Går mot brudd

[Ripsbusk]

Etter mye grubling frem og tilbake har jeg nå bestemt meg for at et samlivsbrudd er nødvendig. Det er noe jeg har tenkt på i lang tid, men nå har jeg endelig bestemt meg.

Så, jeg vet alt som må ordnes. Mekling, flytting, skjemaer i hytt og dynevær.

Problemet er det at jeg ikke har noen som helst mulighet til å flytte ut riktig enda. Det er mye som ikke kan utsettes denne høsten, og det får jeg ikke til dersom jeg har flyttet ut. En av disse tingene vil sikre vår fremtid, og er derfor meget viktig.
Jeg har ingen jeg kan bo hos midlertidig, da den familien jeg har igjen bor langt unna. Venner har allerede fullt hus. Alle stener er snudd på, og ingen hadde en løsning.

Men, hvordan overleve frem til flytting?
Når vi har det fint har vi det veldig fint, men når det ikke er bra... Da er det grusomt. Og nå er det ikke bra, og har egentlig ikke vært det på lenge. Og da er det jeg som får gjennomgå, og gjerne foran barna. Ikke fysisk, men verbalt.
Stemningen her i huset er så trykket at man kan skjære den med kniv. Jeg går allerede på tåspissene for å unngå stygge kommentarer, men nå vet jeg ikke hvor mye mer jeg takler. Jeg prøver å ignorere alt for ungenes del, men det er jo klart at de merker det. De hører jo hva han sier, og ser hvordan han er.

Han hadde heller aldri dratt et annet sted for en stund. Det har han sagt klart og tydelig tidligere...
Jeg kan ikke bare dra til familien min, heller, siden jeg må på jobb og det ene barnet må på skolen.

Om noen har noen tips til hvordan man kan overleve den siste tiden, kom gjerne med det. Jeg vet sannelig ikke hva jeg skal gjøre, og det er umulig å snakke med det mannfolket...

 

[Nimmelim]

Har ingen råd å komme med, men vil sende deg en klem <3

 

[Sofie.]

Hva med krisesenteret? Der får du og barna bo midlertidig og får beskyttelse hvis du trenger det.

 

[87'modell]

Krisesenter, campinghytte, evt. at han flytter ut midlertidig (hvis han er enig i at dere skal gå fra hverandre).

Hold ut, dette klarer du, og fremtiden blir så mye bedre! <3

 

[Ripsbusk1]

Takk for svar. Som tidligere nevnt, det er ikke aktuelt å flytte ut før jeg har fått ordnet disse tingene i høst. Barna er ikke store nok til å klare seg på egenhånd i en uke, og ved å vente har vi mulighet til å flytte rett inn i noe eget, fremfor å måtte leie midlertidig.
Krisesenter er for meg for de som vil ut av et voldelig forhold.
Hensikten med tråden var tips til hvordan overleve i samme hus frem til vi flytter.
Han vet om at jeg vil flytte, men det virker som om han tror at med nok kos og nuss ombestemmer jeg meg.

 

[Sylvanas]

Kan dere prøve å bli enige om noen husregler? Slik at dere ikke trenger å gå på hverandre. En liste over hvem som gjør hva og når. Og bli enige om å ikke krangle foran barna. Dette påvirker dem i stor grad.
Hva med et kodeord dere kan bruke for å la den andre få vite at dette er ikke tiden for å krangle, men at dere tar opp tråden når det passer seg?

Er han umulig å snakke med? Vil ikke høre på hva du sier og prøver ikke? Som sagt blir barna påvirket av foreldrenes krangling, og er det så ille som det høres ut som her så kan de ta skade av det. Da er kanskje ikke krisehjem så dumt likevel? Har du kontaktet Nav for å se om de kan hjelpe med midlertidig boplass?

Og husk at misshandling ikke trenger å være fysisk.

 

[Ripsbusk2]

Prøver om det funker igjen...

 

[Ripsbusk2]

Nå ser det ut som om det går an å svare igjen, så da prøver jeg...

Når jeg skrev HI var jeg trøtt, sliten og lei, så det kom nok ut verre enn det egentlig er. Det er ingen høylytt skriking og krangling. Mer surmuling, små stikk og kommentarer, spydigheter og generell klaging. Det er nok andre som trenger plassen på et krisesenter mer enn oss.
Jeg har sagt klart og tydelig ifra om hva jeg mener om den saken, og han innrømte at det ikke akkurat er en spesielt hyggelig oppførsel.
Vi prøvde å ha et "familiemøte" i går for å se om det går an å redde stumpene, men i dag er han tilbake i den samme gretne og sutrete tralten.
Han foreslo at han kunne flyttet ut, og jeg overtatt huset, men jeg er ærlig talt så drittlei dette huset, og egentlig området, at det er nok ikke aktuelt, selv om det betyr at barna må bytte skole og barnehage.

Men, jeg ser lyset i enden av tunnelen. Det er fortsatt langt unna, men det er der. Og for hver dag kommer det nærmere.

 

[Care-bear]

.