Hvordan ble du klar?

[Rosalia]

Hei , venter å venter på at min kjære skal bli klar for og prøve. Veldig fremgang siste halvåret , da vi akkurat har kjøpt hus(ferdig neste år) så vi får nok soverom og vi sluttet på mini pilla i mai(bestemte sammen). For 1 år siden fikk han nesten panikk om tema kom opp, da han nok syns ansvaret er litt skummelt. Han har lite erfaring med barn , ble akkurat onkel og tante så det hjelper jo på Alt ligger til rette for det nå kontra tidligere....Nå på vennefest for litt siden , begynte han å spørre kompis hvor lenge han å dama prøvde før klaff , å han fortalte at jeg har sluttet på pilla. Men at han hopper a eller bruker gummi nå. Har selv holdt pille slutt for mer selv for å ikke lage press på han. Tester eggløsning denne syklusen , noe han vet. Fordi jeg ville se at kroppen funker som den skal etter mange år m mini pille. Han Spurte meg ut hva eggløsning var osv , da han trodde det skjedde under mens Redd for å masse for mye også. Kjenner så på den biologiske klokka da jeg blir 30 neste år, å vi ønsker oss jo 2 :/ Føles litt som om der aldri skal skje. Vært sammen i 3 år straks. Har vel vært klar siste 1,5 året selv. Noen råd ? Hvordan ta det opp? Ikke diskuter der sikkerlig siden mai, å i ettertid har vi kjøpt hus og blir tante og onkel. Å han har virket litt mer interessert l baby en før.

 

[87'modell]

Hei!

Jeg er ikke mann, men jeg vil råde deg til å fortelle ham akkurat hvordan du har det, og at behovet for barn bare blir sterkere og sterkere.
Det er normalt å prøve i opptil et år før det klaffer, og det kan ta mye lenger tid når man har brukt prevensjon.

Alle har litt panikk for å få barn på et eller annet tidspunkt, det er jo å forvente, men man klarer det helt fint.
Be noen gode kompiser med barn snakke med ham om hvor fint det faktisk er, og hvor flink han kommer til å være som pappa.

Noen menn ser jo for seg at livet vil være over, og at man nå kun skal være mamma&pappa, aldri ha sex igjen, aldri kunne se vennene sine mer, aldri kunne ta en øl..
Sånn er det jo ikke.
Man har det samme livet som før, bare litt annerledes, og MYE bedre.

Kanskje kan du kjøpe en morsom "pappabok" til ham?
http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=143790
http://www.klikk.no/foreldre/pappaboker-1474300.ece

 

[Erik_1976]

Hei,

For mange oss er vel sannheten at vi aldri blir klare. Vi har ikke den samme biologiske klokken som dere damer, og generelt så er alle store omveltninger veldig skumle. For min del var jeg heller ikke klar, men jeg ble det så fort det ble fakta at vi skulle ha barn. I min vennekrets så jeg også at noen ble klare når andre fikk barn, altså tror jeg det er mer skummelt å være først ut i vennegjengen enn å komme litt etter.

Hadde noen kompiser blitt sendt på oppdrag fra kona for å fortelle meg hvor god pappa jeg ville blitt, ville jeg bedt de gro seg et par baller og komme tilbake, og ihvertfall ikke hørt på de. Enten må man vente på å bli klar (noe man kanskje aldri blir) eller så må man bare hoppe i det og glede seg til alt det usikre fremtiden har å by på! For det er skummelt å bli førstegangspappa!

 

[Trappetrollet]

Jeg kan svare på vegne av samboer, ettersom han ikke er forumperson

Min kjæreste var klar allerede tidlig i tyveårene. Han ville helst ha barn innen han var 25, men fant aldri noen å slå seg ned med. Han har alltid trives rundt barn.

Da vi møttes (igjen) var han helt på at han ville ha barn, men jeg har aldri ønsket meg barn.... Så han var overbevist om at han måtte komme til å krangle med meg om det. Det måtte han imidlertid ikke, da jeg en dag brått ombestemte meg.

Han var slett ikke forberedt da jeg sa "NÅ", men det var mest pga. meg, og at jeg aldri ville ha barn før. Men han gleder seg helt vilt nå, tre uker igjen Han er helt klart den moderlige av oss, passer bedre til papparollen enn jeg passer mama rollen

 

[Bkno3719382]

Heisann,
Jeg må nok si at det er jo veldig forskjellig fra mann til mann, men at vi nok heller tenderer å bli klare når det hender. Fikk den første om surprisebaby da jeg var 20, (nå har vi tre) og hverken dama eller jeg var egentlig særlig klar til å bli foreldre. Det ble vi likevel, og vokset med ansvaret. Særlig om man er først ute i vennekretsen kan det være litt skummelt, en del er redde for å miste alle muligheter for guttekvelder o.l. Fortell hvordan du selv har det, men spørr også han hva han kjenner og hvorfor. Ta svarene hans seriøst, om dere skal ha utgangspuntk for en ålreit samtale. Du synes muligens noen av bekymringene hans er tøysete, men de er virkelige for ham.

 

[filifjonka]

For min mann hjalp det at vi giftet oss, da følte han barn var neste steg, samt at hans kompiser som fortsatt hadde en sosialt liv etter barn men nå er han snart 31 så skulle bare mangel at han er klar tenker jeg

 

[Aninee]

Gubben var heller ikke akkurat klar for oppgaven. Men siden begge har rundet 30 år og vi måtte gjøre det med hjelp så måtte han kaste seg inn i oppgaven. Og for å være ærlig. Hans motivasjon og modne startet da jeg ble gravid. Og helt ærlig var han mer klar som far da jeg gikk den siste mnd enn jeg var klar for selve fødselen

 

[Rosalia]

Oppdatering: nå er det 1 måned siden han på eget insistiv sluttet og hoppe av i svingen. Trodde første det var en glipp, men det er det vist ikke da det har skjedd hver gang siden da Hans diskré måte og si at "nå er der greit om det skjer noe", han har ikke nevnt et ord rundt det. Han har jo hele tiden vist at det er helt opp til han når. Jeg tror at han vil ta det som det kommer har jeg skjønt Så jeg har ikke gjort noen stor greie ut av det. Utenom å nå prøve å få han med på sengekos til rett tid Så da er det bare å krysse fingrene Tolmodighet funker! + kompiser som plutselig skal bli pappa påvirket nok det også!