Hvordan forstå?

[smiley :)]

Sender inn dette på vegne av en som ønske å være anonym om sin utfordring. Hun leser og jeg videreformidler hennes beskjeder selvfølgelig

Hei.

Jeg har forhold med en som bor et stykke unna. Dette gjør naturligvis at vi ikke kan være sammen når vi trenger det. Han har stort behov for sosial kontakt med meg og stort nærhetsbehov, ettersom ham sier jeg er hans alt. Dette er forståelig også, ettersom han ikke har noen særlig nære venner etter at han flyttet dit han bor (bodd der i fler år).

Jeg er ikke i tvil om han ønsker å ha meg i nærheten og elsker meg, mitt problem er at jeg ikke kan reise dit ofte nok som han ønsker og han kommer når det passer han. Av praktiske årsaker er det meg det har passet best for å dra ned til han og jeg har ikke noen problemer med det for jeg trenger virkelig å komme meg bort jeg også, så de turene har vært bra selv om jeg tidvis synes selve reisen er tung.

Kjernen i problemet er at han til tider sliter mye med ensomhetsfølelsen i tillegg til noen store utfordringer i livet til tider (på arbeidsplassen o.l) den at når utfordringene blir for mange og han virkelig savner meg og jeg ikke kan dra, kan jeg etter en viss tid se en kjent reaksjon hos han.
Han sier at vi kanskje burde slå opp og ikke ha noe med hverandre å gjøre, at han er seriøs og at vi ikke trenger å ha noe å gjøre med hverandre osv og at han ikke kan be meg hele tiden om å komme.
Jeg forteller selvfølgelig at han ikke kan leke slik med mine følelser og at når noe er i kaos i livet hans, trenger han ikke forstørre det kaoset til å sluke med alt annet (forholdet vårt). Han burde se at jeg forsøker. Da svarer han at han vet at jeg hjelper han og at jeg støtter han, men at han er sliten av å være alene og at han har det nok best alene, med alle problemene som er i livet hans og det faktum at vi ikke kan bo sammen.

Jeg sa ifra idag at jeg blokkerer han på telefonen og ikke orker mer slikt tull, fordi jeg ble såret. Såret også fordi jeg stiller opp så mye i hans vanskelige tid, men får alltid dette til slutt. Senere kommer han og sier at han får angstanfall og det er slike anfall som gjør at han sier masse tull men at han ikke mener det og setter stor pris på at jeg er i livet hans og støtter han.
Jeg på min side får en følelse av at han ikke forstår dybden bak ordene sine, når han så lett kan forklare det med sine angstanfall. Jeg føler dette påvirker tilliten mellom oss sterkt og enda jeg ser mønsteret i reaksjonene så lurer jeg til tider på om han "leker" med mine følelser, selv om jeg vet han har angstanfall så gjør det jo ikke at jeg ikke blir såret og at tilliten til han ikke påvirkes.

Jeg har tatt det opp med han i rolig stund også og snakket om dette, da sier han også at han har angstanfall når han kommer med slike ting. Men kan man virkelig gjøre ting verre for seg når man har angstanfall? Eller ønsker han bare å tråkke meg ned fordi han selv føler seg dårlig? Da svarer han at han ikke vil tråkke meg ned, men at det ER pga angstanfallene.

Jeg elsker han høyt og vil ha han i livet, men ikke til en hvilken som helst pris. Kan ikke bli behandlet som dørmatte. Eller er det slik at jeg burde ta imot når jeg vet han har en utfordring, når jeg vet han sliter.

Jeg forstår ikke lenger dette, hvordan skal jeg forstå dette eller takle dette.

 

[87'modell]

Første steg bør jo være å slutte å tenke på livet som en såpeserie, og snakke sammen som voksne mennesker, uten å ville den andre vondt. Vil man den andre vondt, får man gå fra hverandre.
Eller, egentlig må første steg være at dere rydder opp på hver deres kant først, og deres eget liv, og finner ut hva dere vil med livet, og hva dere vil ha ut av et forhold.
To ustabile virkeligheter blir ikke mer stabile av å blandes, det blir bare verre.
Skriv ned hva problemene er, og hvordan de skal løses.
Er det verdt å fortsette i et forhold som er slik? Er det sånn man behandler noen man elsker? Er det egentlig kjærlighet, eller bare et behov for selskap? Er det turbulent fordi dere bor langt unna hverandre, eller fordi dere liker drama, eller fordi dere ikke passer sammen?
Det er sånne vanskelige spørsmål man må stille seg.

En parterapeut, eller en annen voksenperson dere kan stole på, kan være til god hjelp. (Jeg antar at dere er ganske unge, utifra hva som står skrevet her, men jeg kan naturlig nok ta feil.)


Uansett hva dere lander på, må oppgjøret tas, før heller enn senere. Dette spiser deg jo opp.

 

[KR1ST1NE]

Det høres ut som dere begge legger ett altfor stort ansvar for hans velbefinnende på dine skuldre.

Du bør ikke være krykken hans, eller bære hans ryggsekk. Som kjæreste skal du selvfølgelig støtte og gå veien med ham, men han må selv bære sine byrder..

Han må ta tak i angsten sin, og bør nok oppsøke profesjonell hjelp.. Når alt kommer til alt er det bare han som er ansvarlig for at han lærer å mestre sitt eget mørke sinn.

Jeg tviler på at han trykker deg ned med vilje. Men når noen holder på å drukne er det faktisk vanlig å bli så grepet av panikk at de kan trekke hjelpen under med seg, istedenfor å roe seg ned og bli berget i land, dermed blir det to som drukner istedenfor en.

Du hjelper ham ikke ved å gi etter. Hvorfor skal han finne motivasjonen til å styrke seg selv, eller oppsøke hjelp hvis du alltid er der til å plukke opp bitene?

Jeg håper du klarer å sette deg selv først, og at du klarer å legge fra deg den dårlige samvittigheten. Det er en form for psykisk terror at du til stadig må gjennomgå de samme truslene, unnskyldningene, tårene, kjærlighetserklæringene, og "pliktene".

Det er IKKE din feil at han har flyttet, at han ikke utfolder seg sosialt, at han har problemer med angst, at han truer med brudd, osv.

 

[smiley :)]

Det høres ut som dere begge legger ett altfor stort ansvar for hans velbefinnende på dine skuldre.

Du bør ikke være krykken hans, eller bære hans ryggsekk. Som kjæreste skal du selvfølgelig støtte og gå veien med ham, men han må selv bære sine byrder..

Han må ta tak i angsten sin, og bør nok oppsøke profesjonell hjelp.. Når alt kommer til alt er det bare han som er ansvarlig for at han lærer å mestre sitt eget mørke sinn.

Jeg tviler på at han trykker deg ned med vilje. Men når noen holder på å drukne er det faktisk vanlig å bli så grepet av panikk at de kan trekke hjelpen under med seg, istedenfor å roe seg ned og bli berget i land, dermed blir det to som drukner istedenfor en.

Du hjelper ham ikke ved å gi etter. Hvorfor skal han finne motivasjonen til å styrke seg selv, eller oppsøke hjelp hvis du alltid er der til å plukke opp bitene?

Jeg håper du klarer å sette deg selv først, og at du klarer å legge fra deg den dårlige samvittigheten. Det er en form for psykisk terror at du til stadig må gjennomgå de samme truslene, unnskyldningene, tårene, kjærlighetserklæringene, og "pliktene".

Det er IKKE din feil at han har flyttet, at han ikke utfolder seg sosialt, at han har problemer med angst, at han truer med brudd, osv.

ANONYM SVARER:

Du har rett i at jeg har fått ansvaret for hans velbefinnende. Mye av det du sier stemmer med det min bestevenn forteller meg og hun kjenner meg godt. Samtidig er det vanskelig for meg å vite hva jeg skal gjøre annerledes.

Jeg er tålmodig fordi jeg tror vedkommende trenger det, har det vanskelig og greier, men det er aldri meningen at jeg skal bli dørmatte for det og ha ansvar for andres velbefinnende. Jeg føler det er misbruk av mine følelser og slik du beskriver det en form for terrorisering.

Trodde min hjelp skulle hjelpe han å ro i land ikke at han skulle bruke meg som åre. Dette er faktisk andre gangen i løpet av uken at jeg har fått denne reaksjonen fra noen som ikke føler seg bra. Til han første sa jeg at jeg ikke kan ta ansvar for at han ikke føler seg bra og at han selv skulle jobbe med å føle seg bra og ikke la det gå ut over meg. Siden har jeg bevisst snakket lite med han. Så skjer akkurat det samme igjen.
Akkurat nå er jeg der at jeg ikke skjønner hva jeg skal si, hva er viktig... Vil si og gjøre det som er riktig, men hva er riktig når jeg tydeligvis ubevisst selv lar meg selv bli til folks krykke? Kanskje vil jeg igjen gjenta mine feil? Hvordan ordlegge mer annerledes?

Hvordan vet man at man setter seg selv først og ikke gjentar sine feil?

 

[Sylvanas]

Dette er et destruktivt forhold. Han trenger hjelp, men du kan ikke gi han den. Alle må være sentrum i sitt eget liv, ellers kan vi heller ikke være gode støttespillere for andre, men han er nå sentrum i begge deres liv. Han vil trekke deg ned i søla, sikkert ubevisst, men det endrer ingenting.

 

[KR1ST1NE]

Akkurat nå er jeg der at jeg ikke skjønner hva jeg skal si, hva er viktig... Vil si og gjøre det som er riktig, men hva er riktig når jeg tydeligvis ubevisst selv lar meg selv bli til folks krykke? Kanskje vil jeg igjen gjenta mine feil? Hvordan ordlegge mer annerledes?

Hvordan vet man at man setter seg selv først og ikke gjentar sine feil?

Du setter deg selv først når du ikke lenger aksepterer at han belaster deg med de samme gamle problemene sine

Det viktigste er jo at dere begge innser at han må stå på egne ben. Du kan være heiagjeng, men ikke krykke.

Og så må han faktisk godta at du har valgt å være kjæresten hans. Hvis han skal fortsette å true med brudd pga en stakkars-meg-mentalitet så kommer han til å ende opp med å miste deg, fordi ingen orker å måtte bevise gang på gang hva de føler og hvor de står. Det er kjempe belastende å ikke bli gitt den tillitten i ett forhold at man aksepterer hverandres følelser!

Jeg hadde nok bare vært ærlig, det er alltid best [emoji106] Du tenker jo riktig, så da er ikke rekkefølgen på ordene dine så viktig

Si fra at så lenge du er der for ham må han slutte å betvile din kjærlighet. Du kan ikke bruke masse tid og energi på å drive brannslukking på imaginære nranner i hans hjerne.
Du forstår at han sliter, men han må være endringen han ønsker selv - istedenfor å låse seg inne med selvmedlidenhet må han gjøre en aktiv innsats for å bedre egen situasjon.

Jeg har uendelig med tålmodighet for folk som gjør en reell egeninnsats, men uten egeninnsats så forsvinner tålmodigheten min som dugg for solen altså. Så for min del vil jeg heller være ærlig og "streng", enn en brannslukker for noen som nekter å legge fra seg bensinen..

Håper du får formidlet dine behov til han, og hvis ikke håper jeg du kommer deg videre og frem i ditt liv [emoji173]

 

[smiley :)]

Du setter deg selv først når du ikke lenger aksepterer at han belaster deg med de samme gamle problemene sine

Det viktigste er jo at dere begge innser at han må stå på egne ben. Du kan være heiagjeng, men ikke krykke.

Og så må han faktisk godta at du har valgt å være kjæresten hans. Hvis han skal fortsette å true med brudd pga en stakkars-meg-mentalitet så kommer han til å ende opp med å miste deg, fordi ingen orker å måtte bevise gang på gang hva de føler og hvor de står. Det er kjempe belastende å ikke bli gitt den tillitten i ett forhold at man aksepterer hverandres følelser!

Jeg hadde nok bare vært ærlig, det er alltid best [emoji106] Du tenker jo riktig, så da er ikke rekkefølgen på ordene dine så viktig

Si fra at så lenge du er der for ham må han slutte å betvile din kjærlighet. Du kan ikke bruke masse tid og energi på å drive brannslukking på imaginære nranner i hans hjerne.
Du forstår at han sliter, men han må være endringen han ønsker selv - istedenfor å låse seg inne med selvmedlidenhet må han gjøre en aktiv innsats for å bedre egen situasjon.

Jeg har uendelig med tålmodighet for folk som gjør en reell egeninnsats, men uten egeninnsats så forsvinner tålmodigheten min som dugg for solen altså. Så for min del vil jeg heller være ærlig og "streng", enn en brannslukker for noen som nekter å legge fra seg bensinen..

Håper du får formidlet dine behov til han, og hvis ikke håper jeg du kommer deg videre og frem i ditt liv [emoji173]

ANONYM SVARER:
Jeg skal ta til meg dine ord og råd. Det er bare det at det er så vanskelig å balansere når man alltid lar seg selv stå på et slikt punkt.

Jeg har snakket med han og sagt ifra at neste gang burde han si slike ting enten fordi han mener dem og alt er over eller så burde han ikke si slikt, for jeg kan ikke være i et slikt forhold. Jeg kan ikke la meg drukne i forsøket på å redde han. Siden foreslo jeg at han kanskje skulle ta behandling eller få medisiner fra legen om han følte seg dårlig, hvorpå han svarte han ikke ville takle det selv uten medisinering. Da sa jeg at det er jo nettopp det man ikke greier når det begynner å gå ut over dine nærmeste.

Bare så det er sagt så er han en varm og god person som støtter meg og pusher meg mot god retning i livet og som jeg deler omtrent alt med, inntil slik episode kommer og ting blir vanskelige å snakke om fordi heller ikke jeg kan se ting klart akkurat da og forstår ikke hvor jeg burde stoppe og akkurat hva jeg skal si. Slikt sett var det bra du svarte meg som du gjorde for det hjelper meg å se akkurat de tingene jeg burde i denne situasjonen. Jeg kan ikke si at jeg greier å se så klart når det gjelder slike ting selv, utenom det at jeg merker ubehaget og føler at dette ikke var riktig.
Takk for gode ønsker <3

 

[Februar2022]

Kanskje han kan flytte nærmere deg om han har behov for nærhet?

 

[Moderator Tonje]

Hvordan går det med henne nå ?

 

[smiley :)]

Hvordan går det med henne nå ?

Videreformidler når jeg får tilbakemelding

 

[Babi]

Anbefaler han å gå i terapi. Han har mye uoppgjort i eget liv som plager han, og inntil dette er i sjakk kan ikke han ha andre i sitt liv. Han bruker jo deg for å få utløp før sine vonde følelser!