Hvordan opplever partneren deres å miste?

F

FrøkenFryd81

Elsker forumet
Himmelbarn
Januarlykke 2020
Jeg lurer på dette fordi jeg føler meg helt alene om å være trist over å ha mistet.
Samboeren sier han synes det er leit, men det virker liksom ikke helt oppriktig + han ble liksom veldig fort ferdig med det.
Nå er det 2,5 uker siden sa var et faktum og jeg har det forsåvidt greit, men så kommer dager som idag, hvor det kommer over meg igjen..
Sambo spør hva jeg tenker på, og jeg tenker jo ikke på noe annet en at jeg ikke er gravid lenger, tapet av alle planer tanker og forberedelser, og han virker nesten litt overrasket over at dette preger meg fortsatt.

Han er veldig omsorgsfull og kjærlig, men opplever likevel at han ikke føler dette som et stort tap. Han sier at han ikke klarer å knytte seg til noe som ikke "synes" og så tidlig. Det er nok sånn for mange menn, jeg synes det er sårt. Omverdenen blir liksom ferdig med dette så fort.
Jeg er sikkert full av hormoner enda, ettersom jeg nesten kom til uke 12 før jeg mistet.

Er det flere som har det sånn? Sitter liksom litt ensom igjen med sorgen, mens han ikke føler så mye rundt det lenger..
[emoji29]
 
Jeg mistet 13+3 for ett år siden (var MA). Samboeren var like lei seg som meg da det det skjedde, og rett etterpå. Men da det hadde gått to-tre uker ble det en liten kløft mellom oss.
Jeg sørget virkelig over den vi ikke skulle få møte likevel, mens han heller ville fokusere fremover på at det skulle gå bra senere.
Det er nok også sant at jeg hadde et nærere forhold til spiren, og trengte mye lenger tid. Det var også vanskelig for han, fordi han måtte være den sterkeste av oss så lenge, i og med at jeg var så lei meg. Han ville bare at jeg skulle være glad igjen, at det skulle være som før, men jeg klarte ikke det, og vi så ikke helt den andres problemer i situasjonen.
Jeg fikk en ny knekk da mensen kom første gang, som enda en bekreftelse på at jeg ikke var gravid, og ikke hadde blitt det umiddelbart etterpå, slik som jeg ønsket.
Hormonene er veldig på tur helt til første menstrasjon, og det virker også inn på humøret.
Det kjennes kanskje ikke sånn nå, men det vil bli bedre med tida. Det må likevel få ta den tiden det trenger, gråt alle tårene du må og del gjerne med andre om det føles greit. Jeg fant mye trøst i det [emoji173]️[emoji173]️
Stor klem [emoji173]️
 
Når vi hadde SA var han helt knust, akkurat sånn som meg. Og vi gråt sammen. Etter en liten stund, kanskje en måned, var han fortsatt lei seg hvis vi snakket om det, men han var likevel mye bedre og forsøkte og se fremover. Humøret mitt var derimot mer opp-og-ned; dager med tristhet og tårer, og dager med optimisme og nytt håp. Men han var hele tiden veldig forståelsesfull og det hjalp veldig og snakke med han når jeg følte meg nedfor. Han spurte meg ofte hvordan det gikk med meg, og kunne se på meg at noe var galt, og at det var det jeg tenkte på.

Nå er det jo også en gang sånn at det er vi kvinner som er gravide,og jeg tror det er nokså naturlig at vi knytter oss noe mer til spiren i magen (i starten av svangerskapet) enn mannen. Dermed blir det kanskje også tyngre for oss når noe slikt skjer, og vi bruker litt lenger tid på å komme oss. Hormoner og kropp i ubalanse hjelper jo heller ikke akkurat.

Men jeg er i grunn veldig glad for at han hadde evnen til å se fremover etter SA og ha håp og optimisme for fremtiden og en ny graviditet. Jeg var jo så trist, så det var veldig godt å ha en som ikke var like langt nede som meg, men som kunne trøste og hjelpe meg å se det positive i ting og ikke gi opp håpet.

Jeg tror det er viktig at du får ut følelsene og snakker med han så han forstår hvor vondt dette fortsatt er for deg, og at hormonene gjør at du kanskje føler deg litt ekstra nedfor nå. Det kan kanskje også hjelpe å snakke med noen andre f.eks. en god venninne, søster e.l. dersom det føles naturlig. Og som veivalsa sier, så blir det bedre med tiden. Det ble det i hvert fall for meg, selv om jeg fortsatt tenker på det av og til og blir litt lei meg.
Klem:Heartred
 
Takk for fine svar og gode ord, begge dere.. [emoji173]️
Dette har vært en grå dag for meg, har vært veldig nedfor.
Det hjalp veldig å snakke med en nær venninne, hun har det også litt kjipt om dagen, så vi tømte oss begge to, og så ble det mye bedre etterpå!

Må nok bare ta tiden til hjelp og prøve å ikke tenke så mye ( ja for det er jo lett [emoji13])

Finner mye støtte her inne også, så takk for det også [emoji173]️

Legger meg og håper på en lysere dag i morgen! [emoji5]
 
Tror dette er grunnen til at SA kallen "den ensomme sorgen".
Sambo greide å lire av seg noen ord om at "hvis jeg skal sørge slik hver gang, så kan vi ikke prøve mer". Vet han ikke mente det vondt, men jeg tok det veldig til meg.

Er redd for å miste igjen hvis jeg blir gravid på nytt, for jeg vet ikke om jeg takler å stå i det alene.
Spesielt nå når det er så mye stress med ei dame jeg kjenner som lager så mye styr i livet mitt...
 
Og ja, sender en kjempeklem til alle sammen :Heartred
 
Samboeren min er sånn som piner seg selv i stillhet, man må dra det ut av han. Men jeg vet at han synes det var vanskelig i starten. Det var mye stillhet fra han, men det hang nok også sammen med alt vi fikk slengt i fjeset i andre sider av livet samtidig, så han var opptatt med å ordne opp i det mens jeg satt hjemme alene og skreik [emoji28]
 
Min mann sier han synes det er leit, men at han ikke helt klarer å forholde seg til det. Han har ikke vært på noen av ultralyden og sett det lille hjertet banke. Han har ikke kjent de små sommerfuglvingene blafre i livmoren. Han har ikke sett altfor stille bittelille. Han har ikke kjent kroppen forandre seg. Så på en måte skjønner jeg han. Men for meg kjennes det som å ha mistet et barn. Åtte dager siden jeg fikk verden lagt i grus, og fem dager siden jeg måtte si farvel til bittelille, og jeg kjenner at det vil ta lang tid å komme seg etter dette...
 
Vet min ble veldig lei seg når vi mistet. Han hentet meg etter jeg hadde vært på ultralyd å fått konstantert SA og ingen levende baby. Da satt han å gråt når jeg kom inn i bilen. Aldri sett han gråte før unntatt da.
 
Sorgen er fryktelig ensom. Vi har kjent på symtomer og alt som hører med, en planlegger jo hele fremtiden når man får positiv test. Menn klarer nok ikke helt å se det for seg før de også kan kjenne den lille. De knytter seg nok heller ikke like mye til den som oss. Det er lettere å distansere seg,tror jeg. Det er vanvittig vanskelig å stå i aleine, og heller ikke lett å forstå for andre. Sorgen kan bli altoppslukende. Dersom du har mulighet anbefaler jeg deg å snakke ned med noen, gjerne en fagperson. Noen ganger trenger man å tømme seg helt[emoji171]
 
Jeg har hatt spontanabort tre ganger på et tidsrom på 8 mnd. Hver gang jeg har mistet har mannen min reagert på samme måte. Han blir litt skuffet men sier bare at vi får prøve igjen og at en dag sitter det. Og grunnen til det har han fortalt er fordi det ikke er han som bærer barnet. Vi føler oss som mødre med en gang vi får positiv test, mens mannen blir far når han holler det i armene sine. Derfor har ikke min mann blitt like trist som meg, selvom han har blitt der akkurat i det øyeblikket vi finner ut at det er borte.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp