøre igjen på en stund. Når jeg er i prøve-periode holder jeg meg unna alt av nikotin, koffein og alkohol. Så i helgen har det gått i røyk og kaffe og jeg har vært en tur på byen etter gammelt. Jeg har også vært sykemeldt og brukt dagene på å finne tilbake til hva som kunne gjøre meg glad før, som å lese bok, ommøblere, fikse småting, skrive i journaler og rydde og lage system.

Hold ut 2024 MÅ bare bli bedre