Gi far hovedomsorgen?

Mamsi3

Mamsi3

Betatt av forumet
Januarlykke 2020
Junilykke 2022
For litt over 1 år siden gikk barnefar og jeg fra hverandre etter 8 år sammen. Han hadde fått et nytt forhold på si, og dette var grunnen til at vi gikk fra hverandre.

Han flyttet 30 timer unna (med bil), og eldste på da 7.5 år ville bo hos far. Det går veldig bra, og h*an trives veldig godt hos far, hans nye kjæreste og kommende babysøster.

Jeg har hovedomsorgen for 5 åringen. Men far vil helst ha 5 åringen også. Jeg har tenkt at det har vært uaktuelt hele tiden, fordi jeg ikke kan se for meg et liv uten "babyen" min i hverdagen.

Men jeg ser at dette skaper noen problemer. Minste vil ikke få et godt forhold til eldste, og jeg kan ikke tilby det samme familielivet som far kan.

Men han har flyttet langt oppi ingenplass der verken jeg eller han har familie på 100vis av mil. Jeg vil ikke få se barna mer enn noen ganger i året, det vil heller ikke familiene våres. På samme måte som det har gått fint å ha eldste der oppe i 1 år nå.

Kan legge til at jeg er ung, og far en del eldre. Jeg kunne tenke meg å ta en utdanning, og komme meg videre i livet på personlig plan, da jeg har hatt barn hele mitt voksne liv. (fra 18 år).

Trenger litt hjelp til å veie for og imot. Eldste kommer til å fortsette å bo med far, da h*n ønsker det.
 
At du i det hele tatt klarer å se barnas behov og ønsket foran dine egne skal du ha stor applaus for! Det er det ikke alle som vil eller klarer. Personlig hadde jeg ikke taklet det, og er glad det egentlig finnes regler mot at ene foreldren kan flytte så langt med barna. Men samtidig skjønner jeg jo hvorfor du tenker slik i den situasjonen du er i. Du står jo i et dilemma om du skal "miste" begge barna mot å la de leve sammen. Dog tror jeg nok det vil gå helt fint at de bor atskilt om for eksempel barnet på 5 år er avhengig av deg - da blir det helt feil å flytte 30 timer unns mammaen sin.

Hvordan type er 5-åringen i forhold til den eldste?

Håper du finner en løsning som passer dere best og som alle kan leve med :)
 
VictoriaH skrev:
At du i det hele tatt klarer å se barnas behov og ønsket foran dine egne skal du ha stor applaus for! Det er det ikke alle som vil eller klarer. Personlig hadde jeg ikke taklet det, og er glad det egentlig finnes regler mot at ene foreldren kan flytte så langt med barna. Men samtidig skjønner jeg jo hvorfor du tenker slik i den situasjonen du er i. Du står jo i et dilemma om du skal "miste" begge barna mot å la de leve sammen. Dog tror jeg nok det vil gå helt fint at de bor atskilt om for eksempel barnet på 5 år er avhengig av deg - da blir det helt feil å flytte 30 timer unns mammaen sin.

Hvordan type er 5-åringen i forhold til den eldste?

Håper du finner en løsning som passer dere best og som alle kan leve med :)
Klikk for å utvide …

Minste er veldig opptatt av eldste, men er et barn som krever stabilitet og lite forandring. Har akkurat "landet" etter bruddet, og skal nå til far i ferien, og jeg er bekymret for hvordan det kommer til å gå, mtp at det er lenge siden h*n har sett far. Minste er også en bekymret og nølende type, og har derfor veldig utbytte av å være sammen med eldste fordi h*n er helt annerledes, og tar alt på strak arm, og bekymrer seg lite.

Jeg er sikker på at minste hadde fått det kjempe fint sammen med far, han er en veldig god og trygg omsorgsperson. Men jeg kjenner mer og mer på at jeg vil "beholde" minste av egosentriske grunner. Og jeg slites i mange retninger.

Det er hardt å måtte ta et slikt valg, pga at far har valgt å flytte så langt bort.
 
Forstår at dette ikke er en lett avgjørelse, håper dere finner ut av det beste for alle parter. Sender deg en stor klem!
 
Er det et studiested du kan vurdere litt nærmere der far bor? Slik at du kan treffe barna oftere? Vil det gjøre det lettere for deg (og barna)?

Vanskelig avgjørelse. All ære til deg som vil vurdere alt for barnas beste.
 
Det er vel umulig for andre å kunne gi deg gode råd i dette her. Du må til syvende og sist følge det hjertet sier.

Men på generelt prinsipielt grunnlag er jeg ikke enig i at "barna alltid har det best sammen med moren", og jeg er skeptisk til at det er automatikk i at moren som regel får hovedomsorgen. Nå er vel ikke dette så relevant for deres del siden eldstemann allerede bor hos faren.

Jeg tenker at du nok må ta en vanskelig avgjørelse basert på hva som er best både for barna og deg på lengre sikt. Dessuten, selv om du vil studere og barna bor hos ham en stund nå, betyr det at det alltid vil behøve å bli slik? Jeg bare spør.

Lykke til!
 
I dit tilfelle ville jeg latt mellomste (som han jo blir) bo med far. Det er som du sier noe med det å ha et søskenforhold. Bor de ikke sammen, så blir de i realiteten alenebarn. Dette er grunnen til at jeg i prinsippet ikke vil ha barn som får halvsøsken (i den grad man kan styre dette). Har selv en halvbror. I hele vår oppvekst hadde jeg ikke noe forhold til han, for han bodde ikke med meg, og han bodde (bor fortsatt) i et annet land. Snakker et annet språk, har annen nasjonalitet. Det er først i voksen alder at vi har utviklet noen form for søskenforhold, og da helt på eget initiativ. Men jeg kjenner mange som ikke har noe som helst forhold til sine halvsøsken. Og det er litt synd. Man mister noe. Man mister det å ha søsken, som kan ha veldig stor verdi. Man mister en del av seg selv, nesten. Men klart, dette er ikke like viktig for alle. Alenebarn kan også ha det fint. Men for de fleste så er dette noe som har stor verdi, og om din yngste ikke bor sammen med sin far og øvrige søsken, så vil han ikke få det forholdet som han ellers ville fått til de. Og det.. vel, akkurat det kan bli trist for han når han blir eldre, selv om han ikke skjønner det nå.

Og nå eldste selv ville til far, og du også sier at far har mye å tilby, så tenker jeg at mellomste også vil få det fint der.

Klart det er sårt å ikke ha barna sine hos seg, men samtidig så mister du de ikke. Og dette er noe som skjer med alle familier hvor foreldre går fra hverandre. Bare det at det er vanlig at barn blir hos mor, selv om det overhodet ikke er nødvendig. Far kan være en like god omsorgsfigur som mor.

Jeg har alt tenkt igjennom dette, selv om jeg ikke har barn enda selv. Dette er faktisk mitt kriterie for utvelgelse av hvem jeg vil ha barn med, og så langt har jeg bare møtt en mann som har møtt det kravet mitt, og det er han jeg prøver på barn med nå. Kravet mitt, i mitt stille sinn, har vært at det skal være en mann som jeg gladelig vil kunne gi fra meg omsorget over barna til. En mann som er så flott, og som er en så bra pappa, at jeg vet 100% at mine barn vil få det fantastisk ved å bo sammen med han, og ikke med meg, dersom vi skulle gå fra hverandre.

Det er et kjempetøft valg, vondt og hardt, og uten tvil vil det føles som en stor sorg og et tap en periode. Men så tror jeg også at dette tilpasser seg. Du blir vant med det. Du vil finne andre ting å fylle livet ditt med i hverdagen. Som du nevnte, skole, studier. Du vil ha et fint og rikt liv, og du vil fortsatt være mor til dine barn, det forandrer seg aldri. Kanksje dere kan ha en avtale om at du har barna i lengre perioder i sommerferier, så kan dere reise og besøke øvrig familie osv. Ting ordner seg. Men først og fremst er det jo barnas beste som står i fokus, og ikke det at øvrig familie ikke får sett de så ofte. Prioritet nr 1 er jo barna selv, dernest deg selv, og deretter kanskje øvrig familie.

Lykke til i det vanskelige valget. Og husk også, at barn blir eldre. Jeg har sett og hørt om mange tilfeller der barn flytter til den andre foreldren igjen når de begynner på videregående eller ungdomsskolen. Eller at de flytter til samme by som den andre foreldren når de er voksne og får jobb og egne barn osv. Så det er ikke dermed sagt at barna blir hos far til evig tid. Særlig om han flyttet langt ut på landet et sted (det hørtes litt isolert ut slik du beskrev det). Da vil de finne det naturlig å flytte når de skal på videregående, og innen da har du kanskje råd til noe større på egenhånd/har funnet en ny mann og dere bor sammen med plass til barna. Man vet ikke hva fremtiden vil bringe. Så derfor, i dine sko, ville jeg tenkt på hva som er best for barna her og nå.
 
Kabakaba skrev:
I

Kravet mitt, i mitt stille sinn, har vært at det skal være en mann som jeg gladelig vil kunne gi fra meg omsorget over barna til. En mann som er så flott, og som er en så bra pappa, at jeg vet 100% at mine barn vil få det fantastisk ved å bo sammen med han, og ikke med meg, dersom vi skulle gå fra hverandre.
Klikk for å utvide …

Enig!
 
Jeg hadde også flyttet etter far. Det finnes mange utdannelser som kan tas over nettet eller samlingsbasert, og det åpner jo mange dører, samme hvor man bor. :)
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp