Har ikke tørt å skrive her før nå. . For jeg har vel egentlig ikke begynt å vende meg til situasjonen før nå nylig.
Er 40 år. Har aldri vært gravid før og heller aldri prøvd å bli det.
Har egentlig ønsket meg barn fra jeg var 15 til jeg var 35, men pga min helse så har det ikke vært aktuelt. Har vært inn og ut av sykehus og seks operasjoner fra jeg var 9 år gammel. Siste operasjon var november 2020.
Har ikke vært i jobb siden høsten 2018. Jobbet deltid i reklamebransjen før det.
Jeg og min samboer, gjennom de siste 9.5 årene, hadde vel egentlig begynt å innse at vi bare må "velge" å ende opp som barnløse. Tungt å akseptere.
Men... Så fikk vi oss en skikkelig overraskelse for ca 2 mnd siden.
Siden jeg aldri har vært gravid, og vi heller aldri har prøvd, heller ikke denne gangen. Så var jeg absolutt ikke innom tanken at jeg kunne være gravid. Så jeg tok ikke en test før enn når jeg var i uke 8/9.
Og selv med tre positive tester greide jeg ikke helt å ta det innover meg, så jeg avventet like så godt med å kontakte fastlege og jordmor, og bare ventet på at det skulle "gå over" ....
Det eneste jeg gjorde (just in case) var å trappe ned på medisinene mine, kutte ut kaffe, te og cola, og kunstig søtning. Jeg verken drikker eller snuser, så det slapp jeg heldigvis å tenke på.
Jeg har to venninner som har prøvd jevnt i 1 og 2 år, og de er tre år yngre enn meg. De har fått meg til å tenke at å bli gravid "på flax/uflax" (og som 40-åring) var så og si umulig. De har begge hvert gravide én gang, men mistet rundt uke 10. Jeg tok det derfor som en selvfølge at jeg uansett kom til å miste jeg også. Siden jeg også har hørt at "alle" mister første, + tilleggsrisiko pga min alder.
Men - nå er jeg i uke 17. Var til første time hos jordmor, og hørte fosterlyd i midten av desember. Og første ultralyd den 19.des. Der så alt bra ut - en vilter og aktiv liten krabat.
Har fortsatt ikke greid å ta det ordentlig innover meg. Og har derfor kun delt nyheten med svært få. Kun aller nærmeste familie og venner. Og det er kun få uker siden.
Er 40 år. Har aldri vært gravid før og heller aldri prøvd å bli det.
Har egentlig ønsket meg barn fra jeg var 15 til jeg var 35, men pga min helse så har det ikke vært aktuelt. Har vært inn og ut av sykehus og seks operasjoner fra jeg var 9 år gammel. Siste operasjon var november 2020.
Har ikke vært i jobb siden høsten 2018. Jobbet deltid i reklamebransjen før det.
Jeg og min samboer, gjennom de siste 9.5 årene, hadde vel egentlig begynt å innse at vi bare må "velge" å ende opp som barnløse. Tungt å akseptere.
Men... Så fikk vi oss en skikkelig overraskelse for ca 2 mnd siden.
Siden jeg aldri har vært gravid, og vi heller aldri har prøvd, heller ikke denne gangen. Så var jeg absolutt ikke innom tanken at jeg kunne være gravid. Så jeg tok ikke en test før enn når jeg var i uke 8/9.
Og selv med tre positive tester greide jeg ikke helt å ta det innover meg, så jeg avventet like så godt med å kontakte fastlege og jordmor, og bare ventet på at det skulle "gå over" ....
Det eneste jeg gjorde (just in case) var å trappe ned på medisinene mine, kutte ut kaffe, te og cola, og kunstig søtning. Jeg verken drikker eller snuser, så det slapp jeg heldigvis å tenke på.
Jeg har to venninner som har prøvd jevnt i 1 og 2 år, og de er tre år yngre enn meg. De har fått meg til å tenke at å bli gravid "på flax/uflax" (og som 40-åring) var så og si umulig. De har begge hvert gravide én gang, men mistet rundt uke 10. Jeg tok det derfor som en selvfølge at jeg uansett kom til å miste jeg også. Siden jeg også har hørt at "alle" mister første, + tilleggsrisiko pga min alder.
Men - nå er jeg i uke 17. Var til første time hos jordmor, og hørte fosterlyd i midten av desember. Og første ultralyd den 19.des. Der så alt bra ut - en vilter og aktiv liten krabat.
Har fortsatt ikke greid å ta det ordentlig innover meg. Og har derfor kun delt nyheten med svært få. Kun aller nærmeste familie og venner. Og det er kun få uker siden.