M
Moderator Tone
Guest
Eller holder dere sorgen for dere selv?
Prøvde å holde det hemmelig, vi hadde ikke fortalt noen at vi prøvde å få barn. Dagen jeg hadde vært på sykehuset, første gangen jeg opplevde MA ringte mamma og lurte på om noe var galt, hun hadde drømt så veldig om at noe var galt med meg. Klarte ikke late som ingenting og fortalte hva som hadde skjedd, etter det fant jeg ut at det var godt at de nærmeste viste. Så vi har fortalt om det hver gang det har skjedd.
Da vi mistet tidlig, så var det ingen som visste at jeg var gravid. Men fortalte min mor at jeg hadde mistet, og et par andre. Blant annet en kompis som på selskap hos oss under en uke etter at vi mistet annonserte at han og fruen ventet barn 8 uker på vei, og spør om ikke vi også skal ha snart (smelte tilbake rimelig kjapt at jeg hadde mistet uke 7 en uke i forveien, dvs skulle vært akkurat like langt på vei)
M
Moderator Tone
Guest
Uff, ikke en enkel situasjon dere der.
Nei var ikke det, men vi har blitt veldig mye nærere venner etter det. De har også mistet flere ganger før den satt, så de visste godt hva vi har igjennom.
Jeg og min mann holdt det mest for oss selv. Mistet uke 8.
Ingen visste at vi prøvde (spiren satt på første forsøk) og da følte vi ikke for å dele det heller...
Vi begge to tok det utrolig hardt da dette var et barn som var svært ønsket av oss begge, jeg knakk litt sammen.
Ei venninne var gravid samtidig, og terminen da skilte 1 dag, men ho visste ikke jeg var gravid og ho snakket om det helt åpent fra positiv test.
Etter jeg hadde mistet og det hadde gått noen uker, fortalte jeg det til henne.
Fikk til svar "Det er jo noe som skjer veldig sjeldent, veldig uvanlig"..osv..
Det hjalp ikke på min situasjon..
(Ho hadde en MA ikke lenge etter det...)
Men når spiren satt for andre gang (1 mens i mellom), og vi kom over den "magiske" gransen og begynte å fortelle det til folk, så delte jeg også det som hadde skjedd meg tidligere. Og det gjorde sååååå godt og alle var bare snille og gode, og mange forstod da hvorfor jeg ikke hadde vært helt meg selv. Skulle ha delt det tidligere, fordi det hjalp meg noe veldig. Etter det forteller jeg det til egentlig hvem som helst som lurer, pga jeg synes det er for lite snakk om det.
Veldig for åpenhet, vet hvertfall at det har hjulpet meg <3
Så om det skjer igjen, kommer jeg nok til å dele det tidligere.
Ingen visste at vi prøvde (spiren satt på første forsøk) og da følte vi ikke for å dele det heller...
Vi begge to tok det utrolig hardt da dette var et barn som var svært ønsket av oss begge, jeg knakk litt sammen.
Ei venninne var gravid samtidig, og terminen da skilte 1 dag, men ho visste ikke jeg var gravid og ho snakket om det helt åpent fra positiv test.
Etter jeg hadde mistet og det hadde gått noen uker, fortalte jeg det til henne.
Fikk til svar "Det er jo noe som skjer veldig sjeldent, veldig uvanlig"..osv..
Det hjalp ikke på min situasjon..
(Ho hadde en MA ikke lenge etter det...)
Men når spiren satt for andre gang (1 mens i mellom), og vi kom over den "magiske" gransen og begynte å fortelle det til folk, så delte jeg også det som hadde skjedd meg tidligere. Og det gjorde sååååå godt og alle var bare snille og gode, og mange forstod da hvorfor jeg ikke hadde vært helt meg selv. Skulle ha delt det tidligere, fordi det hjalp meg noe veldig. Etter det forteller jeg det til egentlig hvem som helst som lurer, pga jeg synes det er for lite snakk om det.
Veldig for åpenhet, vet hvertfall at det har hjulpet meg <3
Så om det skjer igjen, kommer jeg nok til å dele det tidligere.
Denne gangen var vi kommet så langt at alle visste det, så naturlig nok måtte alle få vite at babyen døde. Det har vært godt å møte folk, få en klem, legge igjen noen tårer på noen andres skuldre.. det gjør godt å snakke om det..
Sist var det omtrent ingen som visste det. Kun en kollega og ei venninne. Da var sorgen mere min - og vår. Det var også tungt. Ungene visste ingenting, de ble redde fordi mamma var så lei seg. Men det var vanskelig å skulle forklare hva som hadde skjedd. Nå visste de det jo, og har tatt del i sorgen over lillebror som aldri kommer.
Om jeg skulle være så heldig å bli gravid igjen, kommer vi nok til å vente enda lenger med å fortelle det. Samtidig som det er godt at folk forstår hvorfor jeg er lei meg, hvorfor jeg ikke deltar på sosiale ting osv osv, så syns jeg det er forferdelig å føle seg mislykket. Føle at en har feilet på en måte. På den andre siden vil vi få masse oppfølging en evt neste gang, for å forhindre at det skal skje igjen, men akkurat nå føler jeg iallfall at jeg vil holde det for oss selv. Lenge.
Det er mange blandede følelser rundt dette kjenner jeg, men det er helt normalt. Heldigvis blir jeg møtt med forståelse overalt hvor jeg er nå, på nav, på jobb, blant familie, venner, mannens kollegaer osv osv. Det er godt.
Sist var det omtrent ingen som visste det. Kun en kollega og ei venninne. Da var sorgen mere min - og vår. Det var også tungt. Ungene visste ingenting, de ble redde fordi mamma var så lei seg. Men det var vanskelig å skulle forklare hva som hadde skjedd. Nå visste de det jo, og har tatt del i sorgen over lillebror som aldri kommer.
Om jeg skulle være så heldig å bli gravid igjen, kommer vi nok til å vente enda lenger med å fortelle det. Samtidig som det er godt at folk forstår hvorfor jeg er lei meg, hvorfor jeg ikke deltar på sosiale ting osv osv, så syns jeg det er forferdelig å føle seg mislykket. Føle at en har feilet på en måte. På den andre siden vil vi få masse oppfølging en evt neste gang, for å forhindre at det skal skje igjen, men akkurat nå føler jeg iallfall at jeg vil holde det for oss selv. Lenge.
Det er mange blandede følelser rundt dette kjenner jeg, men det er helt normalt. Heldigvis blir jeg møtt med forståelse overalt hvor jeg er nå, på nav, på jobb, blant familie, venner, mannens kollegaer osv osv. Det er godt.
Denne gangen var vi kommet så langt at alle visste det, så naturlig nok måtte alle få vite at babyen døde. Det har vært godt å møte folk, få en klem, legge igjen noen tårer på noen andres skuldre.. det gjør godt å snakke om det..
Sist var det omtrent ingen som visste det. Kun en kollega og ei venninne. Da var sorgen mere min - og vår. Det var også tungt. Ungene visste ingenting, de ble redde fordi mamma var så lei seg. Men det var vanskelig å skulle forklare hva som hadde skjedd. Nå visste de det jo, og har tatt del i sorgen over lillebror som aldri kommer.
Om jeg skulle være så heldig å bli gravid igjen, kommer vi nok til å vente enda lenger med å fortelle det. Samtidig som det er godt at folk forstår hvorfor jeg er lei meg, hvorfor jeg ikke deltar på sosiale ting osv osv, så syns jeg det er forferdelig å føle seg mislykket. Føle at en har feilet på en måte. På den andre siden vil vi få masse oppfølging en evt neste gang, for å forhindre at det skal skje igjen, men akkurat nå føler jeg iallfall at jeg vil holde det for oss selv. Lenge.
Det er mange blandede følelser rundt dette kjenner jeg, men det er helt normalt. Heldigvis blir jeg møtt med forståelse overalt hvor jeg er nå, på nav, på jobb, blant familie, venner, mannens kollegaer osv osv. Det er godt.
Må bare sende deg en klem [emoji173]️. Det gjør så vondt å lese når noen bruker ordet «igjen» på de sidene her. Jeg unner ingen i hele verden å miste et ønsket barn. Og bare tanken på ordet «igjen» skremmer meg ganske mye. Gleder meg å høre at du møter forståelse og omsorg for det du opplever. Håper du får en regnbueskatt igjen en dag...
lillemoor92
Andre møte med forumet
Har fortalt et par venninner og en kollega (etter en heftig natt med smerter og oppkast, men en arbeidsmoral som man får betalt i himmelen for...) Hadde tenkt å fortelle mine foreldre det, men samtidig så er ikke det noe vi prater om. Men veldig kjekt å lette litt på trykket..
Vi holdt det for oss selv i begynnelsen, men bestemte at nærmeste familie og vennepar skulle få vite det. De vet at vi har prøvd i 2,5 år, så da blir det naturlig å fortelle om tapet.
Tok noen uker før vi fortalte det til foreldrene våre, mens venneparet fikk vite det en uke etterpå. Det var greit å ha litt tid til å bearbeide tapet først, sånn at jeg klarte å fortelle det uten å gråte.
Fortalte det også til sjefen min, slik at hun kunne forstå hvorfor jeg ikke var like effektiv på jobb som jeg pleide.
Tok noen uker før vi fortalte det til foreldrene våre, mens venneparet fikk vite det en uke etterpå. Det var greit å ha litt tid til å bearbeide tapet først, sånn at jeg klarte å fortelle det uten å gråte.
Fortalte det også til sjefen min, slik at hun kunne forstå hvorfor jeg ikke var like effektiv på jobb som jeg pleide.
Du mistet jo et barn
I mitt hode er det vel så mye et barn uansett hvor mange uker det ble.
Her holdt jeg det for meg selv, men omgås ei som spurte og grov og begynte å ytre bekymringer om meg til andre, og trakk konklusjoner om deprisjoner og rus, så da måtte jeg fortelle da...
Snakk om å få forståelse liksom. I tillegg var jeg skadet og ville være i fred.
Snakk om å få forståelse liksom. I tillegg var jeg skadet og ville være i fred.
Det høres ut som dobbelt traume!! Veldig kjedelig når folk begynner å trekke konklusjoner ut fra null fakta...
Klem til deg!![emoji173]️
Du mistet jo et barn
I mitt hode er det vel så mye et barn uansett hvor mange uker det ble.
Joda, det er jo det. Men jeg tror jeg ville taklet det bedre før uke 7-8, for da forventet jeg en viss risiko for at det kunne gå galt. Men etter å ha sett en blinkende liten sprellemann to ganger på ultralyd, og passert de magiske 12 uker, var det et hardt slag å få presentert en helt stille liten på skjermen...
Jeg ville holde det for meg selv, mens min kjære rådet meg til å dele da han nok så at alle rundt meg ville reagere på humøret mitt. Så da delte vi det med de nærmeste i familien. De vi omgås med i det daglige, jeg snakket og med min daværende sjef også.
Fy så stygt[emoji174] stor klem[emoji173]
Nei.. har ikke delt det med så mange.. men sa det til svigersøster, fordi æ tenkte at hun syns jeg var litt rar på en familie middag.. og det hadde hun også tenkt, at noe var galt,..uten at hun klarte å sette fingeren på hva det var. Har hatt litt lyst å si det til jobben, fordi det e det så mye styr og gnag om når jeg er gravid igjen og om jeg er gravid nå.. osv.. De presterte jo å si det på en konferanse, når jeg ikke drakk kaffe... åå så du e gravid. ( ja æ var det.... )..