Finne tilbake...

[Tutsikatt]

..er det mulig? Når brudd er fakta, og jeg må flytte?

Siste året (etter minstemann ble født) har vært tøft. Trodde det kun var jeg som "sleit" (fødselsdepresjon), og jobbet meg gjennom det. Humørsvingninger, og lite (tid) kjærlighet. Krangling om bagateller. Nå dårlig råd.

Samboer slapp bomba for en måned siden. (Da jeg endelig så en ende på alt, følte livet var helt supert og fikk meg jobb). Han var FERDIG. Klarte ikke mer. Han sa hadde holdt ut og holdt ut, prøvd alt han kunne for at det skulle gå over. Ingen hinting fra hans side (ikke bare noe jeg "ikke har merket" han har innrømmet dette selv). Det er ingenting å hente, alt føles dødt. Han føler vi har vokst fra hverandre. (Han har jobbet mye, jeg har stått uten jobb).

De første ukene etter han fortalte dette, var han mye irritert og unngikk å være hjemme. Vi har ikke bodd sammen siden da. Bodd annen hver gang i huset "vårt" med barna.

Begynte med flytting nå i helga. Og vi pratet litt for noen dager siden. Han forteller at hvis noe skal redde dette, er det å gjennomføre flyttinga og starte på nytt etterhvert. Han sier han kun ser meg som venn, og er glad i meg som venn. Men han fortalte også at han følte veldig på dette, og han er usikker om det kanskje er noe i han som faktisk er glad i meg på en annen måte. Men dette kan vel bare være tanken på å bo alene (bodd sammen i 4 år, flytta rett ut fra foreldre og sammen)?? Eller kan det være noe å bygge på?

Han ønsker virkelig at dette skal være løsningen, at vi skal finne tilbake til hverandre. Og han har masse håp.

Er det noe håp tror dere? Tror dere avstand kan hjelpe? Jeg har også sagt at jeg ikke kommer til å ta kontakt (annet om barna), også får heller han ta kontakt om han ønsker møtes utenom barna. Er dette er grei løsning?

Noen solskinnshistorier? Andre som har erfaring? Noen gode råd?

Jeg føler så han er min sjelevenn, og "the one". Jeg er ikke redd for å bli alene, jeg klarer meg selv. Men jeg ønsker ikke ett liv uten HAN. Alle planer, drømmer.

Hvordan kan 2 personer føle så forskjellig??

 

[Aurora]

Har dessverre ikke noen fin historie, men gi han tid til å finne ut av ting, virker som han er usikker på hva han vil.

 

[JuleGlede]

Håper dere finner utav det
Dessverre synes jeg kanskje det høres litt lite positivt ut (beklager!) at han synes eneste løsningen er å flytte fra hverandre og eventuelt begynne på nytt. Dere har jo barn og en fortid sammen, det burde jo være noe som skulle kunne redde dere til å holde sammen, og jobbe for forholdet, hvert fall hvis det er det som er deres "skjebne". Men man hører jo også stadig om de som finner sammen etter å ha bodd fra hverandre en stund, kanskje det også kommer til å gjelde dere. Ofte hvis noen har flyttet sammen veldig tidlig så kan det jo komme et behov for litt "frihet" sånn som i ungdomstiden når man skal "finne seg selv" å alt dette som det snakkes så mye om. Kanskje det er det han trenger, litt tid til å være selvstendig alene, før dere kan være sammen resten av livet ..? Lykke til

 

[MamaHana]

Trist lesing, sender deg gode tanker! Jeg er gift med verdens herligste mann og vi har det kjempefint sammen. Hadde et brudd etter halvannet år sammen og hadde minimalt med kontakt det neste året, før vi ble sammen igjen. Ingen barn involvert. Kom overraskende på meg også og for å komme meg videre kunne jeg ikke ha særlig kontakt. Møttes et par ganger innimellom av praktiske grunner, men prøvde aldri å beholde noe vennskap egentlig. Din situasjon er selvfølgelig annerledes, men vil nok anbefale deg å ikke la han få ha deg på gress, men innstille deg på et liv uten han som ektemann/kjæreste, så får det evt være en hyggelig overraskelse om dere finner tilbake igjen. De var ikke bare lett å gjenoppta forholdet, en del usikkerhet i starten, men med en del jobbing og bevissthet rundt egne ønsker etc fikk vi det bedre enn noen gang. Når jeg ser tilbake på det synes jeg bruddet var positivt, selv om det på ingen måte føltes sånn ut da og i starten på "runde to".

 

[Cosacita]

Har vært i samme situasjon. Jeg prøvde desperat å fikse noe han ikke var interessert i. Til slutt flyttet en av oss ut mens den andre hadde barna. Han syntes eneste løsninga var å flytte fra hverandre. Han var dritt lei av alt. Så gikk det tre måneder ca og det ble plutselig skikkelig gnister mellom oss og vi bodde mer og mer sammen. Nå bor vi alle sammen og har det veldig bra sammen. Tok et år fra dritet startet til vi begynte å bo sammen fast.

Så ja, det er mulig! Her var til og med utroskap med i bildet. Et jævlig år for oss begge.

 

[87'modell]

Jeg tenker at tid borte fra den man er glad i aldri er noen løsning, men heller bare tid til å "glemme" problemet litt, for så at det kommer desto verre tilbake igjen når man prøver på nytt, selv om det kan ta litt tid.

Jeg har sett altfor mange forhold gå dukken på den måten, og kunne aldri satset på noe videre med min mann om han mot alle odds plutselig skulle ville flytte ut. Da hadde vi vært ferdige. Jobbing med et forhold må skje sammen, hver dag.

 

[Snorkfrøken1984]

Det er mulig jeg og pappaen til barna mine fant tilbake til hverandre etter å ha vært fra hverandre i 3 år.. nå har det gått 1,5 år og vi bor sammen igjen og prøver på baby nr 3. Men det har vært hard jobbing. Vi brukte nesten 1 år på å prøve å finne ut om vi skulle ta sjansen på å prøve på nytt. Vi tenkte på barna våre og at vi ikke ønsket å bli sammen igjen for så å innse at det ikke funket og så gå fra hverandre igjen. Men til slutt så tok vi sjansen og har ikke angret på det ett sekund. Jeg veit ikke hva som kan funke for dere men det kan gå hvis dere fortsatt føler noe for hverandre innerst inne og er villige til å jobbe med ting for å få det til å fungere. Avstand kan hjelpe.. her så har vi begge vært i hvert vårt forhold før vi fant til tilbake hverandre. Og det var nok også en medvirkende årsak til at vi innså at vi savnet hverandre.. lykke til[emoji4] håper det ordner seg..