Det er utrolig hvor fort noe kan forandre seg...
Den ene dagen er man lykklig uvitende over hva som kommer dagen etter.
Jeg dro til en helt normal sjekk hos legen på torsdag. Syns det var spennende, og gledet meg til å få høre på hjertet til bebin igjen. For vi hadde jo hørt det hos jordmora et par uker i forveien!
Legen lette lenge, men nei, ikke noe hjerte. Det var ikke noe å bekymre seg over, sa hun, for det var ennå tidlig, ikke alle hørte hjertet så tidlig!
Men vi hadde jo hørt det før!!
Så vi ble enige om å dra en tur på sykehuset og sjekke på ultralyd sånn for sikkerhetsskyld.
Fredagen kom, og jeg timen min på sykehuset kom. Etter lang ventetid, kom vi inn på undersøkelsesrommet, og legen prøvde først med sånn vanlig utenpå magen. Hun så ikke noe hjerte, og prøvde med sånn innvendig...
"Den er nok død den her!"
Det var jo en mild måte å si det på... Gråten kom som en foss.
Det var ikke noe hjerte som slo, og hun hentet en annen lege for å være sikker. Han sa det samme, og jeg kan ikke si at jeg syns det var spesielt koselig da han hardt og brutalt stappa fingrene i meg og klemte og kjente på magen min. Jeg holdte på å spy!! Og gråt og gråt...
Jeg var i uke 15 på vei, temmelig på dagen, men legen sa at bebin hadde nok vært død i et par uker... Jeg hadde ikke merka noen ting, også var bebin min død?!?
Legen sa noe, men jeg hørte ikke så mye, tenkte bare på at bebin min var død.. Som i en tåke var jeg på vei mot sykehuslaboratoriet for å ta blodprøve. Tror ikke jeg hadde funnet veien hvis ikke det var for kjæresten min som holdt rundt meg. Alt jeg så gjennom tårene, var gravide mager og barnevogner, og alt jeg hørte var bebier. De var overalt!
Men det verste var at på venterommet, rett ved siden av meg, satt det en nybakt mamma med bebin sin i armene.
Jeg skulle ikke få holde min bebi sånn!!
Dagen gikk, og det som skulle gjøres, ble gjort.
Jeg gråt hele tiden, tror jeg.
Det som jeg mest tenker på, er at alt har gått så fort. Jeg hadde jo gleda meg så fælt!
Jeg hadde kommet meg over de 12 ukene, og hadde ingen aning om at noe skulle skje!
Alle de ukene med kvalme og trøtthet, de var til ingen nytte. Det kom så forferdelig brått på meg, og alt jeg hadde sett fram til, som det første sparket, og rutineultralyden, det skulle ikke jeg få oppleve!!
Ikke fikk jeg vite noe om bebin min heller. De kunne ikke si noe, verken om kjønn, eller hva som hadde gått galt.
Kunne ønske jeg hadde visst noe i hvert fall... Tenk om det var noe jeg har gjort feil..? At det er min skyld?
Jeg har aldri vært overtroisk, men heretter vil Fredag den 13. april alltid bety ulykke.
...::...
Den ene dagen er man lykklig uvitende over hva som kommer dagen etter.
Jeg dro til en helt normal sjekk hos legen på torsdag. Syns det var spennende, og gledet meg til å få høre på hjertet til bebin igjen. For vi hadde jo hørt det hos jordmora et par uker i forveien!
Legen lette lenge, men nei, ikke noe hjerte. Det var ikke noe å bekymre seg over, sa hun, for det var ennå tidlig, ikke alle hørte hjertet så tidlig!
Men vi hadde jo hørt det før!!
Så vi ble enige om å dra en tur på sykehuset og sjekke på ultralyd sånn for sikkerhetsskyld.
Fredagen kom, og jeg timen min på sykehuset kom. Etter lang ventetid, kom vi inn på undersøkelsesrommet, og legen prøvde først med sånn vanlig utenpå magen. Hun så ikke noe hjerte, og prøvde med sånn innvendig...
"Den er nok død den her!"
Det var jo en mild måte å si det på... Gråten kom som en foss.
Det var ikke noe hjerte som slo, og hun hentet en annen lege for å være sikker. Han sa det samme, og jeg kan ikke si at jeg syns det var spesielt koselig da han hardt og brutalt stappa fingrene i meg og klemte og kjente på magen min. Jeg holdte på å spy!! Og gråt og gråt...
Jeg var i uke 15 på vei, temmelig på dagen, men legen sa at bebin hadde nok vært død i et par uker... Jeg hadde ikke merka noen ting, også var bebin min død?!?
Legen sa noe, men jeg hørte ikke så mye, tenkte bare på at bebin min var død.. Som i en tåke var jeg på vei mot sykehuslaboratoriet for å ta blodprøve. Tror ikke jeg hadde funnet veien hvis ikke det var for kjæresten min som holdt rundt meg. Alt jeg så gjennom tårene, var gravide mager og barnevogner, og alt jeg hørte var bebier. De var overalt!
Men det verste var at på venterommet, rett ved siden av meg, satt det en nybakt mamma med bebin sin i armene.
Jeg skulle ikke få holde min bebi sånn!!
Dagen gikk, og det som skulle gjøres, ble gjort.
Jeg gråt hele tiden, tror jeg.
Det som jeg mest tenker på, er at alt har gått så fort. Jeg hadde jo gleda meg så fælt!
Jeg hadde kommet meg over de 12 ukene, og hadde ingen aning om at noe skulle skje!
Alle de ukene med kvalme og trøtthet, de var til ingen nytte. Det kom så forferdelig brått på meg, og alt jeg hadde sett fram til, som det første sparket, og rutineultralyden, det skulle ikke jeg få oppleve!!
Ikke fikk jeg vite noe om bebin min heller. De kunne ikke si noe, verken om kjønn, eller hva som hadde gått galt.
Kunne ønske jeg hadde visst noe i hvert fall... Tenk om det var noe jeg har gjort feil..? At det er min skyld?
Jeg har aldri vært overtroisk, men heretter vil Fredag den 13. april alltid bety ulykke.
...::...
Uffameg. Så trist miriel85.