Kjære Maur!
Jeg har ikke ord på hvordan jeg kan få trøstet deg nokk. Men dette er en prosess du må igjenom...
Ting kommer bare ramlende ned i fange på deg..
Jeg selv måtte jeg bare "begrave" meg under dyna og hyle ut! (Hvor uretferdig verden var! Som hindret meg til å få båret fram mitt barn) Synes fremdeles det er uretterdig, men takler det mer og mer for hver dag...
Det vil komme tunge dager hele veien fremover, men det beste medisin ( for meg) er å kunne stikke ansiktet inn i armkroken på mannen og få gråtet ut... Snakke om ting, og ikke minst få "rast" ut følelser...
Jeg gikk og var for og i mot om et svangerskap igjen. Men en ting var sikkert! skuffelsen var stor for hver mens jeg fikk... Tenker for meg selv at jeg ønsker jo egentlig en spire igjen...
Håper den tar bolig i meg nå...
En del av meg sier også at jeg burde ikke stresse med det, det kommer vist det er mening med det...
Slik forbereder jeg meg til skuffelsen ved evt en ny TR...
Kjære Maur... Jeg kjenner meg så igjen i det du skriver, følelsen og bevegelsene er liksom så friskt i minne...
Håper du finner ut hva du vil, og at du får "begravd" savnet etter Milli.
Milli vil altid være deg sterkt i minnet, h*n vil altid ha en egen plass i ditt hjerte for altid!
Mange mange trøste klemmer fra meg
Grokka