Jeg har en ettåring, og hun lærer å være snill mot folk. Hun har lært å ikke klype, vi viser henne å stryke og ta forsiktig på både barn og voksne. Hun tar til seg dette ganske greit. Vi sier bestemt og rolig nei, så sier vi stryke og tar hånden hennes og stryker. Altså ikke misforstå her, vi hever aldri stemmen, viser henne heller hva hun skal gjøre. Vi gjør det på en måte som gjør at hun ikke blir lei seg, men forstår.
Men så til det jeg lurer på.. er det jeg som overreagerer og syns det er rart? Vi hadde en toåring på besøk i går. Helt umotivert kløyp hun min ettåring hardt i armen så hun begynte å gråte. Både jeg og mammaen til toåringen så hva som skjedde. Jeg måtte få toåringen til å stoppe, for hun ville ikke slippe selv om ettåringen skreik. Moren til toåringen satt bare helt stille en halvmeter unna det og hevet ikke et øyebryn en gang. Dette måtte min ettåring tåle fikk jeg høre. Det var flere hendelser med dytting nesten over ende, og dette måtte også min ettåring bare tåle fikk jeg høre. Forklaringen var at det nytter ikke å fortelle en toåring forskjell på rett og galt, og det finnes ikke slemme barn. Det var altså mitt barn som bare må lære seg at andre barn klyper, dytter og slår helt umotivert. Jeg hadde visst en unge som etter hvert ville lære seg å ikke grine av alt mulig. Igjen er det jeg som misforstår? Skal man ikke fortelle småbarn hva de kan og ikke kan gjøre på en måte som fungerer for deres nivå? Det skal sies at dama har 2 barn og straks 3.
Men så til det jeg lurer på.. er det jeg som overreagerer og syns det er rart? Vi hadde en toåring på besøk i går. Helt umotivert kløyp hun min ettåring hardt i armen så hun begynte å gråte. Både jeg og mammaen til toåringen så hva som skjedde. Jeg måtte få toåringen til å stoppe, for hun ville ikke slippe selv om ettåringen skreik. Moren til toåringen satt bare helt stille en halvmeter unna det og hevet ikke et øyebryn en gang. Dette måtte min ettåring tåle fikk jeg høre. Det var flere hendelser med dytting nesten over ende, og dette måtte også min ettåring bare tåle fikk jeg høre. Forklaringen var at det nytter ikke å fortelle en toåring forskjell på rett og galt, og det finnes ikke slemme barn. Det var altså mitt barn som bare må lære seg at andre barn klyper, dytter og slår helt umotivert. Jeg hadde visst en unge som etter hvert ville lære seg å ikke grine av alt mulig. Igjen er det jeg som misforstår? Skal man ikke fortelle småbarn hva de kan og ikke kan gjøre på en måte som fungerer for deres nivå? Det skal sies at dama har 2 barn og straks 3.