Fortvilet og trenger råd

[Bjørka]

Hei,

Jeg er litt usikker på om jeg henvender meg til rett forum, men prøver allikevel.

Jeg trenger råd fra dere. Har blitt veldig fortvilet og kommet opp i en situasjon jeg ikke helt vet hvordan jeg skal løse.

Forholdet til min mor er ikke helt det beste, Dvs det kunne gjerne vært bedre og nærere.

Jeg har hatt en oppvekst som har vært veldig streng, der min mor har hatt utøvd mye kontroll over meg og mine søsken. Jeg har generelt har brukt mye av mitt liv, er 40 år nå, etter at jeg flyttet hjemmefra til å finne meg selv og løsrive meg fra min mor.

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne med å fortelle om hvordan hun har vært mot meg i oppveksten min. I bunn og grunn sitter jeg igjen med svært få positive minner, men veldig mye negative opplevelser og mange krav fra henne.

Jeg sitter mer igjen med en følelse av å aldri bli helt akseptert, respektert. Og synes det blir tøft siden jeg trodde at det var en naturlig del av det å være foreldre til sine barn å gi det.

Jeg har ikke vært tynn nok, hun har uttrykt bekymring for at jeg begynte å nærme meg et fedmeproblem(bmi var 22 da)
Jeg har vært for tynn, utviklet bulimi...klart å komme meg ut av det.
Jeg har ikke alltid valgt som hun ønsket jeg skulle gjøre.
Jeg har ikke hatt den frisyren hun ønsket heg skulle ha.
Jeg har frem til jeg flyttet hjemmefra, da jeg var 20, måttet være hjemme til ca kl 17 på ettermiddagen, hun var redd det skulle skje meg noe (bli kidnappet)
Jeg valgte ikke utdanningen hun ville jeg skulle gjøre.
Jeg går generelt lite i klær hun ønsker at jeg gjør. (Har ikke emo stil eller svært utfordrende klær)
Ble utsatt for overgrep av sønnen (15 år)!av en venn av familien da jeg var 7/9 år gammel,-ble ikke trodd..
Mobbeoffer på skolen, da hun også ringer politiet for hver minste lille ting som skjer i nabolaget..
Hun sier ofte veldig vonde ting til meg, som gjør at jeg vegrer meg for å ha kontakt med henne. Hun kan si: jeg skjønner ikke hvordan du kan være i slekt med meg.( min tanke er ofte at jeg lurer på det samme om henne)

Konklusjonen er at hun elsker å ha kontroll over alle i familien og hun skyr lite for å bevare den. Hvis hun Ikke får det som hun vil blir jeg truet. Jeg opplever ikke fare for mitt eget liv, men det er et hardt psykisk spill hun kjører med mye manipulasjon. Alt for å få det slik hun vil.

Vi er 4 søsken og vi er blitt splittet på grunn av henne. Om den ene ikke gjør som hun vil ringer hun til en annen og forteller hvor dårlig gjort dette var og hvor forferdelig det var slik at hun får sympati og broren din ringer og sier i fra om det hun opplevde og at du må ta deg sammen. Når hun blir konfrontert med hva hun har sagt, er det full benektelse fra hennes side.

Sånn har det over år oppstått en situasjon der 2 av søsknene mine er de gode som alltid hører på henne eller gjør som hun vil.(de lar henne tro det i allefall) de er unnskyldt for alt de gjør, mens jeg og storebror får alle kravene, forventningene og sinnet.Vi gjør rett og slett ikke nok for henne, mens de andre slipper lett unna.

Etter at min far døde er dette blitt mye verre. Vi søsknene snakker ikke sammen lengre. Det vil si de to andre har kontakt med hverandre, jeg har kontakt med storebroren min. Sporadisk med de andre

Jeg har lenge jobbet for å løsrive meg fra henne. Ha minst mulig kontakt ned henne og i perioder har vi ikke snakket sammen, kun hatt kontakt via SMS. Det et svært slitsomt å ha henne på besøk. Når hun får komme snakker hun med mannen min og ignorerer meg hele tiden(samtidig som hun klager over at vi tar lite i mot besøk av henne) Når mannen min ikke er tilstede kommer hun ofte med en skyllebøtte av ord hvis hun har en dårlig dag.( de har hun mange av)

For min del er dette blitt et menneske jeg ønsker å ha minst mulig kontakt med. Jeg synes det er utrolig tøft å leve med hva hun til en hver tid kan finne på for å forsure ditt liv. Det er utmattende. Hun får ikke være i samme rom som meg alene med meg.

Jeg har etter mange års prøving endelig fått barn. Noe hun synes er veldig stas. Men så innebærer det nå at hun ønsker å komme oftere besøk. Jeg er fortsatt på det å beskytte meg mot henne og vil ikke hun skal ødelegge mitt barn med sine holdninger og væremåte.

Hun har etterhvert begynt å prøve å sette mannen min på sin side mot meg. Han har ikke alltid sett at det kom der og da, men innsett det i etterkant. Noe som innebærer han har forstått at han må være på vakt.

Hun krever besøk og kontakt med meg. På tlf kan hun klage mye over hvor lite kontakt vi har med hverandre og lure på hvorfor vi ikke er så nære som mange andre mødre er med døtre. hun har i løpet av de siste årene snakket mye negativt om meg til naboer og mødre til mine venninner. Blandt annet kan jeg referere til en samtale mellom henne og mor til en venninne: Mor klagde på at jeg aldri ringte, hun sa ring henne, mor sa: nei, det orket jeg ikke. Men kom med en innskytelse jeg tror jeg skal ringe foreldrene til mannen hennes og fortelle de hva slags svigerdatter de har. Hun har sagt dette til meg tidligere også. Mor til venninna mi ble sjokkert. Hun har over år truet med at hun vil ringe mine svigerforeldre og snakke med dem om meg.

Jeg har snakket med mannen min om dette og frykten for at hun vil komme til å gjøre det. Han har svart med at foreldrene han kommer til å si i fra om at dette ikke er greit.

Nå har det seg slik at hun har tatt kontakt med svigers. Og hun fikk den reaksjonen min mann sa hun ville få. jeg er jo utrolig glad for dette, da jeg så lenge har vært redd at hun skulle ødelegge den verdenen jeg har klart å bygge opp rundt meg, og at jeg inne trenger å være redd for det.

Men jeg trenger råd for videre. Hva gjør jeg videre? Skal jeg ta det opp med henne at jeg ser hva hun prøver å gjøre mot meg? Eller la det ligge?

Det er viktig å påpeke at ho har null selvinnsikt, det er ikke slik at det å snakke om det vil nytte noe.

 

[Kakemonster88]

Sendt deg en pm

 

[Snurri]

Hei,

Jeg er litt usikker på om jeg henvender meg til rett forum, men prøver allikevel.

.

Jeg kunne skrevet side opp og side ned om min far, og det har jeg også gjort på andre nettforum og jeg har brettet ut til psykologer og venninner og alle som ønsker å høre opp gjennom årene. Fordi jeg begynte å gi f i hva han måtte mene om å bli netativt (eller rettferdig) omtalt. Jeg vet hvor du kommer fra, la oss bare si det slik. Din mor er i samma båt som min far, et menneske kun med fokus på seg selv og som ikke evner å respektere andre eller utvise normal oppførsel. Den måten din mor farer frem på, med trusler om å ringe svigers, eller at hun ringer politiet, eller krever at du er hjemme til det klslett av helt urimelige årsaker, skal bestemme hva du har på det, frisyren din osv, det kalles psykologosk vold. Og dette er maktteknikker for å kue deg og bestemme over deg. Ikke forveksle det med noe annet.

Min far drev i tillegg med fysisk vold, så jeg tok skrittet og anmeldte han for ikke lenge siden.

Spør deg selv dette, om det ikke var din mor som drev på slik, men et menneske du ikke er i slekt med, ville du ha akseptert det? Nei! Så hvorfor skal du akseptere det utelukkende fordi hun er din mor?

Jeg brukte også lang tid på å innse dette faktum. At kun fordi noen er ens biologiske foreldre, betyr ikke det at de faktisk er en mor eller far. Og det betyr heller ikke, at de etter år med misbruk, har bygd seg opp noen slags rett på kontakt eller rett til å komme på besøk.

Jeg begynte også som deg, kutte med kontakten. Han fikk ikke lenger komme på besøk til meg, og jeg nektet også å være alene i samme rom som han, etter en episode hvor han hadde hisset seg opp mot meg og jeg endte opp med å gå ute i snøen midt på natta uten varmt tøy på, bare for å vente på at en nabo skulle komme hjem fordi jeg ikke turde gå inn til meg selv (fordi han var der og var truende).

Men i hvor mange år skal vi finne oss i slik dritt?

Jeg tror den eneste grunnen til at jeg ikke kuttet 100% kontakt med han tidligere, er fordi jeg innerst inne har et lite barn inni meg som ikke hadde en barndom, og dette indre barnet ønsker så sårt en far som er glad i henne og som er en god far for henne. Og at dette lille håpet er så strekt etter så mange år med håping, at det er vanskelig å gi slipp. Utrolig vanskelig å måtte akseptere at han aldri kommer til å bli en ordentlig far for meg. Han vil alltid være en mann som jeg er genetisk knyttet opp til, og som jeg var påtvunget å tilbringe tid med i min barndom, men som jeg egentlig hadde hatt det langt bedre uten.

Det hjelper ofte å få ting i perspektiv. Da jeg fortalte min kjæreste om hva jeg hadde gått gjennom i min barndom, fikk jeg faktisk rett ut beskjed om at denne mannen skulle aldri få lov til å ha kontakt med våre fremtidige barn.. Det åpner jo opp øynene på en. At andre med normale forhold til sine foreldre ser, og sier ifra om, at dette ikke er akseptabelt. Samtidig har jeg venninner som ikke har skjønt dimensjonene når jeg har fortalt om mitt forhold til min far, og trodd at han bare er en veldig streng far og at jeg kanskje overdriver.

Folk har en tendens til å tro at jeg overdriver fordi jeg har klart meg så bra på tross av oppveksten, så jeg er ikke overrasket om du møter litt av det samme: at du ikke helt blir trodd når du prøver å fortelle. Ikke la dette få deg til å tro at du inbiller deg alvorligheten i det du opplever. Det er bare ikke alle som klarer å forstå, fordi de ikke har opplevd det samme selv. Du vil kunne få mye sjelero og hjelp i å gå til terapi/psykolog/psykiater. Jeg har vært to ganger alt, og står når på venteliste for en tredje runde. Det går litt i bølgedaler hvor ofte jeg trenger slik hjelp. Det kan gå ok i mange år, men så bygger det seg opp, og da er det veldig fint å få litt "drahjelp" av en profesjonell for å ikke bære på alt alene. Så det kan jeg anbefale på det varmeste.

Dette ble en lang utbasunering, men jeg tenkte det kunne være greit for deg å høre at du ikke er alene om å være i denne situasjonen. Og min løsning og absolutt beste råd til deg er: Kutt kontakten helt og holdent med din mor. Du vil få et bedre liv uten henne. Hun bringer intet positivt til ditt liv, det har hun aldri gjort. Så hvorfor skal du fortsette å ha kontakt? Du må ikke. Ingen kan tvinge deg. Du har lov til å selv bestemme hvem du ønsker å inkludere i ditt liv.

Plager hun deg bør du bytte telefonnummer.

Han som forgrep seg på deg da du var barn, han kan du anmelde. Du er ikke avhengig av at din mor tror deg på dette for å anmelde han. Nå er vel saken foreldet, men det kan likevel være forløsende å levere inn en anmeldelse. Hvem vet, kanskje gjorde han det samme mot flere andre som også har anmeldt.

 

[87'modell]

Hei!

Fra en i samme båt: Kutt all kontakt, anmeld alle ting som kan anmeldes og få et besøksforbud.
Det fikk jeg mot min mor, og etter det trådde i kraft (og etter det gikk ut) stoppet alle trusler og alt fra henne, og vi har ikke lenge behøvd å ofre henne en tanke.
De i omkretsen vår som har latt seg blende av hennes "sjarm" og manipulasjon fikk brått opp øynene og innså at det er hun som har løyet hele tiden, og har kommet over på vår "side."
Politiet bønnfalt(!) meg om å anmelde volden og overgrepene som skjedde hele barndommen min, men jeg orker ikke den prosessen, og vet det ikke vil endre noe, men hadde jeg hatt ork til det, og det ikke hadde påvirket familien min hadde jeg gjort det.
(Politiet er ikke mine foreldres største fans, for å si det sånn...)
Foreldelsesfristen for slike saker har blitt fjernet forøvrig, så det er ikke for sent for deg å anmelde overgrepet du opplevde som barn.

I dag har jeg ingen kontakt med mor og stefar, og min far og jeg utveksler kun høflighetsfraser over sms ved bursdager og jul.
Ufattelig befriende

Sender deg mange gode tanker og håper du vet at moren din tar feil; det er ikke noe galt med deg, det er hennes usikkerhet og dårlige selvbilde som gjør at hun må trykke andre ned.
Gjør deg selv og familien din en tjeneste og slutt å la henne bruke deg som boksepute. At dere er i slekt er helt irrelevant; du skylder ikke henne noe som helst.
Ikke la henne manipulere deg mer; kutt henne ut!

<3

 

[Snurri]

Hei!

Fra en i samme båt: Kutt all kontakt, anmeld alle ting som kan anmeldes og få et besøksforbud.

<3

Det kjennes godt å høre deg si dette, selv om jeg ga det samme rådet. Fordi jeg akkurat har tatt det valget, så er det fortsatt dager hvor jeg vipper over på andre siden av pinnen og begynner å lure på om det egentlig var rett, om jeg overdrev med å anmelde, om forholdet kunne vært reddet osv. Må minne meg selv på at det ikke var jeg som valgte å slå, det var ikke jeg som valgte å telefonterrorisere eller være sint hver gang jeg tok telefonen (han hadde aldri en hyggelig tone når han ringte, var alltid bare fornærmet og sur fordi jeg ikke hadde svart etter to ring, eller ikke tatt telefonen en dag han hadde ringt, eller aldri ringt han... alltid noe å være sur over).

Han tok sitt valg, og han var voksen og burde visst bedre. Han kan ikke påberope seg noen rett til å treffe meg, og det er ikke jeg som skylder han noe som helst. Jeg må minne meg selv på dette, fordi han alltid har sendt meldinger og e-poster og klaget over lite kontakt og at vi er så fæle mot han som ikke treffer han mer eller prater med han mer, og det er vi søsknene som er forf'rdelige mennesker som er frekke og ufine og ikke gode i hodet fordi det er visst ikke slik man skal behandle sin far.

Men det er ikke slik man skal behandle sine barn. Og når han valgte å gjøre som han gjorde, så får det konsekvenser. Det samme gjelder alle foreldre: når du behandler barna dine som dritt så kan du ikke forvente at de skal være kjærlige og gode mot deg helt betingelsesløst. Det skjer bare ikke, og man har ikke noen slags rett til å mishandle andre bare fordi de er ens barn.

Hadde det vært et helt annet menneske, som jeg ikke var i slekt med, så hadde jeg jo kuttet ut kontakten for lengst. Men jeg lot meg overbevise av ordene hans om at man alltid skal ha kontakt med sine foreldre, at det er det som er det normale, og at vi søsknene er unormale som ikke snakker med han osv. Etter man år vet du, så synker slike ord helt inn i hjernebarken, og du går og forteller deg selv de samme løgnene fordi du har fått høre de så mange ganger. Og du begynner å tro på at du er ubetydelig, ikke har rett til å bestemme selv over livet ditt, at du ikke duger til noe og at du bare skal holde kjeft og være lykkelig fordi han/hun snakker med deg på tross av din udugelighet.

Så ja, det kjennes godt å bli minnet på at jeg har tatt det rette valget. Det er først nå, med han ute av livet mitt, at jeg kan begynne å gro og tette sårene som han har lagt i meg. Det er først nå jeg kan starte på veien til å bli hele meg selv, og til å utvikle meg som person og ikke være fanget i en tilværelse av at jeg aldri kommer til å bli god nok for han.

 

[annafk]

Hun høres mildt sagt personlighetsforstyrret ut. Anbefaler deg å kontakte noen du kan snakke med, kanskje legen din kan henvise deg til noen? Det gjør noe med en å leve med den typen pårørende, kan vært fint å få sortert tanker, opplevelser og følelser, som igjen kan hjelpe deg til å være trygg på de valgene du tar. Masse lykke til

 

[Sheherasade2017]

Herregud, dette er virkelig helt sjokkerende. TS, jeg må bare si meg enig med de andre her: Kutt henne ut. Du får det sikkert bedre uten en så negativ og direkte destruktiv person i livet ditt. Man skal ikke akseptere alt bare fordi man har blodsbånd. Jeg må si at jeg synes det er imponerende at du faktisk har klart å leve ditt eget liv uten å bli styrt av hennes kontrollbehov. Det vitner om at du er sterk og i stand til å ta avgjørelser som er riktige for DEG. Nå som du har et barn bør du i hvert fall gjøre det beste for barnet, og å ha en slik person tilstede høres ikke gunstig ut.

Virker som du har god støtte i din mann, svigerforeldrene og venner, så håper de fortsatt vil være det, også etter at du kutter båndene. Du har virkelig ingenting å føle skyld over om du gjør det!

 

[B]

Jeg har selv ei søster som er både manipulerende og slem,så skjønner problemstillingen selv om ei mor er mye nærmere enn ei søster. Det høres ut som mora di har noen psykiske problemer eller et eller annet.

Jeg tenker som de andre: kutt henne ut. En ting er hva som skjedde i din barndom,men hun er fortsatt en person som kontrollerer og utsetyer deg for ubehag. Jeg tenker særlig på det du skrev om at hun faktisk ringte svigerforeldrene dine. Du vil ikke få fred i sjelen og kunne slappe av før hun er ute av livet ditt. Du vil alltid være bekymret for skarpe kommentarer,og enda verre at hun skal sverte deg overfor andre. Du vil etterhvert bekymre deg for hva hun kan kommentere til barnet ditt også.

Slike personer blir ikke bedre. Noen ganger kan man ha ro og fred med dem gjennom å holde de på avstand,men her har hun likevel brukt muligheten til å såre deg mer.

Selv kuttet jeg ut min søster. Jeg er klar over at hun er syk,og at kanskje hun ikke kan noe for alt,men jeg kan bare ikke ha slikt i livet mitt. Jeg ble lei og sliten av å sitte med hjertet i halsen og vente på hennes neste påfunn. Etter det har jeg følt meg fri,og mer avslappet. Vanskelig valg å ta,men tror det av og til er det riktige.