Jeg blir superstresset når hun gråter, men både mamma og mannen min sier at jeg vil tåle det bedre etter hvert, for jeg vil ikke ha noe valg. Hvis hun er våken om morgenen MÅ jeg bare gå på do, vaske meg i fjeset, hente meg vann, og kanskje til og med smøre meg et par brødskiver. Mens hun ligger i nestet og gråter til hun skjelver og tårene triller. Jeg får helt vondt inni meg av det. Prøver å hele tiden snakke med henne eller synge, slik at hun hører at jeg er i nærheten, men høres ikke ut som om det hjelper. Leste også noe om at babyer som ikke får respons i løpet av et par-tre minutter med gråt etter hvert vil miste tillit til forsørgerne og masse annet negativt om følelser, men håper det gjelder for konsekvent ignorering av gråt, og ikke nå og da. Det er jo umulig å unngå.
Hun slutter for øvrig nesten alltid å gråte (og sovne istedenfor) ved nærkontakt og bæring, men man kan nesten ikke ha en baby oppå seg hele døgnet heller. Når jeg flytter henne over til nestet må jeg ofte ligge litt over henne med brystet, så hun ikke våkner av at det blir kaldt og åpent. Hvis det skjer blir det grining, og prosessen gjentas. Ved magevondt om kvelden eller natten blir det også mye grining, om hun ikke får letter på trykket. Forskjellige ting funker fra gang til gang, så må gå igjennom hele registeret. Om ingenting hjelper må vi bære henne i sele eller sjal til hun sovner. Synes gråtegreiene er skikkelig vanskelig, selv om jeg vet at det er så normalt som det kan bli. Håper jeg blir litt mer herdet når ikke gråten lenger er hennes eneste måte å kommunisere på.
Sorry for langt svar, men temaet engasjerer meg.