Ikke i bruk
Forumet er livet
Hvordan er hverdagen deres?
Lyst til å vise bildet av de små vidunderene?
Lyst til å vise bildet av de små vidunderene?
Follow along with the video below to see how to install our site as a web app on your home screen.
Notat: This feature currently requires accessing the site using the built-in Safari browser.
Huff, kjære deg <3Må innrømme at de første ukene har vært veldig frem og tilbake. Jenta vår er 5 uker i morgen, og i løpet av disse ukene har vi gått fra en veldig rolig sovebaby til en baby som er utrøstelig til en baby som sover hovedsakelig kun på dagen, jeg har hatt brystbetennelse, hatt problemer med å amme og slitt veldig med å forstå at jeg faktisk er mamma.
Barseltiden startet så innmari bra på sykehuset og den første uken (mannen var hjemme i to uker). Så fikk jeg brystbetennelse og slet veldig med å gi mat, så da måtte vi gi mme, som jeg synes var helt grusomt å måtte gi. I tillegg hadde jeg konstant vondt i hodet pga. for lite søvn og alt for lite mat (spiste toppen to ganger om dagen).
Da mannen var tilbake på jobb var det en innmari stor overgang for meg å være alene med vesla. Ettersom vi ikke fikk til amming, ble jeg introdusert for skjold. Det virket bra, men de måtte jo vaskes og steriliseres. I tillegg ville ikke frøkna ligge alene ett sekund, så jeg måtte konstant gå rundt og bære på henne. Etter hvert fikk hun også innmari luftsmerter, og vi var redde hun hadde kolikk. Nå ser det ut til at skjoldene har vært problemet, så vi har begynt å gi fra flaske i stedet. Hun klarer nå faktisk å ligge alene en liten stund, men det er innmari mye ekstra arbeid med pumping og flasker. Når hun ikke vil ligge alene og jeg har masse som må steriliseres blir jeg ekstra stressa.
Fra fødselen av har jeg følt at vi bare passer frøkna og at hun ikke skulle bli med oss hjem. Det at jeg er en mamma føles så veldig rart og nesten litt feil, på en måte. Denne følelsen sitter fremdeles, men begynner så vidt å forsvinne nå som hun er litt roligere og jeg har vendt meg litt til tilværelsen.
Jeg var klar over at man ikke kan forutse hvordan tiden med barn vil være og var innstilt på våkennetter, gråting og frustrasjon. Likevel trodde jeg at jeg ville få til husarbeid, legge meg / stå opp til samme tidspunkt hver dag, lage meg gode frokoster, ha middag klar til mannen kom hjem og dra på butikken. Hvis jeg bare visste hvor krevende barseltiden faktisk er, hadde jeg kanskje taklet ting litt bedre og ikke følt at jeg ikke strekker til.
Må innrømme at de første ukene har vært veldig frem og tilbake. Jenta vår er 5 uker i morgen, og i løpet av disse ukene har vi gått fra en veldig rolig sovebaby til en baby som er utrøstelig til en baby som sover hovedsakelig kun på dagen, jeg har hatt brystbetennelse, hatt problemer med å amme og slitt veldig med å forstå at jeg faktisk er mamma.
Barseltiden startet så innmari bra på sykehuset og den første uken (mannen var hjemme i to uker). Så fikk jeg brystbetennelse og slet veldig med å gi mat, så da måtte vi gi mme, som jeg synes var helt grusomt å måtte gi. I tillegg hadde jeg konstant vondt i hodet pga. for lite søvn og alt for lite mat (spiste toppen to ganger om dagen).
Da mannen var tilbake på jobb var det en innmari stor overgang for meg å være alene med vesla. Ettersom vi ikke fikk til amming, ble jeg introdusert for skjold. Det virket bra, men de måtte jo vaskes og steriliseres. I tillegg ville ikke frøkna ligge alene ett sekund, så jeg måtte konstant gå rundt og bære på henne. Etter hvert fikk hun også innmari luftsmerter, og vi var redde hun hadde kolikk. Nå ser det ut til at skjoldene har vært problemet, så vi har begynt å gi fra flaske i stedet. Hun klarer nå faktisk å ligge alene en liten stund, men det er innmari mye ekstra arbeid med pumping og flasker. Når hun ikke vil ligge alene og jeg har masse som må steriliseres blir jeg ekstra stressa.
Fra fødselen av har jeg følt at vi bare passer frøkna og at hun ikke skulle bli med oss hjem. Det at jeg er en mamma føles så veldig rart og nesten litt feil, på en måte. Denne følelsen sitter fremdeles, men begynner så vidt å forsvinne nå som hun er litt roligere og jeg har vendt meg litt til tilværelsen.
Jeg var klar over at man ikke kan forutse hvordan tiden med barn vil være og var innstilt på våkennetter, gråting og frustrasjon. Likevel trodde jeg at jeg ville få til husarbeid, legge meg / stå opp til samme tidspunkt hver dag, lage meg gode frokoster, ha middag klar til mannen kom hjem og dra på butikken. Hvis jeg bare visste hvor krevende barseltiden faktisk er, hadde jeg kanskje taklet ting litt bedre og ikke følt at jeg ikke strekker til.
Fikk du samme dag som meg? 20?Her er livet bare helt fantastisk Lillebror som blir 3 uker på søndagen er så snill og rolig å storesøster på 8 år er helt fantastisk. Vi koser oss dagen lang og sover på natten Ser ut som han blir lik storesøster så langt å da blir dette perfekt
Huff, kjære deg <3
Fra en mamma som også fikk en tøff start med sitt første barn, jeg vil anbefale deg å sjekke om din kommune har noe tilbud for å forebygge fødselsdepresjon.
Jeg fikk depresjon da jeg var alene med min eldste som hadde forferdelig allergi og det tok meg et år å innse. Å sitte med følelsen av å ikke strekke til må være fæl. Men for meg høres du ut som en god mor
Jeg håper du finner ut av ting så hverdagen blir bedre for deg.
Og trenger du noen å snakke med så send meg gjerne en pm
Må innrømme at de første ukene har vært veldig frem og tilbake. Jenta vår er 5 uker i morgen, og i løpet av disse ukene har vi gått fra en veldig rolig sovebaby til en baby som er utrøstelig til en baby som sover hovedsakelig kun på dagen, jeg har hatt brystbetennelse, hatt problemer med å amme og slitt veldig med å forstå at jeg faktisk er mamma.
Barseltiden startet så innmari bra på sykehuset og den første uken (mannen var hjemme i to uker). Så fikk jeg brystbetennelse og slet veldig med å gi mat, så da måtte vi gi mme, som jeg synes var helt grusomt å måtte gi. I tillegg hadde jeg konstant vondt i hodet pga. for lite søvn og alt for lite mat (spiste toppen to ganger om dagen).
Da mannen var tilbake på jobb var det en innmari stor overgang for meg å være alene med vesla. Ettersom vi ikke fikk til amming, ble jeg introdusert for skjold. Det virket bra, men de måtte jo vaskes og steriliseres. I tillegg ville ikke frøkna ligge alene ett sekund, så jeg måtte konstant gå rundt og bære på henne. Etter hvert fikk hun også innmari luftsmerter, og vi var redde hun hadde kolikk. Nå ser det ut til at skjoldene har vært problemet, så vi har begynt å gi fra flaske i stedet. Hun klarer nå faktisk å ligge alene en liten stund, men det er innmari mye ekstra arbeid med pumping og flasker. Når hun ikke vil ligge alene og jeg har masse som må steriliseres blir jeg ekstra stressa.
Fra fødselen av har jeg følt at vi bare passer frøkna og at hun ikke skulle bli med oss hjem. Det at jeg er en mamma føles så veldig rart og nesten litt feil, på en måte. Denne følelsen sitter fremdeles, men begynner så vidt å forsvinne nå som hun er litt roligere og jeg har vendt meg litt til tilværelsen.
Jeg var klar over at man ikke kan forutse hvordan tiden med barn vil være og var innstilt på våkennetter, gråting og frustrasjon. Likevel trodde jeg at jeg ville få til husarbeid, legge meg / stå opp til samme tidspunkt hver dag, lage meg gode frokoster, ha middag klar til mannen kom hjem og dra på butikken. Hvis jeg bare visste hvor krevende barseltiden faktisk er, hadde jeg kanskje taklet ting litt bedre og ikke følt at jeg ikke strekker til.
Tusen takk <3
Har vært så innmari innstilt på å klare dette, både amming, småting i huset og utfordringer som ville oppstå underveis. I tillegg synes jeg dette er veldig vanskelig å snakke om, selv til mannen min. Lurer på om jeg skal ta det opp på 6 ukers kontroll neste uke. Vet bare ikke helt hvordan jeg skal si det, for har så lett for å si at ting går bra og dekke for at det er litt vanskelig. Føler meg liksom litt mislykket hvis jeg sier det høyt at dette får jeg faktisk ikke til. Akkurat som om jeg blir dømt for å ikke være klar for mammarollen (selv om jeg skjønner at det er helt tullete å tenke sånn). Vi har jo ikke et vanskelig barn, så selv føler jeg grunnlaget ikke er godt nok til å "påstå" at jeg har opplevd barseltiden som tung.
Fikk den 20 jaFikk du samme dag som meg? 20?
Dette høres veldig ut som meg da jeg fikk førstemann, og jeg vil først og fremst bare si: det blir bedre!! <3Må innrømme at de første ukene har vært veldig frem og tilbake. Jenta vår er 5 uker i morgen, og i løpet av disse ukene har vi gått fra en veldig rolig sovebaby til en baby som er utrøstelig til en baby som sover hovedsakelig kun på dagen, jeg har hatt brystbetennelse, hatt problemer med å amme og slitt veldig med å forstå at jeg faktisk er mamma.
Barseltiden startet så innmari bra på sykehuset og den første uken (mannen var hjemme i to uker). Så fikk jeg brystbetennelse og slet veldig med å gi mat, så da måtte vi gi mme, som jeg synes var helt grusomt å måtte gi. I tillegg hadde jeg konstant vondt i hodet pga. for lite søvn og alt for lite mat (spiste toppen to ganger om dagen).
Da mannen var tilbake på jobb var det en innmari stor overgang for meg å være alene med vesla. Ettersom vi ikke fikk til amming, ble jeg introdusert for skjold. Det virket bra, men de måtte jo vaskes og steriliseres. I tillegg ville ikke frøkna ligge alene ett sekund, så jeg måtte konstant gå rundt og bære på henne. Etter hvert fikk hun også innmari luftsmerter, og vi var redde hun hadde kolikk. Nå ser det ut til at skjoldene har vært problemet, så vi har begynt å gi fra flaske i stedet. Hun klarer nå faktisk å ligge alene en liten stund, men det er innmari mye ekstra arbeid med pumping og flasker. Når hun ikke vil ligge alene og jeg har masse som må steriliseres blir jeg ekstra stressa.
Fra fødselen av har jeg følt at vi bare passer frøkna og at hun ikke skulle bli med oss hjem. Det at jeg er en mamma føles så veldig rart og nesten litt feil, på en måte. Denne følelsen sitter fremdeles, men begynner så vidt å forsvinne nå som hun er litt roligere og jeg har vendt meg litt til tilværelsen.
Jeg var klar over at man ikke kan forutse hvordan tiden med barn vil være og var innstilt på våkennetter, gråting og frustrasjon. Likevel trodde jeg at jeg ville få til husarbeid, legge meg / stå opp til samme tidspunkt hver dag, lage meg gode frokoster, ha middag klar til mannen kom hjem og dra på butikken. Hvis jeg bare visste hvor krevende barseltiden faktisk er, hadde jeg kanskje taklet ting litt bedre og ikke følt at jeg ikke strekker til.