A
Anonym-blomst
Guest
Hei der ute!
Jeg har en litt merkelig problemstilling, og håper på noen gode råd..
Jeg er 24 år, og samboeren er 22. Han har veldig lyst på barn, jeg hadde egentlig ikke det, men det har gått litt over. Men han er helt klart et mye større familiemenneske en meg. Vi studerer begge to, han studerer sykepleie.
Vi er veldig enige om å vente med barn til vi er ferdig studerte og i jobb, helst også ha egen bolig, men jeg har i det siste fått en nesten angstlignende følelse når jeg tenker på det at han skal ut i praksis på føden/barsel! Jeg vil IKKE at første fødsel han er med på er med noen andres barn. Og man kan si at deg er noe helt annet når deg er ens eget, men nei. Han er en ordentlig go gutt som sikkert kommert til å synes at dette er noe helt magisk og fantastisk, og jeg vil at dette skal være noe vi får oppleve sammen for første gang. Det er jo også bare på grunn av han at jeg i det hele tatt vurderer barn. Så da er det jo ikke noe annet valg enn å bli gravide nå? Det er vi nok ikke klare for. Han skal ut i denne praksisen neste skoleår. Jeg kjenner jeg blir helt dårlig av tanken.
Vet ikke egentlig helt hva jeg lurer på her, men hvordan skal jeg forholde meg til dette?
Jeg har en litt merkelig problemstilling, og håper på noen gode råd..
Jeg er 24 år, og samboeren er 22. Han har veldig lyst på barn, jeg hadde egentlig ikke det, men det har gått litt over. Men han er helt klart et mye større familiemenneske en meg. Vi studerer begge to, han studerer sykepleie.
Vi er veldig enige om å vente med barn til vi er ferdig studerte og i jobb, helst også ha egen bolig, men jeg har i det siste fått en nesten angstlignende følelse når jeg tenker på det at han skal ut i praksis på føden/barsel! Jeg vil IKKE at første fødsel han er med på er med noen andres barn. Og man kan si at deg er noe helt annet når deg er ens eget, men nei. Han er en ordentlig go gutt som sikkert kommert til å synes at dette er noe helt magisk og fantastisk, og jeg vil at dette skal være noe vi får oppleve sammen for første gang. Det er jo også bare på grunn av han at jeg i det hele tatt vurderer barn. Så da er det jo ikke noe annet valg enn å bli gravide nå? Det er vi nok ikke klare for. Han skal ut i denne praksisen neste skoleår. Jeg kjenner jeg blir helt dårlig av tanken.
Vet ikke egentlig helt hva jeg lurer på her, men hvordan skal jeg forholde meg til dette?