Kvart på fem mandag morgen våknet jeg fordi jeg trodde Mia ville ha mat. Jeg gikk bort til sengen hennes men hun sov som en stein. Gikk så tilbake til sengen vår hvor Nicolas lå etter at jeg hadde tatt han opp for å amme han rundt klokken fire. Han lå så veldig rolig og jeg klarte ikke se om han pustet. Jeg la hånda på han men klarte ikke helt å kjenne etter, han var varm og fin i fargen. Jeg ristet litt i han, ingen respons. Jeg vekte samboer og sa jeg ikke fikk liv i han. Samboer startet hjerte-lunge-redning umiddelbart mens jeg ringte etter ambulanse. Vi fikk ikke liv i han, men fortsatte helt til ambulansen kom. De fikk heller ikke liv i han og forberedte oss på at dette så dårlig ut. De ga han en adrenalin sprøyte, svak puls. En sprøyte til, 130 i puls. De fikk han i ambulansen og kjørte han til sykehuset. Jeg kom etter i legebil. Samboer, Mia og eldste gutten(bonussønn) kom etter i den andre ambulansen.
De klarte å holde liv i han til de fikk han frem og koblet han til respirator. Legen sa det så dårlig ut, men de skulle gjøre alt de kunne. De holdt han nedkjølt for å bevare og, om mulig, hele skadet hjernevev. Utover morgenkvisten fikk de utført både EEG og MR-røntgen som viste lite til ingen hjerneaktivitet. De sa han hadde fått mye morfin og det kunne være derfor. Etterhvert som blodtrykket sank til normalt nivå, tok de bort morfinet og utførte en ny EEG som fortsatt viste svært lite hjerneaktivitet. De fortalte oss med tungt hjerte at de ønsket å avslutte behandlingen av den lille gutten vår. Skulle han overleve dette, ville det vært med en funksjonshemming tilsvarende et liv ikke verdig. De varmet han opp til normal kroppstemperatur og vi fikk han inn på rommet vårt.
Familien vår fikk komme å ta farvel med han, og presten holdt en seremoni. Vi fikk holde han og kjenne på den varme lille kroppen hans mens de koblet han av respirator. Han fikk ligge på meg mens det hele skjedde.
Klokken 22.35 tirsdag 22. desember, den mørkeste dagen i året, tok Nicolas sitt siste åndedrag. Han døde stille og fredelig i armene mine og fikk endelig hvile. Han rakk akkurat å bli fire måneder gammel.
Han har kjempet flere kamper siden han kom til verden 19. august, 14 uker for tidlig. Han har vist oss en viljestyrke vi aldri har sett maken til. Han var den sterkeste jeg visste om, og ingen voksne mennesker hadde klart å gå gjennom det han har gått gjennom og fortsatt slik han gjorde. Han var en livlig gutt som aldri hadde tid å ligge stille. Nysgjerrig og sosial, og sjarmerte ett hvert menneske i senk. Han har gitt oss så mye glede og så mange fine stunder. Alt vi sitter igjen med er gode minner. Én måned fikk vi hjemme med han.
Den lille, gode gutten vår. Jeg har ikke ord for hvor forferdelig dette er. Mitt verste mareritt og største frykt. Å miste et barn. Hvordan lever man videre? Hvordan takler man dette? Det er helt uvirkelig. Ikke til å tro i det hele tatt. Heldigvis har vi Mia oppi all sorgen, et lys i mørket. Den fine, gode, snille og artige jenta vår. Den beste trøsten finnes i henne. Hun er tydelig berørt av dette og skrek alt hun klarte da respiratoren ble koblet fra. Hun har mistet broren sin, sin aller beste venn. Vi har mistet sønnen vår, den ene av to, ett par. Vi vet ikke hvordan vi skal komme oss videre. Men vi må, for Mias skyld. Hun trenger oss, og vi henne. Mer enn noen gang.
Diagnosen er krybbedød, men obduksjon vil bli utført. Han har ikke vist noen sykdomstegn etter hjemreise fra nyfødt intensiv, og det er ingen som kan klandres for denne forferdelig urettferdige hendelsen. Legene sier at vi har gjort alt riktig og alt vi kunne for den lille gutten vår. Hadde det ikke vært for at jeg våknet da jeg gjorde, og for den innsatsen samboer gjorde frem til ambulansen kom hadde vi ikke engang kommet oss til sykehuset. Vi klarte å redde livet hans så langt at vi fikk tatt farvel med han. Gitt han en verdig avskjed. Hjertene våre blør og vi gråter selv om tårene har gått tom. Han har kjempet lenge nok og trengte å få fred. Det har han fått nå, og det er vi glade for. Vi kommer aldri til å glemme lille Nicolas og han vil for alltid være med oss i hjertet og tankene. Ikke en dag vil komme og gå uten at vi tenker på han.
Hvil i fred, lille engel. Mamma og pappa elsker deg.
De klarte å holde liv i han til de fikk han frem og koblet han til respirator. Legen sa det så dårlig ut, men de skulle gjøre alt de kunne. De holdt han nedkjølt for å bevare og, om mulig, hele skadet hjernevev. Utover morgenkvisten fikk de utført både EEG og MR-røntgen som viste lite til ingen hjerneaktivitet. De sa han hadde fått mye morfin og det kunne være derfor. Etterhvert som blodtrykket sank til normalt nivå, tok de bort morfinet og utførte en ny EEG som fortsatt viste svært lite hjerneaktivitet. De fortalte oss med tungt hjerte at de ønsket å avslutte behandlingen av den lille gutten vår. Skulle han overleve dette, ville det vært med en funksjonshemming tilsvarende et liv ikke verdig. De varmet han opp til normal kroppstemperatur og vi fikk han inn på rommet vårt.
Familien vår fikk komme å ta farvel med han, og presten holdt en seremoni. Vi fikk holde han og kjenne på den varme lille kroppen hans mens de koblet han av respirator. Han fikk ligge på meg mens det hele skjedde.
Klokken 22.35 tirsdag 22. desember, den mørkeste dagen i året, tok Nicolas sitt siste åndedrag. Han døde stille og fredelig i armene mine og fikk endelig hvile. Han rakk akkurat å bli fire måneder gammel.
Han har kjempet flere kamper siden han kom til verden 19. august, 14 uker for tidlig. Han har vist oss en viljestyrke vi aldri har sett maken til. Han var den sterkeste jeg visste om, og ingen voksne mennesker hadde klart å gå gjennom det han har gått gjennom og fortsatt slik han gjorde. Han var en livlig gutt som aldri hadde tid å ligge stille. Nysgjerrig og sosial, og sjarmerte ett hvert menneske i senk. Han har gitt oss så mye glede og så mange fine stunder. Alt vi sitter igjen med er gode minner. Én måned fikk vi hjemme med han.
Den lille, gode gutten vår. Jeg har ikke ord for hvor forferdelig dette er. Mitt verste mareritt og største frykt. Å miste et barn. Hvordan lever man videre? Hvordan takler man dette? Det er helt uvirkelig. Ikke til å tro i det hele tatt. Heldigvis har vi Mia oppi all sorgen, et lys i mørket. Den fine, gode, snille og artige jenta vår. Den beste trøsten finnes i henne. Hun er tydelig berørt av dette og skrek alt hun klarte da respiratoren ble koblet fra. Hun har mistet broren sin, sin aller beste venn. Vi har mistet sønnen vår, den ene av to, ett par. Vi vet ikke hvordan vi skal komme oss videre. Men vi må, for Mias skyld. Hun trenger oss, og vi henne. Mer enn noen gang.
Diagnosen er krybbedød, men obduksjon vil bli utført. Han har ikke vist noen sykdomstegn etter hjemreise fra nyfødt intensiv, og det er ingen som kan klandres for denne forferdelig urettferdige hendelsen. Legene sier at vi har gjort alt riktig og alt vi kunne for den lille gutten vår. Hadde det ikke vært for at jeg våknet da jeg gjorde, og for den innsatsen samboer gjorde frem til ambulansen kom hadde vi ikke engang kommet oss til sykehuset. Vi klarte å redde livet hans så langt at vi fikk tatt farvel med han. Gitt han en verdig avskjed. Hjertene våre blør og vi gråter selv om tårene har gått tom. Han har kjempet lenge nok og trengte å få fred. Det har han fått nå, og det er vi glade for. Vi kommer aldri til å glemme lille Nicolas og han vil for alltid være med oss i hjertet og tankene. Ikke en dag vil komme og gå uten at vi tenker på han.
Hvil i fred, lille engel. Mamma og pappa elsker deg.
fine, tapre gutten deres.. koser litt ekstra på babyen på brystet mitt i natt. Min dypeste medfølelse <3
klarer ikke å forestille meg hvor grusomt dere har det nå, en sender en stor klem!
