Ho3ne
Elsker forumet
Ble ganske opprørt over noen tråder jeg leste, vedrørende samvær og slikt for barn. Dette er noe jeg skrev for noen måneder siden, og vil dele det med dere.
Kjære stridende foreldre!
Bli voksne. Ta ansvar. Oppfør dere. Har dere glemt at deres barn elsker dere, begge to? At de er like glad i mammaen og pappaen sin? Tenker dere noen ganger over hvilke dype sår deres krig skaper i deres barns sjel? At disse sårene er noe deres barn må leve med resten av sine liv?
Hvorfor er det så vanskelig å sette sine barn først? Blir du provosert når jeg påstår det? Godt, da er det noe som treffer. Min påstand bygger på det faktum at det er dine følelser som er det viktige. Dine, og ikke dine barns. Dine følelser styrer dine reaksjoner. Dine følelser av hat, svik og frykt for den andre. Ikke dine barns følelser, som faktisk fremdeles elsker den andre.
Det som du og den andre har gjort mot hverandre, er noe du og den andre har gjort mot hverandre. Og barna deres er de som blir lidende i denne krigen. For hva handler stridigheten egentlig om?
Å ha rett? Å såre den andre? Å seire ved å vinne omsorgsretten? At det å «vinne» barna, gir en eller annen følelse av oppreisning. Det er egoistisk det. Det er kynisk. Manipulerende. Og det er sårende.
Du som voksen har mulighet til å ta ansvar for å få hjelp til å bearbeide dine tanker og følelser. Du kan søke råd og hjelp hos terapeuter og veiledere. Dine barn kan ikke det.
Alt for ofte blir barna brukt som et maktmiddel. De blir en brikke i et skittent spill, mellom to voksne som oppfører seg som barn. De blir bedt om å velge side. Og når de er hjemme hos den ene, blir de tappet for informasjon som kan brukes mot den andre. De blir ute av stand til å ha kontakt med sitt eget følelsesliv. Istedenfor å få lov til å bearbeide sorgen over at de to viktigste menneskene i livene deres, ikke lenger elsker hverandre, så må de nå, etter beste evne, forsøke å bli fredsmeklere. Å dersom du som barn er så uheldig å ha vokst opp med en far, som ikke er din biologiske, ja da risikerer du at all kontakt med pappaen din plutselig forsvinner, fordi du er det eneste barnet som kun er mamma sitt. Og da skal det bruker for alt det det er verd. At du er glad i pappaen din, er uten betydning. Du er mammas eiendel nå… bare mammas…
Og det fører til en dobbel såring. For i tillegg til å miste all kontakt med din far, så blir du også ufrivillig observatør til den bitre, vonde krigen som utkjempes om den andre eiendommen; dine søsken.
Og i all denne krigingen; hvem har da tid til å virkelig se barna? Rusmidlene «så meg». De ble min utvei. Min løsning. Rusmidler, og selvskading. For en slik krig mellom de to viktigste personene i ens liv, skaper et stort sinne. Et sinne som ikke kan uttales. Så det vendes innover. Og barna blir sinte. Kanskje kommer de aldri til å innrømme det, for barn er ekstremt lojale. Men vi blir sinte. Og veldig ofte vender vi dette sinne innover mot oss selv. Det kommer til uttrykk i spiseforstyrrelser, avhengighet og selvskading. Ad/hd og add er i min teori også i mange tilfeller et uttrykk for dette uuttalte sinne.
Elsker du dine barn? Mer enn dine egne følelser? Så sett barna dine først. Ta med deg dine sårede følelser, og søk hjelp, slik at du kan være til stedet følelsesmessig for dine barn. Min egen sønn bodde mange år i fosterhjem. Han er flyttet hjem igjen til oss, og vi har fremdeles tett samarbeid med hans andre familie. Det kunne aldri falt meg inn at han ikke skulle ha kontakt med de, selv om vi har «retten på vår side», og barnevernet er koblet ut av saken for flere år siden.
Og ja, det er smertefullt at han feirer hver eneste jul og påske hos den andre familien. At han er stort sett hele sommerferien hos dem. Jeg skulle gjerne skapt gode tradisjoner sammen med han her hjemme hos oss. Men faktum er at den andre familien er hans tradisjoner. Det er der han ønsker å være i høytiden. Så da tar jeg mine egne såre følelser med meg til min terapeut, sponsor eller mitt fellesskap, også deler jeg om det med andre voksne, og ikke med han.
Min bønn er at også du kan finne deg andre voksne som kan hjelpe deg å holde dine sårede følelser, slik at du blir emosjonelt tilgjengelig for ditt eget barn <3
Kjære stridende foreldre!
Bli voksne. Ta ansvar. Oppfør dere. Har dere glemt at deres barn elsker dere, begge to? At de er like glad i mammaen og pappaen sin? Tenker dere noen ganger over hvilke dype sår deres krig skaper i deres barns sjel? At disse sårene er noe deres barn må leve med resten av sine liv?
Hvorfor er det så vanskelig å sette sine barn først? Blir du provosert når jeg påstår det? Godt, da er det noe som treffer. Min påstand bygger på det faktum at det er dine følelser som er det viktige. Dine, og ikke dine barns. Dine følelser styrer dine reaksjoner. Dine følelser av hat, svik og frykt for den andre. Ikke dine barns følelser, som faktisk fremdeles elsker den andre.
Det som du og den andre har gjort mot hverandre, er noe du og den andre har gjort mot hverandre. Og barna deres er de som blir lidende i denne krigen. For hva handler stridigheten egentlig om?
Å ha rett? Å såre den andre? Å seire ved å vinne omsorgsretten? At det å «vinne» barna, gir en eller annen følelse av oppreisning. Det er egoistisk det. Det er kynisk. Manipulerende. Og det er sårende.
Du som voksen har mulighet til å ta ansvar for å få hjelp til å bearbeide dine tanker og følelser. Du kan søke råd og hjelp hos terapeuter og veiledere. Dine barn kan ikke det.
Alt for ofte blir barna brukt som et maktmiddel. De blir en brikke i et skittent spill, mellom to voksne som oppfører seg som barn. De blir bedt om å velge side. Og når de er hjemme hos den ene, blir de tappet for informasjon som kan brukes mot den andre. De blir ute av stand til å ha kontakt med sitt eget følelsesliv. Istedenfor å få lov til å bearbeide sorgen over at de to viktigste menneskene i livene deres, ikke lenger elsker hverandre, så må de nå, etter beste evne, forsøke å bli fredsmeklere. Å dersom du som barn er så uheldig å ha vokst opp med en far, som ikke er din biologiske, ja da risikerer du at all kontakt med pappaen din plutselig forsvinner, fordi du er det eneste barnet som kun er mamma sitt. Og da skal det bruker for alt det det er verd. At du er glad i pappaen din, er uten betydning. Du er mammas eiendel nå… bare mammas…
Og det fører til en dobbel såring. For i tillegg til å miste all kontakt med din far, så blir du også ufrivillig observatør til den bitre, vonde krigen som utkjempes om den andre eiendommen; dine søsken.
Og i all denne krigingen; hvem har da tid til å virkelig se barna? Rusmidlene «så meg». De ble min utvei. Min løsning. Rusmidler, og selvskading. For en slik krig mellom de to viktigste personene i ens liv, skaper et stort sinne. Et sinne som ikke kan uttales. Så det vendes innover. Og barna blir sinte. Kanskje kommer de aldri til å innrømme det, for barn er ekstremt lojale. Men vi blir sinte. Og veldig ofte vender vi dette sinne innover mot oss selv. Det kommer til uttrykk i spiseforstyrrelser, avhengighet og selvskading. Ad/hd og add er i min teori også i mange tilfeller et uttrykk for dette uuttalte sinne.
Elsker du dine barn? Mer enn dine egne følelser? Så sett barna dine først. Ta med deg dine sårede følelser, og søk hjelp, slik at du kan være til stedet følelsesmessig for dine barn. Min egen sønn bodde mange år i fosterhjem. Han er flyttet hjem igjen til oss, og vi har fremdeles tett samarbeid med hans andre familie. Det kunne aldri falt meg inn at han ikke skulle ha kontakt med de, selv om vi har «retten på vår side», og barnevernet er koblet ut av saken for flere år siden.
Og ja, det er smertefullt at han feirer hver eneste jul og påske hos den andre familien. At han er stort sett hele sommerferien hos dem. Jeg skulle gjerne skapt gode tradisjoner sammen med han her hjemme hos oss. Men faktum er at den andre familien er hans tradisjoner. Det er der han ønsker å være i høytiden. Så da tar jeg mine egne såre følelser med meg til min terapeut, sponsor eller mitt fellesskap, også deler jeg om det med andre voksne, og ikke med han.
Min bønn er at også du kan finne deg andre voksne som kan hjelpe deg å holde dine sårede følelser, slik at du blir emosjonelt tilgjengelig for ditt eget barn <3
venter lillebror i midten av oktober 
